«Barn av den salte sjøluften, smidd i taus sorg»

Over natta ble fiskerne Charlie og Loomis i New Foundland fratatt levebrødet og sendt på sosialkontoret.

Den 2. juli 1992 forseglet den canadiske fiskeriministeren John Crosbie fremtiden til tusenvis av fiskere og deres familier.

Canada hadde overvurdert stammen og satt for høye kvoter. Det andre problemet var utenlandsk rovfiske på den nordvest-atlantiske torskestammen utenfor den canadiske fiskerigrensen. Dette var ifølge John Crosbie dramatisk ødeleggende faktorer, supplert av særlige forhold i havet som påvirket ungfisken negativt.

Den 2. juli 1992 ble fremtiden også endret dramatisk for Loomis Way fra St. Anthony og Charlie Kane fra Renews utenfor provinshovedstaten St. John’s.

De mistet retten til å drive med det som var deres eneste mulighet til å skaffe seg selv og familien noe å leve av. De var to av tusenvis av fiskere i 400 små lokalsamfunn langs Canadas østlige kyststripe som mistet retten til å utøve jobbene sine. Bakgrunnen var at fisken var borte, og myndighetene hadde ikke gjort noe med problemet før det var for sent.

Loomis Way og Charlie Kane besøkte nylig Stamsund i Lofoten. Der deltok de på konferansen «Etikk og marin forvaltning». Etter å ha hørt norske forskere, politikere og fiskeriminister Otto Gregussen, kunne de bare nikke gjenkjennende. På talerstolen ble det lagt frem skremmende tall over utviklingen i torskebestanden i Barentshavet. Torskebestanden i Barentshavet er på et historisk lavt nivå, sier ekspertene.

– Det er som å være tilstede på en av de mange konferansene som var i New Foundland i 1990 og 1991. Akkurat det samme ble sagt den gang. Vårt råd til norske myndigheter er enkelt: hvis dere er det minste i tvil om størrelsen på torskebestanden, så vær forsiktig. Ikke gjør samme feil som Canada, sier Charlie Kane.

Fiskerisamfunn i 500 år

Historien om kystfiskerne i New Foundland og Labrador har satt dype spor i fiskerisamfunnene. Spørsmålet er om politikerne og beslutningstakerne er váre nok til å forstå, og tøffe nok til å ta de nødvendige avgjørelsene. Om de øst-canadiske kystfiskerne noensinne får lov til å fiske igjen, tør Loomis Way og Charlie Kane ikke tenke på i dag. Skyene i horisonten er fremdeles mørke.

New Foundland og Labrador ble oppdaget av John Cabot i 1497. Siden har fisk vært knyttet til området. New Foundland er større enn de britiske øyer, og har en kystlinje på 1600 mil. Øya huser over 400 små og store samfunn. Fiskerinæringen har de siste 500 årene vært bærebjelken i disse samfunnene.

– Fiskerinæringen er forklaringen på at provinsen vår ble befolket. Næringen har helt frem til for 100 år siden vært den eneste industrien av betydning. Hele samfunnet var formet av det havet kunne gi oss. Selv om fiskerinæringen ikke lenger kan gi oss det samme som før, så er det vår viktigste primærnæring. En av elleve i New Foundland er fisker eller jobber i foredlingsindustrien, sier Charlie Kane.

Tidlig på nittitallet var 40.000 mennesker direkte knyttet til fiskerinæringen. Tar vi med andre servicenæringer som var avhengig av å tilby tjenester til fiskerinæringen, har rundt 20 prosent av befolkningen vært tilknyttet næringen. Befolkningen i New Foundland teller ca. 350.000 innbyggere.

Forsto ikke betydningen

I mange år har kystfiskerne i New Foundland og Labrador hevdet at de sentrale myndighetene ikke forsto hvilken betydning fiskerinæringen hadde for den newfoundlandske økonomien.

– Vår kunnskap og erfaring ble ikke tatt på alvor. I mange år mente mange av oss som var kystfiskere at noe var galt. Særlig de som fisket på den nordvest-atlantiske torsken. Våre advarsler ble feid av bordet av dem som var ansvarlige for ressursforvaltningen, sier Charlie Kane.

Gjennom en årrekke hadde både provinsielle og nasjonale myndigheter økt kvotene og fangstkapasiteten. Dette tillot man i en periode da alle antakelser var basert på uriktige og urealistiske tall. Særlig ille var det med torskestammen. Men dette oppdaget myndighetene for sent.

Charlie Kane og Loomis Way kan fortelle om utallige henvendelser fra kystfiskere som påpekte at trålerne fisket hensynsløst på kjente gyteplasser. Særlig var det mange som observerte at selbestanden var i voldsom vekst.

– De som prøvde å få myndighetene til å ta dette på alvor talte for døve ører, sier Charlie Kane. Han påpeker at fiskerne var klar over at deres kunnskap om havet ikke bygde på noen vitenskapelige undersøkelser, men sier at det i ettertid har vist seg at informasjonen som kystfiskerne prøvde å formidle var minst like god som det vitenskapen hadde maktet å komme frem til.

Kalddusjen

I 1990 våknet myndighetene. Det gikk plutselig opp for dem at canadisk sone var inne i en alvorlig ressurskrise. Torskekvoten ble med et pennestrøk kuttet fra 293.000 tonn til 125.000 tonn. To år senere opprant den svarte 2. juli. Da kom beskjeden fra fiskeriminister John Crosbie om fullt stopp i torskefisket i den nordøstlige delen av provinsen. Få måneder senere stoppet han alt torskefiske i provinsen.

Med avgjørelsen til Crosbie ble mer enn 40.000 mennesker arbeidsledige – de hadde fått forbud mot å utøve håndverket sitt. Situasjonen var kaotisk for hele provinsen. Kystfiskerne hevdet at det var den havgående flåten som hadde skylda. Den havgående flåten mente at det måtte være utlendingene (som ikke fisket i canadisk sone, men av samme torskestamme). Foredlingsindustrien mente at forskerne måtte ta på seg skylda, men de overlot ballen til myndighetene. Og det var også myndighetene som satt med ansvaret slik situasjonen hadde utviklet seg.

– Det var ressursforvalterne i fiskeridepartementet som skulle verne torskestammen. Kystfiskerne hadde følelsen av at forvalterne i årevis la altfor stor vekt på de kommersielle fangsttallene. De ble brukt som målestokk for hvor stor bestanden var.

Kraftig kost

Fiskerne fikk ordre om å bli hjemme. I kompensasjon fikk de tilbud om 1300 kroner i uken fra staten. Fiskerisamfunnene reagerte kraftig på dette, og etter trusler om sivil ulydighet ble summen økt til ca. 2500 kroner pr. uke.

Men det var ikke bare å skrive under på at man var fisker uten rett til å fiske. De måtte godta en av to betingelser. De kunne omskolere seg til andre jobber innen fiskerinæringen, eller de kunne prøve å utdanne seg til et nytt yrke. En siste mulighet fikk de som var over 55 år. De kunne selge tilbake fiskerettighetene til staten, og i stedet førtidspensjonere seg.

Både Loomis Way og Charlie Kane måtte ta omskoleringskurs. De har i dag små forhåpninger om noensinne å komme på havet igjen som fiskere.

Myndighetene har de siste ti årene satt i gang flere prosjekter for å sysselsette fiskerne med annet enn fiske. Når og om det i det hele tatt blir aktuelt å øke kvotene igjen, tør ingen spå om.

Ni år etter fiskestoppen er kvoten økt til 15.000 tonn for en næring som for femten år siden dro 800.000 tonn opp av havet. Til sammenligning kan vi nevne at torskebestanden i Barentshavet i gjennomsnitt har tålt et uttak på 700.000 tonn, når vi legger sammen det som fiskes i norsk og russisk sone.

Folket flytter

Lokalsamfunnene langs den newfoundlanske kysten ligger i dag som historiske dokumenter over hvor alvorlige følger menneskelig grådighet og feiltagelser kan få. I de fleste av de 400 småsamfunnene langs kysten var fisket den eneste næringen på stedet. Da de ble tvunget til å omskolere seg, var det også en ordre om at de måtte flytte på seg for å kunne få en ny jobb.

I Renews, hjemstedet til Charlie Kane, bodde det i 1992 710 personer i 205 hjem. I dag er det 457 innbyggere igjen, og 55 hjem står tomme. I dag bor ingen i aldersgruppen 23-24 år i Renews.

– Folks identitet og selvfølelse ble rokket etter denne katastrofen. Fra tidligere å motta oppgjør for fangsten, fikk du plutselig bare stukket i hånda en sjekk. Folk som hadde klart seg fint, måtte plutselig begynne å be om kreditt for å få tak i de mest nødvendige matvarene. Stoltheten begynte langsomt å gå i oppløsning, og identiteten begynte også å smuldre.

Charlie Kane er krass i kritikken av de kanadiske myndighetene. Han sier at politikerne ikke bare er ansvarlige for fiskestammene, men også for helsen og velferden hos de som er knyttet til fiskerinæringen.

– Det har vært vanskelig for alle dem som mistet rettighetene sine. Men vi må ikke glemme familiene og særlig barna. Mange skammet seg over å være av fiskerslekt, og noen følte seg utstøtt fordi foreldrene mottok støtte fra det offentlige. Mens jeg selv skaffet meg en ny utdannelse i St. John»s, spurte læreren til min ni år gamle sønn om hva jeg gjorde. Til tross for at sønnen min aldri hadde sett meg gjøre noe annet enn å fiske, valgte han å si at jeg jobbet på et hotell i St. John»s. Hans anerkjennelse av min families identitet, en fiskerfamilie, var blitt visket ut i løpet av noen få måneder.

Havets folk

Når samfunn rammes av økonomiske kriser, vil kreativiteten alltid blomstre gjennom kulturlivet.

Loomis Way ønsket ikke å flytte fra hjemstedet sitt, men ville samtidig fremdeles kunne si at han var fisker og ikke hadde glemt sin bakgrunn.

– I januar 1994 var New Foundland midt i sin mismots vinter; fiskestoppen var 500 dager gammel, og forvirringen, frykten og bekymringen skar som en iskald vind gjennom folk i fiskerinæringen. Det var da fiskere, menn og kvinner, tok initiativ til at folk fra hele provinsen skulle samles i gruppen «Havets Folk», forteller Loomis Way. Sammen med mange andre med røttene i fisket ble han med i gruppen som kom sammen for å synge, danse og fortelle sine historier.

– Vi ville formidle hvem vi var og våre følelser. Som det blir sagt i vår kjenningsmelodi: «Barn av den salte sjøluften, smidd i taus sorg, velsignet med vidd og en bønn.» I denne dype krisen fant vi fram vår viktigste egenskap, som er evnen til å overleve, sier Loomis Way.

Ny vei

Loomis Way og Charlie Kane ønsker ikke å svartmale dagens situasjon for mye.

Begge drømmer om en gang å bli fiskere igjen. Andre næringer bygger seg opp, som turistnæringen og oppdrettsnæringen. Skalldyrnæringen har tatt seg kraftig opp, og sørger for en årlig eksportinntekt på nærmere seks milliarder kroner.

– Det er tvingende nødvendig at vi ikke gjentar fortidens feil. Vi er forpliktet til å sikre ressursenes levedyktighet på vegne av de kommende generasjonene. Vi som har vært ute i denne katastrofen som har rammet New Foundland, er forpliktet til å dele våre erfaringer fra denne krisen med andre fiskerinasjoner. Det må ikke skje igjen, sier Charlie Kane.

---
DEL

Legg igjen et svar