Baltikum importerer billig arbeidskraft fra øst

Mens mange vesteuropeiske land opplever en økning i arbeidstakere fra Baltikum, må balterne selv hente inn billig arbeidskraft

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

TALLINN: Deres liv er i stor grad flytting fra en arbeidsplass til en annen. Bygningsarbeiderne har gjennom alle tider flyttet på seg for å få jobb – og de flytter over landegrensene hvis det er nødvendig.

De er som oftest velkomne i et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft, men fagforeningene krever at lønns- og arbeidsforholdene skal være mest mulig likt for en lokal bygningsarbeider og den som kommer fra utlandet.

Nylig arrangert SVs søsterpartier i Danmark, Sverige og Finland et møte i den estiske hovedstaten Tallinn med faglige tillitsvalgte fra hele Østersjøregionen. Møtet er et ledd i en rekke møter og seminarer der de faglig tillitsvalgte skal finne løsninger på felles utfordringer.

Eksport og import

Samtidig som nordiske og vesteuropeiske fagbevegelser er redde for at billig arbeidskraft fra de baltiske landene og andre nye EU-land skal oversvømme vårt arbeidsmarked, er situasjonen paradoksalt nok den samme i land som Estland, Latvia og Litauen. Mens dyktige håndverkere og andre spesialister søker lykken i Norden, står hjemlandene igjen og mangler viktig arbeidskraft. Derfor må de også importere billig arbeidkraft fra land i øst, deriblant Ukraina og Hviterussland.

Kaja Toomsalu fra den estiske fagbevegelsen EAKL, sier at mange i Estland nå advarer mot utviklingen.

– Våre arbeidsgivere har nå bedt regjeringen om å hindre at så mange av våre egne arbeidstakere søker lykken i utlandet. Mangelen på en rekke spesialister har fått en rekke arbeidsgivere til å søke etter spesialister fra våre naboland i øst som vil jobbe for en lavere lønn enn våre arbeidstakere får.

På møtet i Tallinn var det særlig faglig organisert innen byggfagene som deltok. Det er disse gruppene som mange har vært redde for vil oversvømme det nordiske markedet. Genovaite Vaidelyte fra de litauiske bygningsarbeiderne kunne fortelle om en betydelig import av billig arbeidskraft fra Hviterussland, Ukraina og Kaliningrad-enklaven.

– Og vi har fått en rekke problemer med illegale arbeidere i Vilnius, sier Vaidelyte. Litauen har siden 1990 mistet 250.000 arbeidere som har flyttet til utlandet, og ifølge undersøkelser vurderer nærmere 150.000 personer i Litauen å flytte fra landet i løpet av de neste par årene. Denne massive flukten fra Litauen gjør at det nå er merkbart i landet. Innen bygningsindustrien er situasjonen at det nå er mangel på faglærte innen de fleste yrkene.

Fokus på egen situasjon

Fagforeningene i de baltiske landene står svakt. De har vanskelig for å få folk til å innse fordelene med å organisere seg. Det er en tendens som er gjennomgående i de tidligere sovjetrepublikkene. Mange føler at fortiden beviser at organisering ikke gir det den lover.

Annika Tagaküla fra de estiske bygningsarbeiderne sa i klar tale hvorfor balterne ikke vil organisere seg.

– Under Sovjettiden ble fagbevegelsen forbundet med kommunistpartiet, og i dag vil ingen bli upopulær fordi de er med i en organisasjon som kan knyttes til sovjettiden. Den gang kunne en gjennom fagbevegelsen skaffe seg tilgang på fjernsyn, biler, leiligheter eller ferie. Disse fordelene kan organisasjonene ikke tilby i dag, og mange føler at det blir for mye å betale en prosent av lønna til organisasjonene, sier Annika Tagaküla.

Innen bygningsarbeiderfagene har en også dett mange vanskelige konflikter. Dette har vært med til å gjøre mange skeptiske til fagbevegelsen i et marked der det ikke er uvanlig å bli sparket fordi en har organisert seg – hvis en i det hele tatt får jobb som organisert.

Annika Tagaküla peker også på en annen grunn til at folk ikke vil være faglig organiserte.

– I en situasjon der det er vanskelig å finne en ny jobb, vil de fleste gjøre nesten hva som helst for å beholde den jobben de har. De er et kjent fenomen at de som er organiserte blir mobbet av arbeidsgiveren. Dette er særlig utbredt på de mindre arbeidsplassene, der det er lettere å sparke ansatte. Arbeidsgiverne gir blaffen i fagbevegelsen.

Tagaküla mener at det også kan finnes årsaker i det estiske lynnet som gjør at de ikke vil organisere seg.

– Estere er individualistiske, mens russerne mer er som et flokkdyr, for eksempel en ulveflokk. Alle estere har en skjult drøm om å bli rike, vakre og kjente. Denne drømmen gjelder også bygningsarbeiderne. Derfor søker vi lykken på egen hånd både i Estland og i utlandet, sier Annika Tagaküla.

Lønn et fortrinn

Situasjonen i Baltikum er nok med på å gjøre at fagbevegelsene har vært forsiktige med å fokusere på det som skjer når baltiske arbeidere drar til et nordisk land og tilbyr sin arbeidskraft til en lønn som ligger langt under det en norsk eller svensk elektriker vil godta.

De siste månedene har det pågått en arbeidskonflikt i svenske Vaxholm. Der har et lettisk selskap fått i oppdrag å bygge ut en lokal skole. Kontrakten er en ordinær kontrakt med de lokale myndighetene, og de lettene som jobber på skolen har fått garantert en minstelønn. Det svenske bygningsarbeiderforbundet mener at den lønnen selskapet tilbyr er under svensk minstelønn. Partene har ikke blitt enige, og saken ruller videre. Utfordringen for fagforeningene i Sverige og Latvia er å bli enige om hvilket nivå lønnskravene skal ligge på. De baltiske landene kan med god rett hevde at deres fremste fortrinn er at de krever ikke så høy lønn som sine nordiske kolleger. På den andre siden sier de nordiske fagbevegelsene at de baltiske arbeiderne er hjertelig velkomne, bare de ikke utkonkurrerer nordiske arbeidstakere med lønnsdumping.

Rask vekst

Situasjonen for et land som Estland er at de opplever en rivende utvikling, samtidig som de laveste lønte ikke ser noe av den ekstreme økonomiske veksten landet har opplevd de site årene. Bruttonasjonalproduktet har økt med 80 prosent de siste fem årene og reallønnen har økt med syv-åtte prosent hvert år. Men lønnsnivået er fremdeles langt under det vi ser i de nordiske landene, og ledigheten er stor.

Det estiske arbeidsmarkedet består av omkring 600.000 personer i arbeidsdyktig alder, og 66.000 – eller ti prosent – er arbeidsledige. De ledige må klare seg med rundt 50 euro pr måned. Ledigheten er lavest i Tallinn, mens lengre en kommer ut i distriktene høyere er ledigheten.

Kaja Toomsalu sier at folk tør ikke stå på kravene sine, og mange kjenner ikke til rettighetene sine.

– Arbeidsgiverne har bekjempet faglig organisering i de små og mellomstore bedriftene. Regjeringen har valgt å ikke støtte kravene fra fagbevegelsene.

---
DEL

Legg igjen et svar