Balanserer på dødsbrua

Noen hopper av Golden Gate Bridge i stedet for å krysse over til den andre siden. Er det greit å lage dokumentarfilm om det?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[selvmord] 1. januar 2006 ble punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten for god presseskikk endret. Setningen «Selvmord eller selvmordsforsøk skal som hovedregel ikke omtales» ble erstattet med en oppfordring om å være varsom ved omtale av temaet.

Og medienes håndtering av temaet er i ferd med å endre seg. Annonser for Leve – Foreningen for etterlatte ved selvmord har dekket helsider i avisene. Dokumentarfilmen Exit – The Right To Die, om assistert selvmord, ble vist på Eurodok-festivalen i Oslo, og 20. april kommer dokumentaren The Bridge på norske kinoer.

Mytologi og balansegang

Vær varsom-punktet ble endret som følge av endringer i samfunnet for øvrig, endringer som skal reflekteres i media. Det er lov å snakke nå, bare du er varsom. Lov å skrive.

Og det var det Tad Friend, journalist i The New Yorker, gjorde da han lagde reportasjen «Jumpers», som ble inspirasjon for The Bridge. Reportasjen og filmen tar utgangspunkt i verdens mest populære åsted for selvmord: Golden Gate Bridge i San Francisco. Brua hvor livet, havet og døden møtes, hvor myndighetene sluttet å telle antall hopp da tallet nærmet seg kilo, og kandidater nærmest kappet om å bli nummer 1000, slik de hadde kappet om å bli nummer 500.

Filmskaperne filmet brua gjennom hele 2004, og festet 23 av årets 24 dødelige hopp til film. I The Bridge får vi se flere av dem. Men vi får også en mengde klipp av selve brua og samfunnet som omgir den: Kunststudenter med tegneblokker ved foten av brua, barn som spiller fotball på en slette like ved, vedlikeholdsarbeidere høyt oppe i bruas master, ungdom som lener seg spøkende over rekkverket og gliser til vannmassene.

Mye av materialet er slående vakkert. Brua er vakker. Dens mytologi, symbolske slagkraft, estetiske framtoning i gyllen oransje art deco, et monumentalt landemerke brent inn i himmelen over San Franciscos bratte rekker av pastellfargede bløtkakerekkehus.

Med alt dette, og med sart, ambient musikk og skytinger av brua innhyllet i tunge skyformasjoner, overfører Steel bruas romantiske, fryktinngytende potensial til film. Det er hårfine grenser å balansere på her. Materialet muliggjør spekulativ og grotesk sosialpornografi, smakløs og medieetisk forkastelig romantisering av menneskelig tragedie, eller en viktig og respektfull fortelling om et fortiet tema.

Nøkternt korrektiv

Resultatet kan plasseres nærest det siste. Store deler av filmen er viet intervjuer med etterlatte, familie, øyenvitner, overlevende. Historien om Gene blir en rød tråd. Gene var en einstøing, Gene spøkte alltid med at han ville dø. Gene gikk fram og tilbake over brua, vinden blåste i det lange håret hans. Han klatret opp, lot seg falle. Vennene forteller hva etterlatte forteller: om sorg, sinne, skyldfølelse. Den usminkede, sorgtyngede virkeligheten de etterlattes vitnesbyrd byr på, virker som et korrektiv til det poetiserte, myteomspunnede ved brua.

Eric Steel kunne valgt å i større grad kontekstualisere temaet, men det er tatt et bevisst valg om å styre unna forklaringer og ekspertuttalelser. Dette er ikke en kommentar til «prozac nation» eller elendig amerikansk helsevesen, selv om temaet kan anes i underteksten ved et par anledninger. Og kanskje går filmen faktisk for langt, eller altså, for kort, i respekt overfor de døde, ved å trå så forsiktig som den gjør.

For når alt er sagt om høye buer og grandiose landemerker, popkulturelle referanser og fascinasjonskraft – menneskene som treffer vannet i 120 kilometer i timen treffer den samme knusende overflaten de ville truffet et hvilket som helst annet sted – hvis de da ikke, som en del – sikter feil, og treffer landjorda. Etterpå fiskes kroppene opp av kystvakta som en tung pose restavfall, eller de forsvinner, fortæres bit for bit av ymse sjødyr.

Tilbake sitter familiene, som i filmen, i sofaene sine, forsøker å forklare for seg selv. Og for dem er ikke brua fascinerende, men bare stedet hvor de ble forlatt. Hvor noen avsluttet en historie som aldri vil ende for de som står tilbake. Det er ikke poetisk, det er ikke tiltrekkende.

Anmeldt av Silje Bekeng

---
DEL

Legg igjen et svar