Finansminister Siv Jensen har konsekvent forsvart å opprettholde en garanti på to millioner kroner for deg og meg med lønns- og sparekontoer i norske banker, til tross for at EU har bedt Norge tilpasse seg et lavere europeisk nivå på 100 000 euro (en dispensasjon varer bare ut 2018). I desemberutgaven av Ny Tid avslørte vi at egenkapitalen i Bankenes sikringsfond bare dekker snaue tre prosent av ethvert innskudd – det betyr 30 milliarder av totalt ca 1000 milliarder kroner folk har satt inn i bankene. Dette er alt bankenes eget fond har til rådighet for den enkelte borger ved en mulig kollaps i penge-/kredittmarkedet.
Hvorfor bør dette bekymre oss? Kanskje fordi politikerne ikke forteller hele sannheten. De siste 25 årene har Norges største bank DnB vært på randen av konkurs to ganger, i 1992 og 2008. Sannsynligheten for at det norske bankvesen går konkurs er mye større nå enn den gang. Dersom det skjer, bør du være blant de tre prosent første som løper til banken for å få ut pengene dine, for resten kan måtte gå tomhendte hjem.
Ingen svarer. Ny Tid har konfrontert vår finansminister med denne garantibløffen. Det har gått fire måneder uten at vi har fått noe svar. Administrerende direktør i Bankenes sikringsfond Idar Kreutzer har heller ikke svart oss. Fondets styresekretær Per Kjensli har svart, og påpeker med en viss stolthet at «garantien er bedre enn i andre land». Nærgående spørsmål ble høflig henvist videre til våre politiske organer.
I mangel av tilfredsstillende svar henvendte vi oss til styreleder i Bankenes sikringsfond Ottar Ertzeid, men også her ble vi møtt med taushet. Kan hende er det fordi Ertzeid også er konserndirektør i DnB Markets, avdelingen som gjennom Fractional Reserve Lending systemet (FRL) bruker innskyternes midler om igjen og om igjen for å bedrive storstilt egenhandel og derivat handel for å berike ledelsen, styret og aksjonærene i DnB – altså ved bruk av innskyterens midler og for innskyternes risiko. Vi spurte Ertzeids om hans syn på DnBs store forskjell mellom avkastning for ledelsen og DnBs aksjonærer, og innskyternes – som også har en mangelfull garanti. Ligger Ertzeid lojalitet hos arbeidsgiver DnB, hvor han mottar lønn og resultatbonus, eller hos sine innskytere som finansierer DnB? Har han en interessekonflikt? Vi fikk intet svar fra konserndirektør Ertzeid. Vi sendte spørsmålene videre til DnBs styreleder Anne Carine Tanum, men også her ble vi møtt med taushet.
DnB. Ny Tid har sett nærmere på regnskapstallene og balansen i DnB. Tallene er skremmende: DnBs egenhandel og derivathandel er mer enn tre ganger større enn DnBs egenkapital. DnBs derivatportefølje er pålydende svimlende 7200 milliarder kroner – altså på størrelse med vår oljeformue, og nesten utelukkende et instrument for å øke bankens inntjening til gunst for ledelsen og aksjonærene, med stor risiko for innskyterne. Våre folkevalgte og Norges Bank (NB, sentralbanken i Norge) synes å være enig i dette, idet NB i et internt notat fra 2014 ganske enkelt ekskluderer – eller rettere sagt freder –derivatporteføljen dersom en bankkrise skulle oppstå. For mange vil dette virke naivt og ansvarsløst. Skulle verdien falle, eller hvis DnB måtte ta et tap på 10 prosent på egenhandel/derivatporteføljen, vil hele en tredjedel av egenkapitalen være borte. Risikoen for at det faller langt mer, er betydelig – da ville man i Norge snakke om et «game over».
DnB driver heller ikke bankvirksomhet i et vakuum. Risiko i det europeiske og internasjonale bankvesenet er også en integrert del av DnBs risiko. I Hellas og Kypros har bankene allerede gått overende, og lever på kunstig åndedrett fra Den europeiske sentralbanken (ESB), med andre ord de fremtidige tyske skattebetalerne (se Ny Tid juni 2015: «Et forsvarsskrift til det greske folk»). Men Hellas og Kypros er små i den store sammenhengen. Italienske og spanske banker har minst 20 prosent misligholdte lån, og begge holdes i live gjennom massiv pengetrykking – såkalt kvantitative lettelser administrert av ESB, der regningen skyves inn i fremtiden. Mest sannsynlig kollapser hele det europeiske bankvesent på et tidspunkt, og med det DnB og resten av de norske bankene. Politikerne og bankene vet at dette kan skje snart, og derfor har både EU og Norge vedtatt «bail in»-regler – noe som sannsynligvis betyr at innskyterne og skattebetalerne må gjøre opp regningen for bankenes gambling. Bail-in er like konkurranseregler slik at noen banker ikke bare kan dekkes inn av stat eller andre.
Finanskomiteens leder. Etter at svar var umulig å oppdrive fra både finansministeren, Bankenes sikringsfond, DnBs ledelse og styreleder, henvendte Ny Tid seg til lederen for Finanskomiteen Hans Olav Syversen. Først ønsket ikke Syversen å svare da de fant «språkbruken» til artikkelforfatteren provoserende, og gjorde Ny Tids redaktør via kommunikasjonsrådgiver Dag Fedøy i KrF oppmerksom på at de ikke ville svare. Vi ga oss ikke, og fikk omsider et svar – med presisering fra Fedøy av at svaret ikke kom fra Syversen som Finanskomiteens leder, men som stortingsrepresentant for KrF. Hvor ansvaret som leder av finanskomiteen stopper, er ikke godt å si.
Mest sannsynlig kollapser hele det europeiske bankvesenet på et tidspunkt, og med det DnB og resten av de norske bankene.
Via sin kommunikasjonsrådgiver gjorde i hvert fall Syversen et forsøk på å besvare våre spørsmål. Svarene viste til dels manglende kunnskap om finansielle sammenhenger, men forståelse og bekymring for finansmarkedene og risikoeksponeringen til banksektoren og DnB. Syversen var «glad for at disse problemstillingene ble tatt opp», og mente helt korrekt at «DnBs egenhandel, herunder handelen med derivater, utgjør en utfordring for norsk finansiell stabilitet».
Syversen utviste riktignok noe begrepsforvirring da han brukte «systemkritisk» når han antakelig mente «systemic risk», som er noe helt annet. Han brukte også en ukjent betegnelse for motpartsrisiko i en derivathandel, «derivatkreditor». Betegnelsen debitor og kreditor i forbindelse med derivater er feil. Som leder av finanskomiteen burde Syversen strengt tatt vite at det dreier seg om «motparts risiko».
Nå er han nok ikke alene om klø seg i hodet når det gjelder den ekstreme derivateksponeringen hos DnB. Skal vi tro Norges Bank, er også sentralbanksjef Olsen forvirret. I det nevnte «bail in»-notatet legges det opp til at derivatporteføljen skal fredes dersom det oppstår en bankkrise. Har ikke Norges bank forstått denne ekstreme risikoeksponeringen, eller stikker de hodet i sanden konfrontert med et uløselig problem som truer med å velte DnB og resten av verdens finansmarkeder? Man kan ikke stikke av i derivatsammenheng, eller «trekke seg raskt ut», slik Syversen antyder overfor Ny Tid – ikke slik reglene legger opp til. En motpart kan selge om en annen motpart vil kjøpe, men da erstattes bare en motpart av en ny motpart.
Når Syversen innrømmer at han er bekymret for DnB og finansmarkedets ve og vel – og KrF, som et av få partier i det minste har gjort noen spede forsøk på å adressere problemet på Stortinget – skulle man tro at Syversen hadde en klar og tydelig beskjed til det norske folk når det gjelder bankenes garantibløff. Som folkets representant ville man anta at hans oppgave er å få informert innskyterne og skattebetalerne, altså det norske folk, om at «garantien» er ganske verdiløs – samt foreslå hvordan problemet bør løses. Syversen svarer at «hvis store banker må reddes fra å gå overende, må Staten inn». Syversen går her på tvers av vedtatte europeiske og norske «bail in»-regler. Man kan muligens anta at det han sier, er at når aksjonærene og kreditorene (innskyterne) har tapt alle pengene sine, da kan politikerne sende regningen videre til pensjonsfondet eller skattebetalerne for å redde DnB og det norske bankvesen. Syversen gjør med andre ord knefall for pengemakten på bekostning av det norske folk.
«Godt sikret.» Fra Norges sentrakbanksjef Øystein Olsen uttales følgende til Ny Tid om om underdekningen i innskuddsgarantien på 97 prosent: «Innskudd i norske banker er godt sikret, og det norske innskuddssikringssystemet er godt fondert i internasjonal sammenheng.» Norges Bank er med andre ord av den oppfatning at en garanti som dekker snaue tre prosent av garantien på innskuddsmidler, er mer enn godt nok.
Norges Bank bekrefter også at de vil bryte de europeiske retningslinjene for en «bail in» dersom det blir nødvendig – det vil si at «da må Staten inn».
Med slike uttalelser fra både Norges bank og leder for finanskomiteen er det muligens ikke så rart at DnBs Rune Bjerke forstetter å bruke dine og mine penger som om de var på tur i Las Vegas, eller at konserndirektør Ottar Ertzeid og styreleder Tanum i DnB ikke finner det nødvendig å svare Ny Tid.
Når både pengemakt og politikere finner våre spørsmål både frekke og utidige, viser dette hvor langt et nyliberalistisk system har grodd seg inn i kombinasjonen av stats- og pengemakt, med et pyramidespill på den enkelte borgers bekostning.
Hvor lenge skal man late som at alt sikkert går bra til slutt?
