Publisert: 18.08.2017
Om noen lurer på Ny Tids politiske linje, så kan vel forsidesaken om valget i Norge, artikkelen om The Summer of Love, om outsideren Ole-Bjørn, samt Erland Kiøsteruds essay om fellesskapets betydning være en tydelig indikasjon.
Den italienske filosofen Giorgio Agambens bok Fellesskapet som skal komme viser dypere sett en holdning eller innsikt som jeg som avisens redaktør kan slutte meg til. Boken kom nå på norsk, men tittelen burde vært Fellesskapet som kommer, som en «mulighet», ikke noe som skal skje. (Se også essayet om Agamben). Agambens tanker har røtter i både tyske Martin Heideggers og franske Emmanuel Levinas’ filosofi.
Poenget er, som Kiøsterud skriver med utgangspunkt i Agamben, «å spørre igjen og igjen hva et fellesskap kan være om det ikke skal basere seg på undertrykkelse, tilegnelse og utelukkelse».
Med et politisk valg for døren, la meg referere den nå 75 år gamle italienerens utopi: «Det nye faktum ved politikken som skal komme, er at denne ikke lenger vil være en kamp for erobring av og kontroll over staten, men en kamp mellom staten og ikke-staten (menneskeheten).» Agamben er sterkt kritisk til våre kontrollsamfunn og inngripende kommersialisme. Ifølge ham har vi nå et «planetarisk småborgerskap» som de gamle klasser oppløser seg i. Samtidig representerer fremdeles både fascisme og nazisme «et nasjonalt småborgerskap som stadig klamrer seg til en kunstig nasjonal identitet, som de bygde drømmer om borgerlig storhet på». Agamben kritiserer også vår ego- og identitetsdyrking: «Dårskapen ved den individuelle eksistensen … forvandlet seg til hverdagslig ekshibisjonisme.»
Har vi ikke hørt denne kritikken før? Jo, men med dagens omfattende mediesamfunn har i det minste store deler av verdens befolkning blitt langt mer konsum- og vareorientert enn før. Og dette gjelder også selvoppfattelsen av en selv og andre som utnyttbare «varer».
Spørsmålet er hvilket fellesskap som kommer, når den (post)moderne, opplyste europeer ikke tror på tradisjonelle fellesskap som religion, familie, nasjon og etnisitet? Agamben ser i boken eksistensielt bakenfor om man skulle være politisk blå, konservativ muslim, amerikaner eller gammelkommunist. Dypere sett etterspørres flere eksistensielt søkende mennesker som ikke ønsker seg eller lar seg blende av makt, men velger en grunnleggende åpenhet. Det å kunne oppholde seg i det «ikke-identiske» (Levinas) fremfor i en fast identitet som ikke gjør annet enn å definere deg. Som Kierkegaard en gang sa: «Spenn ikke reisedrakten med hardknute!» Vi snakker da om mennesker som ikke dømmer andre ut fra utseende, verdier eller sterkt identifiserbare grupper.
Men med dagens flyktningsituasjon, befolkningsvekst og fremmedfiendtlighet vil mange riste på hodet av slike mulige åpne fellesskap. Krigen mot terror har bare spisset frontene, fremfor en åpen medmenneskelighet. Det er dårligere kår for Levinas’ gjestfrihet med den Andres sårbare ansikt. Man lever heller i en værensglemsel (Heidegger) der man ikke tar innover seg det vilkårlige ved tilværelsen. Men Agambens anmodning i boken om den likesæle holdning, i likhet med Heidegger tekst om å bli saktmodig og leve givende – er da forunt flere og flere økologisk bevisste, som kan det å la væren være.
For selv med dagens fremvoksende nasjonalisme og etablerte borgerlige egoisme, ser vi nye økologiske kollektiver og yogakultur bre om seg. Globaliseringen har også fremmet nye fredssøkende ikke-statlige, solidariske nettverk. Husk hvordan Summer of Love i San Francisco i 1967 var et forsøk på å vise og spre slike holdninger i et åpnere paradigme, der fred og kjærlighet var utgangspunktet. 100 000 mennesker (se side 16–17) demonstrerte mot krigshissing med blomster i gatene. Som min gamle filosofiprofessor i San Francisco fortalte oss i studietiden der – det «borgerlige paradigmet» var nok for sterkt til å rokkes ved. Flower power og hippiebevegelsen døde ut. I dag lever nok tenkningen til slike som Agamben, Levinas og Heidegger bedre i nye økologibevegelser. Noen av oss trekker seg fremdeles unna pengegaloppen, tidsklemma, populærmedia og det klamme militærindustrielle komplekset.
En ny tid – eller fellesskapet som kommer – har i seg anarkistiske trekk. Jeg minner også om enda en europeer, grekeren Yanis Varoufakis som med sin nye DiEM25-bevegelse, forsøker å hjelpe frem et nytt fellesskap. Som nevnt på side 4–5 kan anarkistisk inspirasjon lede til antimilitarisme, ikke-voldelige aksjoner og sivil ulydighet. Vi snakker om motstanden mot et styringshierarki, men også retten til ikke å delta. Å kunne melde seg ut når nok er nok. Slipper du litt tak i din faste samfunnsrolle eller identitet, er muligheten der for å være del av et kommende fellesskap – som ikke inkluder/ekskluderer ut fra om du er jøde eller palestiner, rik eller fattig – men der du inkluderes som åpen, bare som et menneske. Et raust, nytt fellesskap i Agambens ånd: uten hardnakkede sannheter, skråsikkerhet eller identitetssterke bevegelser, men der en hvilken-som-helst tilhører det åpne fellesskapet.For makten (staten, kapitalen, militæret) gjør seg ofte sterk hvis den finner eller skaper en fiende. Poenget er at en moderne «anarkist» begrenser denne makten ved å gjøre seg vanskelig å kontrollere, nasjonalisere eller kategorisere.
Fellesskapet av minoriteter, dissidenter og sårbare eksistenser står Ny Tid nærmest. Også de som stemmer på små partier, eller vet hvorfor de ikke stemmer. Godt valg!
