Balladen om øst og vest

Jonas Gahr Støre ønsker at Norge skal være en pådriver for en «afghanisering» av gjenoppbyggingen av Afghanistan. Men hvordan?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[gjenoppbygging] «Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes», skrev den indisk-britiske forfatteren og nobelprisvinneren Rudyard Kipling i diktet «Balladen om øst og vest» (1889). Det er muligens det mest misbrukte Kipling-sitatet i Afghanistans historie. Balladen handler om vennskapet mellom en britisk offiserssønn og en afghaner, men brukes hyppig i omtalen av det sentralasiatiske landets nyere historie.

Et tilbakevendende tema hos Kipling, og andre som har skrevet om Afghanistan, er folkenes, i særdeleshet pashtunernes, annerledeshet, deres selvstendighet og stamina. Fra fjellkjedene i øst har de motsatt seg invasjoner fra mongoler, tyrkere, russere, briter og det mektige Sovjetunionen, som for øvrig ble beskyldt for å ikke ha lest sin Kipling. Skildringer fra de siste tiårene forteller videre om hvordan det stolte folket er blitt sviktet av verden, og overlatt til krigsherrer og landsbyjustis, før det internasjonale samfunnet igjen invaderte i 2001.

Men heller ikke denne gangen ser invasjonstyrkene ut til å ha lest sin Kipling. Ifølge en rekke nye rapporter fra internasjonale tenketanker har først invasjonstyrkene i «Operation Enduring Freedom»(OEF), og deretter de såkalte stabiliseringsstyrkene fra International Security Assistance Force (ISAF) gjort en rekke fatale feil i sine forsøk på å stabilisere og gjenoppbygge landet. Mer enn seks år etter invasjonen av Afghanistan har det ikke lyktes å bygge opp noen ny stat med utspring i Kabul. Landet ligger bare fire plasser fra jumboplass på FNs utviklingsindeks (174 av 178), og Taliban er på offensiven.

Av vest er du kommet

I sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget den 5. februar snakket utenriksminister Jonas Gahr Støre om «afghanisering». Afghanisering, eller «avvestifisering» som departementet skrev i en av sine pressemeldinger, går ut på å sørge for at afghanerne selv er i stand til å ta seg av institusjoner og tilbud til befolkningen.

Hvorfor en afghanisering er nødvendig beskrives i detalj i en rapport fra International Crisis Group (ICG) som kom dagen etter Støres redegjørelse. I rapporten pekes det på en rekke faktorer som har gjort stabilisering og gjenoppbygging av Afghanistan vanskelig. Blant faktorene er amerikanernes fortsatte offensive krigføring, dårlig samhandling mellom land i ISAF, et svakt FN og bruk av militære styrker til sivil gjenoppbygging. Følgene av disse feilene er at Afghanistan fortsatt har en svak sentralmakt, at deler av landet styres av forskjellige krigsherrer som vekselvis sverger troskap til Kabul eller Taliban, og at Taliban er blitt revitalisert. Ettersom gjenoppbyggingen ikke har møtt folkets forventninger har det også utviklet seg en motvilje mot det mange afghanere ser på som en parallell «stat», institusjoner drevet av de militære styrkene som er utenfor afghansk kontroll.

En av faktorene ICG kritiserer er de regionale gjenoppbyggingslagene som springer ut av de forskjellige ISAF-kontingentene. Lagene går under navnet Provincial Reconstruction Teams (PRT). Disse, skriver ICG, var i utgangspunktet opprettet mer som et forsøk på å blidgjøre opinionen hjemme enn for å drive statsbygging. Også i Norge er det PRT-enes innsats som framheves når det holdes taler om hva «våre» soldater gjør i Afghanistan. Det er lettere å selge pikeskoler enn spesialoperasjoner til en skeptisk befolkning.

ICG slutter seg til internasjonale organisasjoner som Røde Kors/Røde halvmåne når de krever en gjenomgang av det sivile militære bidraget i Afghanistan. Problemet er selvfølgelig at PRT-ene utvisker det humanitære rommet, og tåkelegger grensen mellom soldater og hjelpearbeidere. Men også at de forsterker afghanernes følelse av at det er de utenlandske styrkene som er staten i Afghanistan.

ICG sitt råd til Nato og andre land som bidrar til ISAF er derfor å konsentrere seg om den jobben de har FN-mandat til, nemlig å stabilisere landet.

Transatlantisk stammekrig

Om ikke Vesten kan eller vil koordinere gjenoppbyggingen, og afghanerne selv ikke har midler, peker FN seg ut som en mulig redning. FNs program i Afghanistan, UNAMA, ble vedtatt av Sikkerhetsrådet i mars 2002, og bestod i utgangspunktet av 100 mann. I dag består UNAMA av 220 byråkrater og eksperter med base i Kabul. Norge har opprettet, og skal finansiere, 16 stillinger i UNAMA, noe som paradoksalt nok gjør oss til en stor aktør i denne operasjonen. Utenriksdepartementet har også varslet at Norge ønsker å påta seg en lederrolle i koordineringen av et sterkere FN i Afghanistan.

Men ikke alle er enige i at FN bør ha en lederrolle. USA er fortsatt en betydelig maktfaktor i Afghanistan både gjennom OEF, gjennom sin lederrolle i Nato og gjennom den statlige hjelpeorganisasjonen USAID. Av 42.000 ISAF-soldater er 15.000 amerikanere. Tolv av 25 PRT er amerikanske, og USAID bidrar i mange av de andre PRT-ene. USA er den klart største donoren til Afghanistan, og har over de neste to årene satt av ti milliarder dollar til formålet. Norge har til sammenligning et humanitært budsjett for Afghanistan på 750 millioner norske kroner i 2008.

Amerikanernes dominans har ført til spenninger i så vel land som bidrar til ISAF og internasjonale donorer. Disse spenningene har i sin tur pustet liv i et bål av konspirasjonsteorier blant afghanerne. De åpenbare uenighetene innad i Nato om Afghanistan går heller ikke afghanerne hus forbi. Desto viktigere med FN i en ledende rolle, og desto viktigere med en afghansk kompetansebygging som kan «avvestifisere» hele prosessen, mener land som Norge. Men problemet er altså at man heller ikke er enig i denne taktikken. Mens vesteuropeiske land ser for seg økt innsats på det humanitære feltet, og en bedre koordinering av gjenoppbyggingen, vil USA gjerne bli ferdig med Taliban en gang for alle, og trapper opp den offensive krigføringen i enkelte av Afghanistans provinser.

Øst er øst og vest er vest, skrev Kipling i begynnelsen av sin episke ballade. Men mot slutten av diktet avviser Kipling tanken om et Øst og et Vest. Det finnes ikke en Øst eller Vest, ingen grense, ingen arv, skriver han. I vennskapet er vi like, argumenterer han. Uansett må vennskap bygge på tillit, noe som for øyeblikket synes tynnslitt over store landområder i Sentral-Asia.

I dag er tillit mangelvare både mellom afghanerne og utlendinger, mellom militære styrker og hjelpearbeidere fra forskjellige land, Nato-land seg i mellom og mellom USA og FN.

I Norge har Utenriksdepartementet bedt om en diskusjon om engasjementet i Afghanistan.

Men det er lite lille Norge kan gjøre om ikke noen av de toneangivende landene i Nato også er åpne for en diskusjon. Da gjelder det ikke bare å ha lest sin Kipling, men også å være åpen for lokale innspill. En reell afghanisering av debatten.

---
DEL