Barbari og landssvik

20. juli er ingen helt enkel dato å forholde seg til i tysk historie, skriver Bernt Hagtvedt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Aldri før har markeringen av «det andre Tyskland» vært mer omfattende – 60-årsdagen for 20. juli-attentatet mot Adolf Hitler representerer i så måte et vannskille. Nyutgivelser av flere Stauffenberg-biografier og historier om den tyske motstanden, flere fjernsynsserier dels om Stauffenberg, dels om tysk motstand allment, minneutstillinger, kransenedleggelser i Bendlerblock – tysk presse har vært breddfulle av minneartikler, de fleste på et høyt nivå.

Kanskje sto Süddeutsche Zeitung for den mest malende overskriften. Over et bilde av Philipp Freiherr v. Boeselager fra minnehøytideligheten ved henrettelsesstedet Plötzensee i Berlin, sammenfattet avisen innholdet i høytideligheten med ordene: «Kamp mot barbari er intet landsforræderi». Von Boeselager, en av de få overlevende fra 20. juli-kretsen, sørget som ung offiser for sprengstoff til attentatet. Til stede var også 93-årige Freya v.Moltke, enken etter den hengte Helmut James v. Moltke, sentral i den sivile motstanden mot Hitler (Kreisauer-kretsen). Men kritikerne snakker alt om en «minnekultus». Finnes nye trekk i bildet?

Politisk bruk av 20. juli

Ved 50-årsdagen i 1994 forsøkte Franz Ludwig Graf von Stauffenberg, sønn av Claus, å renske ut kommunister fra minnetavlen i Bendlerblock, stedet der hans far og de andre militære sammensvergede ble skutt natt til 21. juli 1944. Det bekymret ham ikke at Wehrmacht fortsetter å kalle opp kaserner etter ledende nazioffiserer – Stauffenberg jr. deltok i en nokså allmenn idrett den gang: politiseringen av motstandshistorien. Det var CSU-politikeren Stauffenberg som talte den gang, han ville ha bort bilder av emigrant-opposisjonen (bl.a. de senere DDR-politikerne Wilhelm Pieck og Walter UIbricht) fra steder der hans far ble æret.

I dag er slik blindhet på det høyre øye atskillig sjeldnere. Her er også et familiært paradoks. Etter Peter Hoffmans store Stauffenbergbiografi – nå i ny utgave – er det klart at Claus gjennom sitt vennskap med sosialdemokraten Julius Leber (arrestert tidlig i 1944 og en mann som var påtenkt som kansler i det etter-nazistiske Tyskland), også var i kontakt med ledelsen i det tyske kommunistpartiet. Han var med andre ord åpen for at en eller annen form for demokratisk interesserepresentasjon måtte til i en moderne stat. Det var en tanke som bød på stor motstand for hans nasjonalkonservative, adelig-protestantiske miljø etter erfaringen med Weimar-republikken. Alle innser i dag at dette var en nødkoalisjon med tre formål: drepe Hitler, spare Tyskland for de lidelser et nederlag ville bringe og gjenopprette rettstaten. Så ville en slags normal politikk følge av det med alle de konflikter og kompromisser som måtte komme.

Ledd i tysk nasjonsbygging

Her er et viktig trekk: 20.juli er blitt mer av-politisert (i betydningen av-partipolitisert) i takt med styrkingen av attentatets betydning som identitetsbyggende symbol for den nye Berlin-republikken. Det vi ser er en nokså åpenbar offisiell bruk av historien for nasjonsbyggende formål. Kansler Schröder inviteres til 6. juni-markeringene for D-dagen. Det vises en ny åpenhet overfor tyske ofre under krigen, den allierte bombingen av tyske byer kritiseres, et nytt fokus på millionflukten fra øst oppstår og viljen til å påpeke Den røde hærs massevoldtekter i 1945 blir klarere. Vi ser også en ny tysk markeringsvilje i internasjonal politikk (tropper i Kosovo og i Afghanistan) – alt er ledd i Berlins forsøk på å si «nok er nok». Vi glemmer ikke historien men vi pisker oss ikke lenger til blods av den. Berlin er ikke Bonn og Bonn er ikke Weimar. I sin tale understreket også Gerhard Schröder, som selv mistet sin far i krigen, at 20. juli-mennene også ofret sine liv for «felles europeiske verdier», nok et tilknytningspunkt til Berliner-republikkens identitetsgrunnlag.

Men lett er ikke denne vendingen av historiske blad. For Bendlerblock, som nå huser forskningsinstitusjonen om den tyske motstanden, minnesmerket for 20. juli og det tyske forvarsdepartementet, er samme sted hvor admiral Tirpitz planla flåtekappløpet med England som ledet opp til første verdenskrig. Der ble også den hemmelige opprustningen av den tyske hæren mot Versailles-traktaten konspirert og ikke minst tilintetgjøringskrigen mot Sovjet. At 20. juli ikke var et demokratisk opprør er nå rolig akseptert som et historisk faktum. Man snakker i stedet om et «samvittighetsopprør» og understreker at Stauffenberg våget det sprang så få andre turde: satse sitt eget liv.

Adelens tvetydighet

Et annet interessant trekk ved 60-årsmarkeringen er interessen for forholdet nazismen/ den tyske adel. Vi ser en forsiktig revisjon av historien etter den liberale ZEIT-redaktøren Marion Gräfin Dönhoffs død. Hun var selv fordreven fra Øst-Prøyssen men deltok ikke i noen form for revansjisme vis à vis Polen. Hennes syn på adelens anti-nazisme er blitt kvalifisert. Den tyske adelen ville ri på nazismen. De deltok i dens tidlige erobringstokter (Stauffenberg hilste Hitlers makterobring begeistret velkommen i 1933), delte dens ekstreme nasjonalisme, men ikke dens «plebeiske eksesser», som det gjerne het. To av Dönhoffs brødre var medlemmer av NSDAP, noe Gräfin Dönhoff underspiller. Hun var selv i utkanten av 20. juli-opprøret, men slapp med et Gestapo-forhør. Dönhoff åpnet for at flere av 20. juli-kretsen kunne være medskyldige, endog krigsforbrytere. «De var sin skyld og sitt medansvar bevisst,» som hun skrev.

Det hun har rett i, er at det ikke er mulig å tale ukritisk om prøyssisk kadaverdisiplin og øvrighetstroskap. Denne æreskodeks inneholdt også moralske og intellektuelle ressurser som utløste de største ofre, Zivilcourage. Det er åpenbart at flere av motstandsmennene, de som ikke var med fra første stund, ble drevet i opposisjon da de i første hånd opplevde det nazistiske folkemordet på Europas jøder.

Igjen viser historiens kompleksitet seg, for 20. juli er en mer meningstung dato i tysk historie enn vi ofte griper. 20.juli 1932 ledet en tysk adelig, Franz von Papen, det ulovlige statskuppet mot den sosialdemokratiske delstatsregjeringen i Prøyssen under Otto Braun. Dette kuppet gjorde den senere maktovergivelsen til Hitler noen måneder etter mulig. Sammen med det øst-elbiske godseiersjikt, høyreorienterte offiserer og tunge republikkfiendtlige næringslivskrefter ble adelen det tyske historikere kaller «stigbøyleholdere» for Hitler. Adelen sto med andre ord sentralt ved nazismens inngang så vel som ved dens utgang. Gjennom 20. juli medvirket den også til sitt eget selvmord som politisk kraft og gjorde dermed demokratiseringen av Forbundsrepublikken lettere.

Fra London og New York hørtes den samme tone: De ville ikke ha noe med den tyske motstandsbevegelsen å gjøre, de allierte var egentlig lettet over at drapsforsøket slo feil. De ville nazismens betingelseløse kapitulasjon, til 20. juli-mennenes store skuffelse. De allierte ville ikke forhandle med et Tyskland som med et sterkt adelig, før-demokratisk innslag ville blitt vanskeligere å håndtere. Derfor: Som ved så mange lignende datoer i tysk historie – 9. november, bl.a. – er ikke 20. juli en helt enkel solskive å forholde seg til.

---
DEL

Legg igjen et svar