Banebrytere som forener

Hva er likheten mellom Jan Kjærstad og pakistanske Hadiqa Kiani? Neste uke får vi svaret.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

[konsert] Glem Pervez Musharraf. Glem Benazir Bhutto. Og glem for et øyeblikk også Bhutto-tilhengerne som nylig bøtet med livet da den tidligere statsministeren vendte tilbake.

Det er ikke slike maktpolitikere og deres storpolitiske kamper som representerer det virkelige Pakistan. Snarere er det den 34 år gamle Hadiqa Kiani.

Kiani, hvem, spør du? Hvem ellers, svarer jeg.

På kvelden 1. november entrer dagens fremste symbol på moderne pakistansk kultur John Dee, musikkscenen i Oslo.

Kiani er en hovedattraksjon under den stadig mer globale Oslo World Music Festival (OWMF). Denne unike musikkfestivalen som fra 30. oktober til 4. november i år har «sterke kvinnestemmer» som tema. Og som derfor vil åpenbare alt fra den irakisk-fødte maqamesangeren Farida Mohammed Ali via marokkansk-berbiske Najat Aaatabou til nobelpriskandidaten og den romansk-jødisk-makedonske Esma Redzepovas’ sigøynermusikk.

Ja, og så altså Kiani – popdronningen fra Rawalpindi, på grensen til Afghanistan, nå bosatt i kulturhovedstaden Lahore. Allerede som åtteåring representerte hun Pakistan på festivaler i Hellas, Tyrkia og Bulgaria. Debutalbumet Raaz (1996) solgte en halv million eksemplarer i hjemlandet. Siden har psykologiutdannede Kiani levert bestselger på bestselger.

Allerede i 1997 undertegnet Kiani reklamekontrakt med Pepsi Cola, som den andre kvinne i verden – bare slått av Gloria Estafan. I fjor fikk hun så den gjeve Tamghhai Imtiaz-prisen fra Pakistans regjering, for framifrå presentasjon av pakistansk kultur verden over.

Sangtekstene hennes skrives av hennes egen mor. Kianis og hennes mors innsats til tross: Det er vel likevel ikke deres urban-liberale kunst som preger nordkvinners hovedinntrykk av pakistansk kultur. Men kanskje snart? I høst utgir nemlig Kiani sitt femte, men også første fullstendig engelskspråklige, album: Rough Cut.

I samarbeid med gitaristen Aamir Zaki har hun her sanger «Spiritual Rock ‘n Roll» og «City of fallen Angel». Både Kianis tekster, musikk, personlighet og pakistanske og globale popularitet forteller oss at det her ikke er noe øst eller vest, bare universell kulturutfoldelse.

Kianis moderne hybridmusikk kan omtales på så mange vis, for ikke å si hennes Matrix-inspirerte musikkvideo «Duputta». Men pussig nok blir den fremste OWMF-attraksjonen også et tegn på at båsen «verdensmusikk» ikke er den rette for den moderne popmusikeren Kiani. Ja, om begrepet er dekkende for noen, slik det nylig ble drøftet på NRK Radios Lydverket.

Men det er bare en måte å finne svaret: Dra til Oslo torsdag. Eller kjøp Rough Cut. Pakistan blir aldri helt det samme.

[bok] Ny Tid-skribentene preger også denne bokhøsten: Aslak Nores Gud er norsk og Gerd-Liv Valla og medforfatter Stian Bromarks Prosessen skal derfor her knapt nevnes. Til gjengjeld anbefales Jan Kjærstads Kjærstads matrise. Samlede essays med bonusspor (Aschehoug).

På 950 sider får du den grensesprengende sakprosaen som Norges mest globalorienterte forfatter har produsert de siste 25 årene. Jeg er uenig i Kjærstads nedvurdering av Abu Abd-Allahs som en hovedskaper av hans favorittbok Tusen og en natt. Men uansett: Dette er bonusboka for deg som ønsker mer sesam-sesam i tilværelsen. ■

1. november kommer det fremste symbol på moderne pakistansk kultur

---
DEL