ORIENTERING 1970: Litteraturhistorien er full av oppgjør og strid mellom skiftende retninger. På avstand fortoner slike oppgjør seg nesten alltid overdrevne. Iblant øyner man en slags berettigelse. Og en sjelden gang har de vært politisk nødvendige.
Oppgjøret med Sigurd Hoel har vært et slikt politisk nødvendig oppgjør, – med Hoel da som fellesnevner for den tradisjon vi forbinder med psykoanalysen og freudianismen: den psykologiserende roman, eller psykologismen, som denne retningen noe nedsettende blir kalt.
Trangen til slik å gi alt psykologiske forklaringer, til å forklare for eksempel nazisme og fascisme ut fra et psykologisk mønster preget Hoels generasjon og mye av krigs- og etterkrigstidens norske litteratur. Freud, som en gang åpnet veien inn til en ny virkelighet, ble til slutt det begrep man skjulte virkeligheten bak.
I dag fremstår psykologistenes årsaksforklaringer som altfor enkle, ofte banale. Tortur kan vanskelig forklares ut fra ulykkelige barndomsopplevelser eller et spesielt familiemønster (bombene utløses ikke av skjulte mekanismer i president . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
