Begrepet «Potemkins kulisser» stammer fra den russiske tsarina Katarinas inspeksjonsreise til det nyerobrede Krim i 1778. Førsteelsker og fyrste Gregorij Potemkin lot ifølge myten reise kulisser av velstående landsbyer for å gi erobreren det rette inntrykk, og dekke over en virkelighet av korrupsjon, undertrykking og nød.
Historien gjentar seg i februarnummeret av Ny Tid, med Bjørn Nistad i rollen som kulissemaker («Krim er russisk») og forretningsparet Hendrik og Mette Rosenlund som tilreisende erobrere («Sju dager på Krim»).
Putins kulisse, som Nistad fremmer, er at «nesten alle på Krim, inkludert krimtatarene, støtter gjenforeningen med Russland, og at folk ser lyst på fremtiden». Nistad oppfordrer norske politikere og vanlige borgere til å reise til det okkuperte Krim for ved selvsyn å bivåne kulissen. Paret Rosenlund har allerede tatt oppfordringen, og rapporterer begeistret fra en ukes reise på Krim høsten 2016.
Nistads akademiske tittel og bokutgivelser skal borge for at han er en objektiv observatør av Putins Russland. I virkeligheten er han en partisk spiller på vegne av Putin-regimet. Han nevner ikke at slike reiser til Krim i seg selv innebærer å krenke ukrainsk suverenitet og bli delaktig i en folkerettstridig okkupasjon. I kjent stil gjengir Nistad samtaler med et nøysomt knippe tilhengere av den russiske okkupasjonen under et besøk høsten 2015, mens han fortier den prinsipielle og sterke motstanden mot okkupasjonen.
Quisling. Nistad intervjuer «den krimtatarske menneskerettighetsaktivisten» Vasvi Abduraimov, som støtter det russiske overherredømmet. Abduraimov leder det prorussiske partiet Milli Firqa – Det nasjonale partiet. Milli Firqa er beryktet som prorussisk underbruk, og pretenderer på plassen til den krimtatarske folkeforsamlingen Kurultajen og dens regjering Meilzen, som ble forbudt etter den russiske ekstremismelovgivningen i april 2016. Med sine medieutspill mot de legitime krimtatarske lederne i tråd med russisk propaganda hjelper Abduraimov okkupasjonsregimet med å gi forfølgelsen av krimtatarske og proukrainske aktivister et skinn av legitimitet. I et krimtatarsk perspektiv er det naturlig å sammenlikne Milli Firqa med vårt eget NS under den tyske okkupasjonen, og betrakte Abduraimov som en Quisling.
Den krimtatarske verdenskongressen talte sommeren 2016 ni drepte, 15 kidnappede og forsvunne og 25 i arrest som politiske fanger siden den russiske invasjonen i februar–mars 2014. Forfølgelsen har hardnet til ytterligere utover høsten og vinteren. På Krim er det nå jevnlige razziaer med stort oppbud av bevæpnede og maskerte soldater mot hjem og familier til krimtatarske aktivister, på vilkårlig grunnlag. I løpet av høsten 2016 har regimet også gått til arrestasjon av de arrestertes advokater. Det siste er massearrestasjoner av naboer og venner som dukker opp for å vise sin støtte til ofrene for razziaer og arrestasjoner. Den krimtatarske tv-kanalen ATR ble stengt på Krim allerede i april 2015, og fratatt muligheten til å dekke denne utviklingen. En del dokumentasjon siver allikevel ut på nettet takket være moderne mobilteknologi og internett.
Motstand mot okkupasjonen. Det amerikanske meningsmålingsinstituttet Pew Research Centre inngår i kulissen Nistad er med på å reise. Deres medarbeidere dro rundt på Krim i ukene etter at 30 000 maskerte bevæpnede russiske soldater uten insignia hadde terrorisert lokalbefolkningen, og undersøkte troskyldig befolkningens syn på folkeavstemningen og Russlands anneksjon. Nistad kan anføre resultatet av undersøkelsen som dokumentasjon på at folkeavstemningen og den russiske anneksjonen angivelig var i tråd med folkemeningen på halvøya: 91 prosent av de spurte på Krim anså folkeavstemningen 16. mars 2014 for rettferdig, og 88 prosent mente at regjeringen i Kiev skulle anerkjenne den.
Nistad fortier Aftenposten-journalisten Per Kristian Aales prisbelønnede gravejournalistikk om hvordan stemmefusk og brutal politisk svindel lå til grunn for vedtakene i parlamentet i Simferopol om å avholde folkeavstemningen. Folkeavstemningen manglet dessuten legalt grunnlag, både etter ukrainsk lov og internasjonal rett. Den ble avvist som grunnlovsstridig av ukrainsk høyesterett like før den ble avholdt. Den setter en umulig presedens internasjonalt, om at det er opp til et vilkårlig flertall i befolkningen til enhver tid å avgjøre hvilken statsmakt de skal tilhøre. Folkeavstemningen manglet legitimitet, og dermed også internasjonale uavhengige observatører. Meldingene er imidlertid mange om omfattende valgfusk, ved vilkårlige lister hvor tilreisende russere fikk anledning til å stemme, og organisert transport av stemmekveg fra valgstasjon til valgstasjon. At valgdeltakelsen i Sevastopol-regionen ble på hele 123 prosent forteller sitt.
Det er grunn til å spørre om forutsetningene for fri meningsdannelse var til stede da den amerikanske meningsmålingen ble gjennomført på Krim-halvøya. Resultatet gjenspeiler virkningen av et massivt propagandatrykk rundt den såkalte folkeavstemningen i kombinasjon med tilstedeværelsen av bevæpnet russisk maskert milits, og en rekke tilfeller av vilkårlig voldsbruk, bortføringer, tortur og drap på motstandere av okkupasjonen. Meningsmålingen reflekterer samtidig at befolkningen på halvøya etter århundrer med forfølgelse av krimtatarer og Stalins deportasjon i 1944 er overveiende russlandsorientert. Samtidig viser meningsmålingen at minoriteten av krimtatarer på halvøya på rundt 10 prosent tross alt forble unisone i sin motstand mot okkupasjonen – stikk i strid med Nistads påstand.
Mytebyggingen rundt og kulissemakeriet på den okkuperte Krim-halvøya står helt sentralt for Putin-diktaturet.
Meningsterror. Den legendariske, ikkevoldelige og reelle krimtatarske menneskerettighetsaktivisten og lederen Mustafa Dzhemilev, tidligere intervjuet av Truls Lie i Ny Tid, påpeker i et nylig intervju at alle du møter på gata på Krim, vil forsvare den russiske okkupasjonen hvis de får direkte spørsmål fra utenforstående. Det henger sammen med, forklarer Dzhemilev, at det i henhold til russisk ekstremisme-lovgivning er ulovlig og kan ha leie konsekvenser å utfordre påstanden, som Nistad forfekter, om at «Krim er russisk». Bak kulissen skjuler det seg et stadig mer brutalt russisk diktatur med meningsterror.
Mytebyggingen rundt og kulissemakeriet på den okkuperte Krim-halvøya står helt sentralt for dette Putin-diktaturet. Faller det okkuperte Krim, faller trolig også Putin-regimet. Derfor er det så avgjørende viktig for Putin-regimet at flere følger Nistads oppfordring og Rosenlund-parets eksempel, og som Katarina begir seg til det forjettede land for å la seg blende og forføre. Slik Katarina hadde behov for Krim-halvøya for å befeste Russland som vestligvendt bolverk mot det ottomanske imperium, har også Rosenlund-paret som betongentreprenører fra den kriserammede Stavanger-regionen en viss egeninteresse av å lukke øynene og forveksle kulissene med virkelighet. Det er Putins lønnlige håp.
