Baltiske dokumentarfilmer – en kjærlighetshistorie

Ja, det har vært og er fremdeles en kjærlighetshistorie: Jeg og baltiske dokumentarfilmer. Patetisk? Kanskje, men mine møter med filmer og filmskapere fra regionen forandret mitt profesjonelle filmliv. Det ga meg appetitt på mer kunnskap, og ønske om å se flere filmer fra den østlige delen av Europa.

Rocks in my pockets
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Tue Steen Müller Det hele startet på øya Bornholm i 1990. Berlinmuren hadde falt året før, de tre baltiske landene hadde erklært sin uavhengighet fra Sovjetunionen. Imperiet var i ferd med å gå i oppløsning. Frihet var dagens ord – og Balticum Film & TV Festival oppsto på denne øya midt i Østersjøen. Festivalen levde i ti år, og brakte ikke bare filmer fra de tre baltiske landene til kinoen i Gudhjem, men også filmer fra Russland, Finland, Polen, Tyskland, Danmark og Sverige. Film OG filmfolk … ettersom festivalen, som selvsagt ikke kunne klare seg med bare et lokalt publikum, var like mye en møteplass for diskusjoner om film. Den svenske mesterregissøren Roy Andersson besøkte festivalen et par ganger. Han elsket denne begivenheten, og ønsket at festivalen på Bornholm skulle utvikle seg til et sted for filosofiske og politiske samtaler. (Som en sidereplikk: Øya er i dag vertskap for en «Folkemøte»-weekend i juni hvert år, der politikere og opinionsdannere kommer sammen med oss såkalte vanlige mennesker til diskusjoner.) I ti år så jeg nesten alle dokumentarfilmene som ble laget i Estland, Latvia og Litauen. På location. I de (som regel iskalde) filmstudioene. På 35 mm film, på 16 mm, og senere på video. Siden begynnelsen av dette hundreåret har jeg besøkt disse tre landene med jevne mellomrom, i en håndfull år også som speider for DOK Leipzig Festival. Når jeg kommer for å se hva som foregår i de tre landene, får jeg alltid en varm velkomst fra filmmiljøet; mange har gode minner fra Bornholm som et paradis fjernt fra all uro og fattigdom hjemme, og for de fleste av dem var danske Bornholm det første fremmede landet de besøkte. Det sier seg selv at det var en diger kontrast mellom det å ha statlig finansierte studioer i Sovjetperioden, og så bli en del av et internasjonalt marked. Det ble opprettet uavhengige selskaper som måtte skaffe penger til prosjektene sine, nasjonalt eller internasjonalt. Det tok tid å få på plass (mer eller mindre etter den nordiske modellen) finansieringskilder som Estonian Film Foundation (nå Estonian Film Institute), National Film Centre i Latvia, og Lithuanian Film Centre – den siste etablert så sent som i 2012 – og i dag, midt i den globale krisen, har det blitt mindre penger tilgjengelig for å finansiere film i de tre landene. Filmene som ble brakt til Bornholm i begynnelsen av 1990-årene, reflekterte frigjøringen fra undertrykkelsen i de lange årene under Sovjet. Titler kan fortelle mye: De tre prisvinnerne fra Bornholm-festivalen i 1991 var Gediminas Skvarnavicius’ ni minutter lange satiriske film How Do We Keep Our Mouths Shut?, Arunas Matelis’ Ten Minutes Before the Flight of Icarus, og Juris Podnieks’ Homeland. De to første er litauiske regissører, den siste er filmskaperen som gjerne knyttes til perestrojka, og som med sin Is it Easy to be Young? (1984) skapte debatt i Sovjetunionen. Filmen ga regissøren selv internasjonal anerkjennelse. Han ble leid inn av British Channel 4 for å lage filmer som The End of the Empire, en annen av hans titler. Podnieks’ (1952–1992) besøkte Bornholm i mai 1992, tre uker før han døde i en drukningsulykke. Jeg husker at Podniek under sitt opphold på Bornholm snakket om at han aktet å forlate de politiske temaene han var så kjent for, og i stedet lage filmer mer i slekt med verkene til mentoren hans, Herz Frank. De to samarbeidet om det korte mesterstykket Ten Minutes Older i 1978. Herz Frank (1926–2013) var en regissør som nøt en uvanlig stor grad av frihet i Sovjettiden. Han arbeidet for Riga Documentary Studio, som ble ansett for å være det mest briljante og innovative studioet i Sovjetunionen, og basen for den såkalte «Riga School of Poetic Documentary Cinema». Etter uavhengigheten laget Frank Flashback (2002), et arbeid som vil bli stående i dokumentarfilmens historie, og han bestemte seg også for å filme selv, lage personlige filmer, i tillegg til sin filosofiske og essayistiske dokumentarfilm-produksjon.

Filmene som ble brakt til Bornholm i begynnelsen av 1990-årene, reflekterte frigjøringen fra undertrykkelsen i de lange årene under Sovjet.

Sovjet-generasjonen. Arunas Matelis og Audrius Stonys er de mest kjente litauiske dokumentaristene. De har begge forlatt sine personlige, visuelt glimrende og åndfulle, korte dokumentarer til fordel for det lengre formatet som vestlige TV-stasjoner krever. Her er et sitat fra en artikkel Stonys skrev for noen år siden for å kaste lys over sin filmbakgrunn: «Jeg begynte mitt kreative arbeid i Sovjet-imperiets siste år – stilt overfor det faktum at et monster og falske speil var i ferd med å kollapse. Ordet hadde for lenge siden diskreditert seg selv. Så mange løgner er blitt fortalt at ethvert ord ytret i offentligheten, bare vil skape mistro. Det du faktisk skrev eller sa var ikke så viktig; bare det som lå mellom linjene – ikke hva du viste fram, men hvilken skjult mening dette tilsynelatende uskyldige bildet skapte i tilskuerens sinn. Til og med det usagte hadde et budskap … Jeg tror alt dette har formet mitt eget og min generasjons syn på film.» Og ja, generasjonen til Stonys (født 1966) og Matelis (født 1961) laget virkelig filmer med sparsom dialog i begynnelsen av sine karrierer. Men Matelis, som hadde laget flere kraftfulle åndelige/filosofiske filmer (enkelte vil kalle dem eksperimentelle), leverte det som kan anses for å være den viktigste baltiske dokumentaren de siste 10 årene, Before Flying Back to the Earth (2005). Den er 52 minutter lang, en internasjonal samproduksjon, og vant førstepriser ved de store festivalene i Leipzig og Amsterdam. Filmen tolker på en vakker måte livene til barn på et sykehus i Vilnius. De lider av leukemi. Matelis åpner døren til en verden som er fremmed for oss, men helt uten sentimentalitet. Filmen er en hymne til livet og menneskeligheten. Intet mindre. Stonys og Matelis er ikke lenger de to unge filmskaperne som reiste til Bornholm med sin mentor, den vidunderlige Henrikas Sablevicius. Nå finnes det nye litauiske filmskapere som lager store filmer, som Giedre Beinoriute (født 1976), hvis film Conversations on Serious Topics ble plukket ut som Litauens Oscar-kandidat, og Giedre Zickyte (født 1980), som laget den originale How We Played the Revolution (2011), og som nå legger siste hånd på en film om fotografen Luckus. Jeg har sett noe av materialet, og det ser strålende ut. Så hvordan ser fremtiden ut for baltisk dokumentarfilm? Etter år med talentkrise ser Latvia nå ut til å videreføre «School of Poetic Documentary Cinema». Davis Simanis (født 1980) utmerker seg med sin Chronicles of the Last Temple (2012), en glitrende framstilling av det nye og svært omdiskuterte Nasjonalbiblioteket i Riga. Filmen viser Simanis’ evne til å gripe det storslåtte ved en bygning og detaljene der i en superestetisk form. Viestur Kairish (født 1971), som allerede er etablert internasjonalt som operaregissør, har laget en dokumentarisk musikalversjon av Romeo og Julie som viser hans originalitet. Flere arbeider er underveis fra ham. Blant nye filmer som fortjener å nevnes, er The Documentarian (2012) av Inese Klava (født 1976) og Ivars Zviedris (født 1967). Den store, gamle mesteren Ivars Seleckis (født 1934) har nettopp fullført sin tredje film om Crossroad Street – og Laila Pakalnina veksler mellom fiksjon og dokumentar i sin egen humoristiske stil. Noen få ord om estisk dokumentarfilm: Hvordan skal man kategorisere Mark Soosaar (født 1946), som har laget filmer mot Sovjet-systemet, sine mer etnografiske filmer à la Jean Rouch som Father, Son and Holy Torum (1997), og en poetisk perle som den personlige Home for Butterflies (2004)? Bohemen Soosaar har vært en viktig talsmann for dokumentarsjangeren i hjemlandet sitt gjennom festivalen i Pärnu og programvirksomheten i estisk fjernsyn. Når det gjelder nye navn i Estland, er det ett som utmerker seg: Jaak Kilmi (født 1973), regissør og produsent. Han har laget utmerkede filmer, som Disco and Atomic War (2009) og The Art of Selling (2006). Hvordan skal vi oppsummere dagens situasjon? Finnes det talenter som bygger på dokumentartradisjonen fra Sovjetperioden? Ja, det gjør det. Er det mangel på økonomisk støtte til dokumentarfilmer? Absolutt, men med estisk fjernsyn som unntaket når det dreier seg om dokumentarer. De har et godt opplegg. Ja, filminstitusjoner eksisterer, og landene deltar på internasjonale samlinger. EU MEDIA-programmet har spilt en viktig rolle for finansiering og skolering. Alle de tre baltiske landene har dyktige produsenter – Uldis Cekulis i Latvia, Dagne Vildziunaite i Litauen og Jaak Kilmi i Estland, for å nevne én fra hvert land. Det finnes flere, og det er interesse blant unge filmskapere (også) for å bli produsenter.

---
DEL