Barn som deltaker og publikum

Ceres er en film som handler om å endre stereotypier og få folk til å tenke annerledes.

Melita Zajc
Zajc er medieviter, forsker og filmkritiker. Hun bor og arbeider i Slovenia, Italia og Afrika.
Email: melita.zajc@gmail.com
Publisert: 02.07.2018
film:

Ceres

Janet van den Brand

Belgia

Grisunger blir født, de svake små kroppene deres – klebrige og sammenfiltret med morkake og navlestreng – fyller hele lerretet. Kyr melkes mens gutten i blå overall kjærtegner kurumpa, gjør rent i fjøset og hviler hodet varsomt mot ryggen på kua.

En annen gutt, i grønn overall, sitter på potetopptakeren og gransker nøye de høstede potetene. Vi hører ham si: «Jeg har aldri tvilt på at jeg skulle bli bonde. Bestefaren min tok over etter sin far, og min far tok over etter bestefar. Det ville være fint å fortsette i enda en generasjon.» Man kan ikke annet enn å beundre blandingen av uskyld og besluttsomhet den unge gutten gir uttrykk for.

Den tredje, litt eldre enn de andre to, er ikke like sikker på sin identitet: «Jeg er den eneste blant vennene mine som har lyst til å arbeide med noe i landbruket. Men de kan ikke se det på meg. Jeg er helt normal, akkurat som de andre.»

Da vi ser jenta for første gang, legger vi merke til en detalj på den venstre foten hennes: Hver negl er lakkert med en egen farge. Hun studerer skjermen på smarttelefonen sin mens hun forteller: «Jeg har 55 flasker med neglelakk. Vi har 450 sauer.»

Unge gårdbrukere

De fire protagonistene i denne dokumentaren, den første helaftens filmen av Janet van den Brand, er mesterlig orkestrert gjennom hele filmen; den enkelte representerer et aspekt ved deres spesielle erfaring. Hver av dem bor på en avsidesliggende gård i den sørvestre delen av Nederland og lærer forfedrenes yrke i ung alder, som det blir opplyst i promo-materiellet. Men historiene deres er den samme.

Kanskje er dette det som skal til for å unngå konsekvensene av global liberal kapitalisme og den ødeleggende virkningen den har på livet på planeten.

Koen Brouwer, gutten i den lyseblå overallen, er den følsomme av dem. Han opplever verden gjennom fysisk kontakt – med jorden, dyrene på gården, huden på grisene som han smører med solkrem så de ikke blir brent. Han stikker til og med hele armen sin, iført en lang plasthanske, inn i livmorhalsen til kua som er i ferd med å kalve, for å kjenne på kroppen til kalven som snart skal bli født.

Gutten i den grønne overallen, Daan Rentmeester, er den besluttsomme. Seriøs, oppsatt på å føre tradisjonen videre, konkurranselysten og derfor glad for at han har en søster og ikke en bror som også kunne hatt lyst til å overta gården. Han er så interessert i gårdsdrift at endatil når han leker, gjør han det med landbruksleker og dataspill knyttet til bondenæringen.

Den tredje, Sven Boonmann, virker eldre fordi han (allerede) har sine tvil og skjuler identiteten sin som bonde. Han er oppmerksom på andre barn og deres manglende interesse for landbruk, og stiller spørsmål ved verden omkring seg. Han er nysgjerrig, kjeder seg om vinteren og drømmer om å reise til fjerne steder.

Jenta, Jeanine de Bree, følger sin far og sauene uten kommentarer. Hun er blid, lykkelig når hun er omgitt av venner, alltid med smarttelefonen i hånden. I blomsterengen erklærer hun at hun en vakker dag kanskje arbeider som frisør eller gartner. Ettersom en stor del av portrettet av henne er avgrenset til interessen for sminke og gutter, er det imidlertid uklart hvor mye av den stereotype feminiteten som er hennes, og hvor mye som er projisert på henne av filmskaperen.

Likevel, selv om dette portrettet av ungene virker ganske stereotypt fra tid til annen, ligger denne filmens reelle styrke nettopp i viljen til å tilpasse den filmede virkeligheten til filmskapernes forventninger. Barnas ansikter er filmet svært nært, og det skaper en høy grad av intimitet, til og med familiaritet – i alle fall inntrykket av å kjenne dem veldig godt. Man kan nærmest føle det harde livet deres i barske omgivelser som gir dem begrenset tid til å leke med jevnaldrende og være barn.

Et eksperiment

Dette står i skarp kontrast til de perfekt lyssatte og vakkert komponerte innstillingene med lyse farger. Gresset er klart grønt, himmelen himmelsk blå, daggryet gyllent. Til og med plastposene med rått kjøtt ser frekke ut, og tungen på kua likner en blomst i et foto av Mapplethorpe. Idet plastdekket beveger seg kraftfullt i vinden, begynner denne dokumentaren å minne om en eksperimentell film. Skjønnheten i den ligger i at alt dette i høy grad er på plass. Hensikten bak å gjøre bønder, ungene deres og livet på gården estetisk tiltalende, er høyverdig og nyttig, men Ceres går lenger enn det. Den er ikke bare en god opplysningsfilm, men også et eksperiment, en innovasjon, et forsøk på – i motsetning til de stereotype profilene til barna – å endre stereotypiene og få folk til å tenke annerledes.

I tillegg til å levere kvalitets-informasjon til barn skriver Ceres seg inn i en bredere politisk kontekst.

Den virkelige helten i filmen er gutten i blå overall, som finner ly hos grisene når mennesker får ham til å føle seg ille til mote, erklærer at grisene er vennene hans, men som også spiser dem etter at de er slaktet. Gradvis overtar holdningen hans hele filmen og representerer liv og død sammen, som deler av en eneste naturlig syklus – her vises én gutt som hjelper til med å slakte haner, samtidig som en annen bidrar til å bringe en kalv til verden.

Politisk

Jeg må innrømme at jeg har sett ting i denne filmen som jeg aldri i mitt liv har sett tidligere. Den ble valgt ut til Berlin International Film Festival, der den deltok i konkurransen i Generation Kplus-programmet, som er viet «fremragende filmer for barn og unge så vel som filmer for alle målgrupper som også passer for unge mennesker».

I tillegg til å levere kvalitetsinformasjon til barn skriver Ceres seg inn i en bredere politisk kontekst. Kanskje er dette det som skal til for å unngå konsekvensene av global liberal kapitalisme og den ødeleggende virkningen den har på livet på planeten, særlig på maten vi legger på tallerkenen. Å respektere dem som produserer mat, som gjør rent i fjøset og plukker potetene opp fra jorden, å holde dem nær våre hjem og våre hjerter, synes å være den sikreste måten å stoppe globale selskaper fra å forgifte planeten og helsen vår på. Da er det litt pinlig at filmen åpent reklamerer for en av de største produsentene av landbruksmaskiner gjennom produktplassering, særlig fordi barn er filmens hovedpublikum.

Kommentarer