Balansekunst i Luanda

Rettsaken mot Angolas mest kjente dissident er en lakmustest for både Norge og Angola, mener Fellesrådet for Afrika.

Rafael Marques de Morais er siktet for ærekrenkelse og falske anklager. Her under rettsaken. Foto: Maka Angola
Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Skyskraperne som preger panoramaet over Angolas hovedstad Luanda, har blitt symbolet på en bittersøt suksesshistorie sett med vestlige øyne. Etter at borgerkrigen i landet tok slutt i 2002, har utenlandske investorer flokket til landet, og oljeindustrien gitt landet enorme inntekter. Bare i fjor betalte Statoil ut 23 milliarder kroner i skatter, avgifter og bonuser til angolanske myndigheter. I tillegg har Norge siden 1987 bidratt med teknisk assistanse til petroleumforvaltningen, blant annet gjennom programmet Olje for utvikling. Tross økonomisk vekst har håpene om mer demokrati og bedre tider for store deler av befolkningen blitt gjort til skamme. «Angola er et robust eksempel på en etterkrigstilstand som avviker fra vestlige bistandsland sine håp om liberal statsbygging. De har avvist den vestlige modellen,» slår Oxford-professoren Ricardo Soares de Oliveira fast i sin nyeste bok om Angola, Magnificent and beggar land – Angola since the civil war (2014). Korrupsjon og berikelsen av en liten elite har vært definerende for Angola etter borgerkrigen. Vestlig kritikk av mangelen på demokrati og menneskerettigheter blir avvist i regjeringskretser som «et hyklersk skalkeskjul for materielle interesser,» mener forfatteren og Angola-eksperten. Nå fronter regimet større problemer enn nølende vestlig kritikk. Fallet i oljeprisen har gått hardt utover økonomien, i et land hvor oljeindustrien sto for 97 prosent av eksportinntektene i 2012. Angola-kjennere i både Norge og Afrika tror imidlertid de fallende oljeinntektene kan medføre forandringer landet sårt trenger. De krenkede. «Dette er en Kafka-prosess. Rettsaken er historisk, det er første gang en tiltalt møtes med nye anklager midt i rettssaken.» Ordene tilhører den angolanske menneskerettighetsaktivisten Rafael Marques de Morais, og mottas av Ny Tid i det han selv sitter i rettsalen i hovedstaden Luanda. Marques er tiltalt for «ærekrenkelse» og «falske anklager». Da rettsaken begynte 24. mars, entret Marques tinghuset i Luanda med ni anklagepunkter. Han kom ut igjen med tjuefire. I 2011 kom Marques ut med boken Diamantes de Sangue (Bloddiamanter). Der dokumenterte han og organisasjonen han leder, Maka Angola, over hundre drap og omfattende menneskerettighetsbrudd i forbindelse med diamantutvinning i Cuango-provinsen nordøst i landet. Avsløringene har satt sinnene i kok blant høytstående generaler og lederne av gruveselskapene, som Marques mener står bak forbrytelsene. Det er det tette båndet mellom regjeringen, hæren og de ledende industribedriftene som nå har ført til at Angolas mest kjente aktivist er satt på tiltalebenken.

«Vi kan håpe på at det nå tvinger seg frem reformer» Magnus Flacké

Fryktens ansikt. Magnus Flacké, daglig leder i Fellesrådet for Afrika, mener rettsaken mot Rafael Marques kan bli en lakmustest på det angolanske regimets holdning til kritiske røster. «Regjeringen er opptatt av det internasjonale ryktet sitt, men samtidig ønsker de å spre en viss grad av frykt i befolkningen og blant menneskerettsaktivister,» sier Flacké til Ny Tid. Han oppfordrer  norske myndigheter til å følge saken, og fordømme rettsprosessen dersom Marques blir dømt på urettferdig vis. «Slik sett kan dette også bli en lakmustest på norske myndigheter, som sier de bruker menneskerettigheter som sin rettesnor i utviklingspolitikken. Hvordan reagerer de når vår viktigste handelspartner i Afrika slår ned på menneskerettighetsforkjempere på denne måten?» spør Flacké. Det er ikke første gang regimet til president José Eduardo dos Santos blir anklaget for å gå inn med hard hånd mot kritiske røster. «Myndighetene svarer alle former for fredelig, regimekritisk protest med «overdreven maktbruk, tilfeldige arrestasjoner, urettferdige rettsaker, trakassering og trusler mot aktivister …» skriver Human Rights Watch i sin landrapport for 2015. Flacké forteller at deres samarbeidsorganisasjon i landet, Omunga, også har blitt utsatt for liknende overgrep. I februar brøt væpnede menn seg inn i huset til lederen for organisasjonen, José cínio, og slo ned sikkerhetsvakten hans og tok med seg mobiltelefoner, bilder og kameraer fra huset.  «Vi har ingen grunn til å tro at dette var et vanlig ran,» sier Patrocínio til den uavhengige nettradioen Radio Angola. Omstillingstvang. Det er den tidligere geriljabevegelsen MPLA som siden 1979 har hatt makten i det sørvestafrikanske landet. Partitoppene og president Santos har kontroll over oljeindustrien, gruveutvinningen og hæren, den mest påkostede i Afrika sør for Sahara, ifølge britiske The Economist. Regimet møtte imidlertid det raske oljeprisfallet høsten 2014 med stor uro. Under en revidering av årets statsbudsjett i januar, kutter parlamentet i landet utgifter på mer enn 14 milliarder dollar. Infrastruktur og overføringer til de fattigste i landet ble offer for de største nedskjæringene, mens hæren ble spart. Det nye budsjettet skapte stor misnøye blant aktivister som kjemper for en rettferdig fordeling i landet. «Hvis de ikke kunne hjelpe de fattige under høye oljepriser, hvordan skal de gjøre det nå? Dette kommer til å skape mer spenning blant befolkningen,» kommenterte den angolanske aktivisten Elias Isaac i Open Society Initiative til nyhetsbyrået Reuters.

«Dette er en Kafka-prosess» Rafael Marques de Morais

Enkelte har imidlertid påpekt at fallet i oljeprisen kan tvinge frem en diversifisering i økonomien og et oppgjør med det kritikere mener er en oppblåst og topptung statsadministrasjon. «Oljeprisfallet kan være gode nyheter, fordi Santos-regjeringen vil måtte takle institusjonell korrupsjon, sløsing og pengebruk, i tillegg til en diversifisering av økonomien. Alle andre veier fremover vil lede til at regimet ødelegger seg selv,» skrev Rafael Marques i en kommentar på det afrikanske analysenettstedet AllAfrica.com, før han ble stilt for retten. Magnus Flacké slutter seg til analysen. «Angola er en av de mest konsentrerte økonomiene i verden, og eliten har vært lite villige til å diversifisere økonomien. Et eksempel er at landet er nettoimportør av mat, på tross av store ubenyttede jordbruksarealer,» sier Flacké. Det største hinderet for slike reformer, er regjeringen selv. En diversifisering kan bidra til at en fremvekst av andre maktbaser i landet, utenom de som i dag er dominert av regjeringslojale personer. Fellesrådet for Afrika ser det som en mulig vei til målet om et mer åpent Angola. «I det store og det hele går ikke Angola i en mer åpen og demokratisk retning. Vi kan håpe på at det nå tvinger seg frem reformer. Kanskje kan det bidra til en større maktspredning i landet,» avslutter Magnus Flacké.

---
DEL