Bakenfor Panama-papirene

Det er interessant å studere politikernes reaksjoner på Panama-avsløringene.

Hans Eirik Olav
Epost heolav@gmail.com Tidligere frilanser for Ny Tid, med bakgrunn fra finansbransjen.

Det tok ikke lang tid etter avsløringene om juks og korrupsjon i «skatteparadiset» Panama før indignerte og fordømmende politikere startet en «kappestrid» om å komme faenskapen til livs. KrF-representant Hans Olav Syversen var først ute med å stemple DnBs involvering som «skammelig», næringsminister Monica Mæland ville ikke være noe dårligere, og kunne fortelle det norske folk at hun allerede har igangsatt etterforskning av saken. Skattedirektør Hans Christian Holte var raskt på banen med forsikringer om at «hver stein skal snus», synderne tas og felleskapsverdiene reddes.
Men. Da Kong William i 1694 opprettet Bank of England markerte dette tidspunktet da politikerne «gikk til sengs» med storkapitalen. Slik historien viser er all politisk makt avhengig av denne uhellige alliansen. I de 322 årene som har gått siden etableringen av verdens første sentralbank, har storkapital og politikere vært avhengige av hverandre. Uten tilgang til kreditt gis ingen mulighet for utøvelse av stadig mer makt og utnyttelse av befolkningen gjennom krig, revolusjon, imperialisme og kolonisme. De europeiske og amerikanske bankdynastiene til Rockefeller, Morgan og Rotschild m.fl. var med og finansierte bolsjevikrevolusjonen, første og andre verdenskrig, samt en rekke andre konflikter og kriger. Det er naivt og tro at det er annerledes i dag, enten vi snakker om Midtøsten eller Ukraina. Det er gode penger å tjene på krig.
Som påvist i Ny Tid tidligere om pengetrykking ved hjelp av Fractional Reserve Lending, er det politiske systemet avhengig av og underdanig storkapitalen. Det er et paradoks at mens politikerne og den samme storkapitalen aktivt bidrar til et pengetrykkeregime – som vanskelig kan kalles for noe annet enn et gedigent «falskmyntneri» og et pyramidespill som forgjelder våre barn og barnebarn – blir det stor politisk ståhei over at det er «stukket unna» noen penger på utenlandske bankkonti, penger som for alt vi vet kan være lovlig opptjent.
I The Ethics of Business fra 70-tallet er teorien om «Folded lies» følgende: Når noe uakseptabelt avdekkes gjelder det for næringslivsledere og politikere og rope høyt og tydelig at den uakseptable adferden må stoppes og straffes. Forklaring avkreves umiddelbart av potensielle syndere, dernest nedsettes et utvalg som «skal utrede faenskapet». Tiden går og når det hele er så godt som glemt, overleveres en rapport til ansvarlig statsråd der «svikten i rutiner» avdekkes og tiltak for å endre praksis foreslås. Politikere, byråkrater og næringslivsledere klapper og berømmer hverandre for godt arbeid. Rapporten finner så veien dypt ned i statsrådens skuff hvor den glemmes bort. Alt fortsetter som før.
Det er fort gjort å kalle dette for hykleri, hvilket dreier seg om «å unnlate å utøve de dyder man forkynner» (Wikipedia). Samuel Johnson, en av Englands mest anerkjente forfattere påpekte imidlertid at man skal være varsom med å karakterisere noen for hyklere:
«Ingenting er mer urettferdig, dog vanlig, enn å anklage for hykleri han som uttrykker iver for de dyder som han selv unnlater å utøve, siden han kan være oppriktig overbevist av fordelene med å beherske sine egne lidenskaper, uten ennå å ha beseiret de.»
På samme måte vil en alkoholiker som snakker om måtehold ikke blir oppfattet som hyklersk så lenge han ikke påberoper seg nøkternhet.
Mon tro om KrF representant Syversen, næringsminister Mæland og skattebyråkrat Holte faller inn i samme kategori. I likhet med alkoholikeren, virker de oppriktig indignerte over alt «snusket», men som alkoholikeren har de verken vilje eller evne til å gjøre noe med det grunnleggende problemet, avhengigheten til storkapitalen, enkelt sagt fordi de i likhet med alkoholikerne «drikker fra den samme kilden».
Den politiske filosofen Fredric Bastiat sa følgende om plyndringen:
«De skaper for seg selv, over tid, et rettssystem som aksepterer plyndringen og en moralkodeks som glorifiserer den».
Er indignasjonen og all ståhei også et slags alibi eller skalkeskjul for politikkens moralske utilstrekkelighet?

---
DEL