Bannons naturlover

Steve Bannon var hjernen bak det som faktisk var en revolusjon i USA. Er det på tide at vi tar ham på alvor?
Avatar
Glassman er bosatt i Toronto, og skriver om film og musikk. Se også povmagazine.com
Email: dmwg21@gmail.com
Publisert: 01.11.2018

American Dharma

Errol Morris

England, USA

«Valg får konsekvenser, og når alt kommer til alt, var det jeg som vant.» Det er hva den da nyvalgte president Obama sa til Eric Cantor i de første dagene av presidentskapet, under debatter om stimulans-pakken demokratene håpet ville snu finanskrisen. Det er også, om enn på en helt annen måte, begrunnelsen for Errol Morris’ nye dokumentarfilm American Dharma, om den tidligere sjefen for Breitbart; Trump-strategen og populist-korsfareren Steve Bannon. Hva du enn måtte synes om ham – og dersom du leser dette, tror jeg at jeg vet nøyaktig hva du synes om ham, og sannsynligvis hva du mener om at Morris gir ham en plattform – faktum er at han vant, i en viss forstand til og med mer enn Trump gjorde, og det har betydning. Vi burde alle prøve å finne ut akkurat hva den betydningen er.

Revolusjon

Mange har pekt på at American Dharma føyer seg pent inn ved siden av Morris’ portretter av Robert S. McNamara i The Fog of War (2003) og Donald Rumsfeld i The Unknown Known (2013), og danner en slags trilogi over en særegen amerikansk ondskapens banalitet. En kunne også ta med Standard Operating Procedure (2008) og Mr. Death (1999), selv om filmen stilistisk ligger på et nivå mye nærmere fjorårets Netflix dokudrama Wormwood.

Dessverre demper filmen i stor grad inntrykket av et omfattende etterforskningsarbeid; på viktige steder tar Bannon rett og slett innersvingen på Morris. Som et tegn i tiden møter Morris veggen når han en sjelden gang får anledning til å forsøke å grille Bannon, som – slik jeg ser det, i alle fall – etteraper Mitch McConnell, som på tarvelig vis nektet å svare på spørsmål han ikke likte, og i tillegg benytter internett-trollenes taktikk; å benekte sannheter. Morris ender med å fylle stillheten selv, og legger frem noe som Bannon kan vri tilbake til sine egne poenger i stedet for å la spenningen dirre.

Morris mislykkes i å avdekke Bannons knep.

Morris lykkes bedre i å få Bannon til å snakke langt og lenge om favorittfilmene sine – det er American Dharmas gimmick – som omfatter My Darling Clementine, The Bridge on the River Kwai, Twelve O’Clock High og Chimes at Midnight, og ideen om «dharma» [sterkt forenklet: en lov eller et prinsipp som styrer verden, overs. anm.] som Bannon finner i dem. Ved å avdekke de melodramatiske indre drivkreftene i Bannons psyke, har denne tilnærmingsmåten en viss verdi. Problemet er at Bannon er for viktig til å la det bli med dette; han var hjernen bak det som faktisk var en revolusjon, om ikke i navnet. Han må tas alvorlig, ikke bare som en person, men som en politisk kraft.

Stikk

Til et visst punkt er Bannons publikumsfrieri temmelig innsiktsfullt – han vant jo, til tross for at ingen trodde han verken kunne eller kom til å gjøre det. Så lenge han snakker om hvordan det politiske og finansielle etablissementet ikke er i kontakt med folket, om hvordan folk er fremmedgjorte og utarmede og sinte, og legger ut om de nye rollene medier og teknologi spiller i folks liv, følger jeg ham. Bernie Sanders kunne ha sagt de samme tingene. Men når Bannon benekter de åpenbare rasistiske og fremmedfiendtlige røttene til sine politiske holdninger, og nekter å innse i hvor stor grad han, Trump og alle deres kumpaner er nettopp det etablissementet de raser mot, ja da mister han meg. Selv om han forsøker, mislykkes Morris i å avdekke Bannons knep; den underlige alkymien som forvandler en grunnleggende venstreorientert kritikk av makt og regjering til en ytre høyre-ideologi.

En venstreorienterkritikk av makt forvandles til en ytre høyrideologi.

Det er for galt, for det er hevet over enhver tvil at Bannon ikke er noen tosk – en kynisk nihilist som bare tror på makt, ja visst, men ingen tosk. Jeg er oppriktig nysgjerrig på måten Bannon og hans likesinnede rasjonaliserer ideologien sin, for det følger på ingen måte av resonnementene deres. Han burde egentlig vært en revolusjonær sosialist – han betrakter jo seg selv tilsynelatende som leninist. Morris har sagt at han på ingen måte næret noe håp om at han skulle få Bannon til å bryte sammen eller innrømme feiltakelser, men det er egentlig ikke det som mangler her. Det dreier seg om et intellektuelt spørsmål.

Gratis prøve
Kommentarer