Bagdad: Den andre, forskjellene, verdighet

Det finnes en gruppe irakere nesten ingen snakker om. Her er sju av dem.

Francesca Borri

Foto: Ali Arkady

Vi har en hang til å forenkle Irak og landets 35 millioner innbyggere ved å splitte det opp i et sjiamuslimsk sør, et sunnimuslimsk sentrum og et kurdisk nord. Realiteten er snarere at hver eneste by og hver eneste flik av Irak er en blanding av ulike etniske grupper og trossamfunn – eller av irakere som ser på deres felles religion og deres felles avstamning på forskjellige måter. På én måte er det sant: Sjia omfatter majoriteten av befolkningen, rundt 60 prosent. Men snarere enn å bestå av en majoritet og en minoritet, består Irak av et lappeteppe av minoriteter. Og der én gruppe dominerer, oppdager man snart at det skyldes krig og vold, at folk tvinges på flukt, at det ikke er mulig å vende tilbake. Homogenitet er med andre ord langt fra å være «naturlig» – den er menneskeskapt. I Irak, og ikke bare i Irak, er sameksistens den naturlige tilstanden.

Derfor er det én beslutning USA særlig kritiseres for: Da de hadde kastet Saddam Hussein, etablerte de et politisk system der hver utnevnelse, hver posisjon og hver kontrakt nå er knyttet til sekterisk tilhørighet. Som i Libanon. Eller Bosnia. I dagens Irak må statsoverhodet være en kurder, statsministeren må være sjia, og lederen for parlamentet må være sunni. Uavhengig av andre forhold. Uavhengig av kvalifikasjoner, og enda viktigere, uavhengig av valgresultatene. Uavhengig av folkets vilje. Systemet er basert på vrangforestillingen om at sunnier og sjiaer ikke kan fungere sammen, og endte opp som en selvoppfyllende profeti, ifølge mange irakere: Ordningen stadfestet ikke allerede eksisterende skillelinjer, sier de, snarere skapte den splittelser.

Det er mye fokus på etnisitet, religion og på kollektive identiteter, men det er fortsatt én gruppe irakere som går fullstendig upåaktet hen: irakerne du møter hver eneste dag. Irakere med alle typer bakgrunner. Alle aldre, alle klasser, alle deler av landet. Mens sunnier og sjiaer slåss i gatene, har de stengt seg inne i leilighetene sine og venter på den dagen da alt dette vil være over.

murtadha x 4

Murthada (23)

«Drømmen min er å bli fotograf. Jeg har faktisk to drømmer: Den andre er å drikke rødvin. For min beste venn er italiener – han er fra Pavia. Nicola, heter han. Han studerer geologi. Vi møttes for tre år siden i Istanbul, og siden da har vi hengt sammen som erteris. Men bare på Facebook, Whatsapp og Skype. For en ung iraker er det ikke mulig å få visum til Europa. Nicolas foreldre gjør alt de kan for å hjelpe meg med papirer, med ambassaden, for søknadsprosessen er en labyrint. Du må ha tre invitasjonsbrev, helseforsikring, et bankinnskudd på flere tusen dollar, og dessuten et sluttintervju, som en bacheloreksamen – men naturligvis tror alle at en 23 år gammel araber kommer til Italia for å bli, og aldri reise tilbake igjen. Så jeg har aldri blitt innkalt til intervju. Søknaden blir dessuten avslått uten forklaring, og man aner ikke om det er noen vits i å prøve igjen. Men jeg har ikke noe ønske om å flytte til Italia. Vi står ikke ferdigpakket og på spranget til å forlate Irak. Europa er for meg en annerledes og merkelig verden, på samme måte som Midtøsten er det for deg. Jeg ville ikke tilpasset meg og følt meg hjemme bare fordi jeg kunne finne en kebab nede på hjørnet. Jeg vil bo her. Jeg ønsker bare å kunne reise, akkurat som dere, jeg ønsker å dra og komme tilbake igjen. Og i Italia skulle jeg så gjerne ha sett opptaksstedene til favorittfilmskaperen min, Giuseppe Tornatore. Jeg vil se Sicilia. Jeg skjønner ikke hvorfor dere er så selvsentrerte. I begynnelsen var familien min, ikke bare Nicolas, skeptiske. Hans foreldre var engstelige for at jeg kunne være islamist, en terrorist, og mine foreldre var redde for at denne fremmedkaren kunne være narkosmugler eller våpenhandler. Fordi han er italiener, ikke sant? Det er jo farlig. Mafiaen er overalt.»

 

ahmad copy

Ahmad (31)

«Av påstått respekt for kultur, tradisjoner, mangfold og talløse andre eksempler på vrøvlete krav, ga vi fornuften på båten og fabrikerte forklaringer og rettferdiggjøringer for ting vi ikke burde ha forklart eller rettferdiggjort. For det egentlige problemet her, det er religion. Tror du det er normalt at alle løper omkring og spør hverandre om vi er sunnier eller sjiaer? Og hvem yazidiene er, hvem shabakene er, og om de tilber jomfru Maria, et tre eller en stein? I perioder utsettes Bagdad for disse surrealistiske pilgrimstogene, folk som dunker hodene sine i moskeenes dørkarmer, kysser gulv, bøker og bilder, som lenker seg fast, som pisker seg selv. Hver dag er det en martyr eller et mirakel å feire, og det på besynderligste vis – men så du dem i forrige uke? De samlet seg her fra hele landet ved å krabbe på bakken, jeg mener alvorlig talt krabbe: som gigantiske frosker. Mil etter mil. Krabbende. Og de forbanner hverandre og stikker hverandre med kniv, de blåser seg opp for noe som overalt ellers bare ville være en turistattraksjon. Dersom jeg skal ende opp med å bli grillet av en bilbombe, skal det i det minste være for en verdig sak. Smelting av isbreer, sultkatastrofer i Afrika, eller en behandlingsmetode for kreft. Men ikke for en lyktestolpe som er erklært som helgen.

Og i Europa forsvarer dere alt dette, og kaller det respekt for den lokale kulturen og det lokale samfunnet. Men hvem bestemte at islam er Irak, og at det ikke fins noe annet her? Bare sunnier og sjiaer og tullinger her og der? En identitet er ikke en svart og hvit merkelapp. Det er langt mer komplekst og mangfoldig enn som så. Jeg er herfra, jeg også.»

Vrangforestillingen om at sunnier og sjiaer ikke kan fungere sammen, endte opp som en selvoppfyllende profeti.

ahmed copy

Ahmed (24)

«Det fins ikke gode og dårligere bøker, når det kommer til stykket. Bare bøker du føler deg nær, som du blir fengslet av – eller ikke. En av lyrikerne jeg liker best, er Rilke. Rilke når han skriver at livet er kort, men dagen er lang. For Bagdad er en by som får fart på energien din. Det blir aldri fullstendig nok i Bagdad, man er aldri riktig ferdig. Det er en by med stort mangfold. En by som inneholder et snev av hver eneste innbygger, lag på lag. Generasjon etter generasjon. Alt som er her, refererer til en annen historie. Inneholder en annen verden. Alt minner om en annen tid. Bagdad er et arnested for fantasien. Og når du bor her, er du også vant til å leve … et liv med dybde. Oppslukt av komplekse temaer, uopphørlig stilt overfor moralske og intellektuelle utfordringer. Identiteten. Den Andre, forskjellene, utvekslingene. Den gjensidige anerkjennelsen. Rettferdighet. Verdighet, frihet. Kompromiss. Eller kamp, kanskje, motstand. For dere er dette emner for doktorgradsavhandlinger, her er det en kopp te med venner. Jeg liker Rilke av en annen grunn også: Det er et navn ingen forventer nevnt av en iraker. Ifølge dere, og mange arabere også, hører ikke Rilke hjemme i min kultur. Jeg er svart, mine forfedre kom fra Kenya, og jeg liker Rilke, og jeg liker Roth og Franzen og dansemusikk, rett og slett fordi det er det jeg liker. Vi er ikke bare tradisjonene våre. Alle er opptatt av fortiden her. Men når det kommer til stykket, er vi det vi ønsker å være. Vi er bare produkter av oss selv.»

Hvis du er i tjueårene eller trettiårene her, er krig det eneste du har erfaringer med.

ammar

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.