Mary Wollstonecraft (1759–1797) er veldig populær blant unge feminister. Filosofihistorisk er hun lenge blitt utpekt som en tidlig forkjemper for kvinners rettigheter, og i dag er hun heltinne og gallionsfigur i en bølge som vil vektlegge kvinners bidrag til historien.
Forfatter Sylvana Tomaselli underviser i historie ved Cambridge. Hun mener den tradisjonelle utlegningen av Mary Wollstonecraft er reduserende og følgelig feil. A Vindication of the Rights of Woman (1792) er ikke hennes viktigste tekst, den er snarere et tillegg til A Vindication of the Rights of Men (1790) som Wollstonecraft skrev som et rødglødende svar til Edmund Burkes Reflections on the Revolutions in France (1790).
Filosofen og politikeren Burke hadde tilhørt samme miljø som Mary Wollstonecraft og hennes mann William Godwin tilhørte, de såkalte «english radicals» – han hadde støttet revolusjonen i Amerika, men med den franske revolusjon fikk han nok, og slo om til et forsvar for det gamle regimet ̶ ekstremt velskrevet og sarkastisk. Vi må nok se Burke som en renegat i Marys øyne. Hun leste i full fart Burkes A Philosophical Enquiry into the Origin of Our Ideas of the Sublime and Beautiful (1757), ikke fordi hun var spesielt opptatt av tematikken, men for å finne ting hun kunne bruke i sitt angrep på Burke.
Frihet som mål
Hun innleder sin pamflett med å si at hun vil gå systematisk og filosofisk til verks, men det skjer ikke. Hennes tekst er en lang rekke utfall mot Burke fra alle mulige vinkler, nærmest etter innfallsmetoden. Manuset ble sendt med løpegutter til trykkeriet mens hun skrev.
Ifølge Wollstonecraft skjer de første fordreiningene av menneskelige relasjoner ved fødselen.
Burke mente at det som skjedde i Frankrike ikke bare var en politisk revolusjon, men en sivilisatorisk en, uten forløper eller like en som helt ville endevende alle aspekter ved europeiske samfunn, helt ned til forholdet mellom kjønnene. Wollstonecraft mente at det var nettopp dette som måtte skje for at revolusjonen skulle nå sitt viktigste mål: frihet. Det som følgelig gjør hennes tekst oppsiktsvekkende, er at den ganske uventet snakker om mellommenneskelige forhold og hvordan disse blir fordreid av makt og besittelse av eiendommer. Hun koblet altså det personlige til det politiske. Hun snakker om kjærlighet, vennskap, ekteskap og kvinner ̶ ikke noe av dette kan sies å være tema hos Burke eller andre som angrep ham.
I sin disseksjon av Burke skiller hun privatpersonen fra den offentlige personen, men går like hardt løs på begge to. Hun kaller ham «en god, men forfengelig mann». Hun beskriver ham som overfladisk, pretensiøs og vittig, og «en værhane av utemmede følelser». Dette var jo slik kvinner ble beskrevet. Han var lunefull, svak og manipulerende. Gitt alt dette, og mer, var det ikke overraskende at hans argumentasjon ble lidenskapelig og hans fantasi opphisset! Så helt fra begynnelsen ornamenterte hun Burke med kjennetegnene på labil femininitet. Og tilsvarende draperte hun seg selv i maskulinitet. Hun sto for enkelhet, vitalitet og autensitet.
Forvrengte relasjoner
Ifølge Wollstonecraft skjer de første fordreiningene av menneskelige relasjoner ved fødselen. Selv før de ble frembragt av utdannelse, gjorde menns førstefødselsrett at ulikhet var grunnleggende fra det øyeblikk den nyfødte kom ut av morens mave, hvilket Wollstonecraft og hennes søsken visste alt om. Et satt arvesystem forvrengte forholdet mellom voksne og barn, mellom søsken, og mellom andre familiemedlemmer.
Burke forsvarte dette systemet. Han var (nå) mer opptatt av eiendomsrett enn frihet, mente hun. Ønsket om å holde eiendom innen familien, og kanskje øke den gjennom fornuftsekteskap, gjorde foreldre til tyranner som kuet sine barn ̶ som ikke fritt fikk velge den de elsket, men ble tvunget inn i legalisert prostitusjon. Kun (antatt) rike enker og fattige giftet seg av kjærlighet.
Til å være et kampskrift for kvinners rettigheter er det imidlertid overraskende hvor mye utskjelling og kritikk av kvinner Wollstonecraft kommer med.
Utroskapen ved et slikt ekteskapsmarked gjorde kvinner til skjødesløse mødre. Man skulle kanskje tro Wollstonecraft ville gå inn på hvilken virkning dette hadde på barna, siden det var et emne hun hadde vært opptatt av i Thoughts on the education of daughters: with reflections on female conduct, in the more important duties of life (1787), men hun holdt seg til temaet kvinner; deres moralske status, deres syn på seg selv og livet. Kort sagt: Disse var ikke respektable. Ikke så mye på grunn av deres utroskap, som deres besatte opptatthet av sitt utseende.
Kritikk av kvinner
Kvinner dyrket sin fremtoning: «En kvinne glemmer aldri å pynte seg slik at hun kan gjøre et inntrykk på sanseapparatet til det motsatte kjønn, og fremtvinge den hyllest som det er galant å gi, og likevel lurer vi på hvorfor kvinner har så begrenset forståelse!»
A Vindication of the Rights of Woman er en forlengelse av de kravene om rettferdighet og frihet som krystalliserte seg i den franske revolusjon. Wollstonecraft mente kravene like selvfølgelig måtte gjelde kvinner som de skulle gjelde for menn. Til å være et kampskrift for kvinners rettigheter er det imidlertid overraskende hvor mye utskjelling og kritikk av kvinner Wollstonecraft kommer med. Dette skyldes imidlertid at samfunnet holder kvinner nede, men også at kvinner lar seg holde nede ved dra nytte av alle fordelene galanteri og smiger kan bringe.
Kvinnene må skjerpe seg, men samtidig kan ikke kvinnene dømmes før de får de samme muligheter som menn har. Først da kan vi dømme, sier Wollstonecraft. Følgelig må samfunnet endres fra roten av, og hun så den franske revolusjon som en mulighet for en slik ny start.
