Bestill sommerutgaven her

Bannlyst og fengslet for sine bøker

ESSAY / Ved siden av verdens varslere har en rekke forfattere fått lide på grunn av det de har avslørt. Jan Tystad tar her for seg noen av dem.

Den mest aktuelle av de mange modige forfatterne jeg har møtt eller skrevet om, er den eritreiske dikteren Amanuel Asrat, som i årevis har sittet innesperret i Eritrea. Som en av de nordmenn som startet den første Eritrea-foreningen i Oslo på midten av 1960-årene, har jeg forsøkt å følge med i det som skjer i Eritrea og Etiopia, hvor brutale diktatorer tok over og fortsatte krigene.

I oktober fikk jamaikanske Linton Kwesi Johnson den internasjonale forfatterprisen PEN Printer-prisen, som han besluttet å dele med Asrat. Asrat ble arrestert 23. september 2001 sammen med redaktører og journalister etter å ha kritisert regjeringen.

Ifølge den britiske avdelingen av PEN har Asrat og hans medfanger blitt utsatt for tortur og blitt nektet medisinsk hjelp. Asrats bror, Daniel Mebrahtu vet ikke om han er i live. «Vi skulle ønske at Amanuel fikk vite om denne prisen. Vi ber det internasjonale samfunn om å kreve at han og andre fanger blir løslatt.»

Doris Lessing

I årenes løp har jeg møtt og intervjuet mange samfunnskritiske og modige forfattere. Noen av dem har fått nobelprisen, noen har solgt millioner av bøker. Mange er blitt bannlyst og fengslet.

Jeg ble minnet om dette under en minneutstilling for Doris Lessing på University of East Anglia i Norwich i januar. Denne institusjonen er kjent som en av de beste «forfatterskolene» i Storbritannia. Her fikk Ian McEwan sin utdanning, og det samme gjelder Kazuo Ishiguro, som vant nobelprisen i 2017.

«Kvinnene blir holdt innesperret i flyktningleirene. Jeg forsøker å vise hvor brutal denne krigen er.» Doris Lessing

Jeg traff Doris Lessing for første gang i 1987 da hun kom tilbake fra grensestrøkene mellom Afghanistan og Pakistan og hadde møtt noen av de flere millioner afghanere som hadde flyktet fra russisk terror og undertrykkelse. Jeg hadde vært der to år tidligere og skrevet om disse flyktningene i boken Barn i krig (Gyldendal, 1985) og ville intervjue Lessing om hennes inntrykk. Hun var rasende på journalister og redaktører i Storbritannia, siden britiske medier ikke var interessert i hennes bok The Wind Blows Away Our Words.

Lessing var opprørt fordi hun møtte slik kulde i britiske medier. Hun ble verken intervjuet i britisk eller amerikansk presse og fikk artiklene sine i retur fra Time Magazine, Newsweek, Washington Press og flere britiske aviser: «En journalist i Independent lo av meg og sa at han ikke kunne skjønne at en 68 år gammel husmor fra London kunne fortelle nyheter om krigen. Andre kalte Afghanistan-stoffet kjedelig.» På spørsmål om hva som gjorde Afghanistan-krigen så spesiell, svarte hun: «Halvparten av verdens flyktninger er afghanere.»

Lessing var i yngre dager kommunist. Hun regnet seg fortsatt som sosialist da jeg møtte henne. Som forfatter var hun best kjent for sin kamp mot kvinnediskrimine-ring og sine romaner fra det sørlige Afrika.

I intervjuet med henne om Afghanistan-flyktningene sa hun: «Kvinnene blir holdt innesperret i flyktningleirene. Jeg forsøker å vise hvor brutal denne krigen er. Kvinnene i disse leirene er totalt kontrollert av mennene, det er en tragisk utvikling. Men det finnes noen få hjelpeorganisasjoner som gir medisinsk hjelp og utdanning til kvinnene.»

Lessing forteller i The Wind Blows om forholdene i leirene i Pakistan, som bekreftet det jeg opplevde to år tidligere. Kvinnene ble undertrykt av geriljalederne. Kom det besøkende journalister og hjelpearbeidere, ble de jaget ut av teltene. Der var 5–6 millioner flyktninger da Lessing var der i 1986. Hun siterer en afghansk leder i Peshawar: «Vi ber om deres (Vestens) hjelp, men disse ønskene blåser bort i vinden.» En uttalelse som førte til bokens tittel. Det var først da Vesten invaderte Afghanistan, at konflikten kom i massemedia: Tonen ble en annen. Da kom det blant annet frem at kvinnene ble undertrykt av de politiske og religiøse lederne.

Lessing ble først bannlyst av det hvite regimet til Ian Smith og siden av Mugabes regime. I et intervju jeg gjorde med henne (Bergens Tidende, januar 2001), var hun svært kritisk mot både den hvite regjeringen under Ian Smith og den svarte regjeringen under Robert Mugabe. Hun fikk lov å besøke landet i 2001, men så ble hun svartelistet igjen etter å ha kritisert Mugabes regime. Til dette kommenterte hun: «Til å begynne med var Mugabe en idealist, han var ikke som Idi Amin eller Jean-Bédel Bokassa, men gradvis er han blitt maktsyk, og nå tror jeg han er blitt gal.»

Hun kritiserte Mugabe og snakket om boken Mara og Dann (Gyldendal, 2000), som skildret tørken i Afrika og folkevandringen mot Europa. Hun forutså den gangen den folkevandringen fra sør til nord som er kommet i våre dager – drukningene i Middelhavet og store, overfylte flyktningleire i det sørlige Europa.

Soyinka og Achebe

En annen uredd forfatter jeg har intervjuet flere ganger, er nigerianske Wole Soyinka. Han ble fengslet flere ganger for å ha kritiserte regjeringen. Og i boken The Man Died skildret han fengselsforholdene. I tidsskriftet Index on Censorship hadde han skrevet en flengende kritikk av diktatoren og hans regime. I et intervju (Dagbladet, november 1994) fortalte han meg om flukten fra Nigeria, landet som ble ledet av den brutale generalen Sani Abasha: «De forsøkte å knekke meg – ødelegge min forstand. De lot meg sitte i enecelle i to år. Jeg fikk verken lov til å lese eller skrive.»

Soyinka regnes som en av de fremste afrikanske forfatterne. Som kritiker av Yakubu Gowons styre og forfulgt av flere militære diktatorer skrev han i Index on Censorship: «Den virkelige fare er at denne siste fakkelbæreren for militær demagogi, denne Samson-pysen, har armene rundt pilarene og er klar til å rive med seg hele byggverket.» Soyinka flyktet fra Nigeria og fikk i 1986 nobelprisen i litteratur.

Måten makthaverne i Nigerias største by Lagos behandlet Soyinka på, var verre enn hva general Gowon gjorde etter at han vant Biafra-krigen. Han lot for eksempel Chinua Achebe, som hadde vært propagandist i Biafra, få fortsette å skrive. Achebe ble ikke engang fengslet. Da jeg møtte ham i Enugu like etter at Nigeria vant krigen, satt han hjemme og skrev. President Gowon var en god seierherre; få av de tidligere motstanderne ble fengslet. Achebe fikk senere et professorat i USA og flyttet dit.

David Yallop

En forfatter som hadde sterke bånd til Norge, er nå avdøde David Yallop (1937–2018).

Jeg møtte Yallop på en hemmelig adresse nord for London i februar 2003. Han levde i skjul etter å ha skrevet boken Uhellig allianse (Aschehoug, 2003). Boken handler om nordmannen Thor Halvorssen (far av Thor Halvorssen bak Oslo Freedom Forum) som var forretningsmann i Venezuela. Han oppdaget at presidenten og andre politikere ble kontrollert av landets narkokartell.

Boko Haram er ikke enestående; mange terroristgrupper i Afrika og Midt-Østen
misbruker kvinner som slaver.

Halvorssen fikk i oppdrag av president Carlos Andrés Pérez å lede en kommisjon som skulle stanse narkovirksomheten, men narkokartellet var sterkere, og Halvorsen oppdaget at til og med presidenten samarbeidet med skurkene. Han fant ut at president Pérez hadde skaffet seg en formue på 20 millioner dollar, og at det foregikk et samarbeid mellom ham og narkokartellet. Halvorssen ble kastet i fengsel da han anklaget regimet for korrupsjon. Familien tok kontakt med forfatteren Yallop, som kjente Halvorssen godt, og han skrev en avslørende roman om korrupsjonen i landet. I fengselet ble Halvorsen banket opp av narkofanger, og familien ba Yallop om hjelp. Han besøkte Halvorsen bak murene. Yallop ble truet av narkokartellet og måtte leve på hemmelig adresse.

Korrupsjonen ble altså offentliggjort i form av en spenningsroman. Yallops bok bidro til at saken mot Halvorssen ble droppet etter at han hadde sittet fengslet i 31 dager. Han forlot landet og slo seg ned i Miami, hvor han drev forretningsvirksomhet i mange år.

Edna O’Brien

Edna O’brien. Foto: Wikimedia

Den modigste av alle forfattere er vel Edna O`Brien, som i en alder av 88 år i fjor høst ga ut den bemerkelsesverdige romanen Girl (Faber & Faber).

Den bygger på flere reiser til det urolige Nord-Nigeria, hvor terroristgruppen Boko Haram herjer, og hvor de har kidnappet unge jenter og misbrukt dem som slaver i årevis.

O’Brian møtte noen av disse misbrukte jentene, som hadde flyktet og blitt hjulpet av hjelpe-organisasjoner. Hun levde sammen med dem i flere uker og skildret deres liv: «Jeg var en gang en liten jente, men er ikke det lenger nå», sier en av jentene som beskrives i O’Briens nittende roman. Sunday Times’ anmelder kalte boken «en studie i ondskap». Forfatteren avslører hvordan terroristgrupper misbruker sin makt ofte ved å påberope seg alle slags guder som vil forstå deres handlinger fordi de «frigjør» sine egne ofre – de hevder at de handler ut fra gudenes vilje.

Boko Haram er ikke enestående; mange terroristgrupper i Afrika og Midt-Østen misbruker kvinner som slaver. Terrorister bruker ofte slaver som forlystelse, på samme måte som de hvite slavedriverne fra Europa herjet med innfødte i koloniene i Afrika, De karibiske øyer og Sør- og Nord-Amerika.

Boko Haram. Foto: Wikimedia

Ahmet Altan

Forfattere blir ofte arrestert og fengslet. Den mest kjente politiske fangen akkurat nå er tyrkiske Ahmet Altan. Han sitter innesperret for de bøkene og artiklene han har skrevet mot president Erdogan og hans regime. Eg får aldri sjå verda igjen (Samlaget, 2018) er en oppsiktsvekkende skildring av fengselsoppholdet som begynte i 2016. Han klarte å skrive den på cellen sin og smugle ut manuskriptet fra fengselet.

Boken er en av de beste fengselsskildringer jeg har lest. Altan slapp ut en kort tid i fjor, for så å bli arrestert igjen og dømt til livsvarig fengsel. Men han slapp ut igjen. Han har skrevet sju essaysamlinger og ti romaner og trenger vår støtte mot det diktatoriske regimet i Tyrkia – burde det ikke boikottes som ferieland?

Avatar photo
Jan Tystad
Tidligere Dagbladets korrespondent i London.

Relaterte artikler