Grusomhetens teater

Bærekraft er ikke lenger bærekraftig

OSLO / En studie av bevaringspotensialet ved Oslos ikke-vernede bygninger viser at 13 millioner tonn CO2 ligger bundet i Oslos ikke-vernede bygninger. Hva med pragmatisk vern, der eksempelvis en gårdeier må kunne bevise at riving av slike eksisterende bygg er en riktig beslutning – også i et klimaperspektiv?

Med forfatteren Daniel Larsen

Arkitekturfaget står overfor en historisk problemstilling: Hvordan kan vi tegne nye bygninger når vi vet at byggebransjen har blitt en av de største bidragsyterne til utslipp av klimagasser? På grunn av høye utslipp i produksjonsfasen bringer hvert «bærekraftige» nybygg oss lenger og lenger unna de politisk vedtatte klimamålene.

Med dagens teknologi for ekstraksjon, prosessering og transport av byggematerialer er bevaring av eksisterende bygningsmasse det mest effektive tiltaket byggebransjen kan innføre for å redusere egne CO2-utslipp. Det fordrer at vi må se nøye og med nye briller på arkitekturen som havner under radaren til dagens vernepraksis. Denne artikkelen er et sammendrag av en masteroppgave ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, hvor vi gjennom tre ulike skalatrinn – fra Oslo via nabolaget Bryn til en konkret bygning som planlegges revet – har undersøkt bevaringspotensialet ved Oslos ikke-vernede bygninger.

Grønn liste

Problemstillingen er etter hvert kjent, men fortjener en kort oppsummering. Byggebransjen står ansvarlig for 16 prosent av norske klimagassutslipp.[1] 70 prosent av disse er indirekte utslipp knyttet til produksjon av nye bygninger, selv om tilfanget av nybygg kun er 1–2 prosent per år.[2] Det som i mange sammenhenger presenteres som bærekraftig arkitektur, innebærer ofte å rive eksisterende bygningsmasse og erstatte den med nye, høyteknologiske og godt isolerte konstruksjoner, som vil ha et lavt netto energiforbruk i drift, selv om dette øker utslippene på kort og mellomlang sikt.[3] Bærekraft er ikke lenger bærekraftig. Hvert år river vi i Norge 22 000 bygninger, det vil si omtrent 60 hver dag.[4]

Bygninger som har såpass gode og fleksible strukturer at det ikke vil være forsvarlig å rive dem.

At bevaring er et effektivt klimatiltak, blir artikulert av stadig flere i bransjen. I Oslo har det fra flere hold blitt foreslått å utarbeide en «grønn liste», som et supplement til byantikvarens gule liste over verneverdige bygninger. Dette forslaget ble blant annet nevnt i høringsutkastet til Oslos kulturmiljømelding 2021–2031.[5] Listeføringen er som regel tenkt som en selektiv utvelgelse av bygninger som har såpass gode og fleksible strukturer at det ikke vil være forsvarlig å rive dem. Et problem med denne til-nærmingen kan være at den vil gjøre det enda lettere å konkludere med riving dersom en bygning verken er inkludert på den gule eller den grønne listen. Dersom bygningsvern som miljøtiltak virkelig skal monne, må det gjelde et stort flertall, ikke et begrenset utvalg, av eksisterende bygninger. I vår oppgave tok vi derfor for oss alle bygningene som ikke er vernet, altså hele skyggesiden av byantikvarens gule liste.

Grønn liste – Oversikt Oslo

Vi kartla denne bygningsmassen, som utgjør 89 prosent av adressene i Oslo, for å belyse mengden bundet energi byggene besitter. Begrepet «bundet energi» har blitt brukt for å beskrive den mengden ikke-fornybar energi som er benyttet i utvinning av råmaterialer, prosessering, frakt til byggeplass og konstruksjon. Hver ikke-listeførte adresse i bygnings-
matrikkelen har i vår kartlegging fått en verdi i kg CO2
ekvivalenter, som representerer forventet utslipp dersom man skulle oppført bygget i dag med konvensjonelle bygningsmaterialer. Kartet er tilgjengelig på nettsiden www.gronnliste.no. I sum viser det at 13 millioner tonn CO2 ligger bundet i Oslos ikke-vernede bygninger. Det til-
svarer det totale utslippet fra norsk olje- og gassproduksjon gjennom ett år.

Et motforslag til de pågående planene for Bryn

Tall fra bygningsmatrikkelen viser også at spesielt kontorbygninger fra 1950–80 er utsatt for riving. Derfor har vi valgt å analysere ombrukspotensialet til denne bygningskategorien på nabolags- og bygningsnivå. Vi har tatt utgangspunkt i området Bryn, som har blitt utpekt som et kollektivknutepunkt, hvor 32 eksisterende bygninger står og skjelver i påvente av en byutvikling som sikter på høyere tomteutnyttelse.

Planene for «Nye Bryn», som ligger ved Alnaelva øst i Oslo, innebærer at de fleste av de eksisterende bygningene skal rives og erstattes med omtrent 70 000 m2 boliger og 240 000 m2 kontor. For å undersøke om-brukspotensialet av de eksisterende 150 000 m2 har vi tegnet opp og analysert 9 utvalgte bygninger som representerer spennet av bygningstyper og oppføringsdatoer. En vanlig oppfattelse er at fysiske begrensninger hindrer ombruk av ikke-vernede bygninger. Nye og strengere forskrifter antas å gjøre eksisterende planer, takhøyder, rømningsveier og isolasjons-
egenskaper utilstrekkelige. Vi har gjort en presis opptegning av eksempelbygningene for å finne ut av hva disse problemene eventuelt består av i målbare og sammenlignbare størrelser.

Med utgangspunkt i arkivmateriale og våre egne opptegninger har vi sett på aspekter som bygningsstruktur, gjenstående bæreevne, mulighet for å skjære hull i dekker, plandybde, takhøyde samt utforming av rom, vertikale sjakter og kommunikasjonsveier. Analysene viser vanlige problemer som mangel på universell utforming, dårlig forbindelse mellom ute og inne på bakkeplan, og dype planer. Typiske kvaliteter som peker i retning av ombruk, er generelle og overdimensjonerte bygningsstrukturer, frie planer og fasader som bæres av betong-søyler, og mange muligheter for innpassing av nye, vertikale kommunikasjonsveier og sjakter. Trapper, heiser og rømningsveier er dimensjonert over dagens krav, og det samme er takhøydene dersom man fjerner nedsenkede himlinger. Mange av bygningene i kategorien som ofte rives, kjennetegnes av lignende konstruksjonsprinsipper, tekniske detaljer og materialer, som derfor kan gjøre det mulig å jobbe systematisk med transformasjon og bygningsvern.

Basert på analysen av eksisterende bygningsmasse har vi tegnet et skjematisk motforslag til de pågående planene for Bryn. Primært gjennom ulike former for påbygg og tilbygg av eksisterende bygningsmasse har vi fått til å romme 310 000 m2, som kun er 50 000 m2 mindre enn de pågående planene. Selv om arealet til forslaget og motforslaget er av sammenlignbar størrelse, innebærer bygningsvernet en reduksjon i klimagassutslipp på over 55 prosent. Den sosiale sammensetningen påvirkes også, ved at flere av dagens aktører innen lett produksjon, kontor, næring og lager ikke presses ut av nabolaget.

Grønn liste – Kartutsnitt M6 Bryn(

Pragmatisk vern

Med prosjektet har vi forsøkt å stille spørsmål ved om det er et behov for et utvidet spenn av kriterier for verdisetting av bygninger. Måten antikvarisk bygningsvern har blitt praktisert på i Oslo, har blitt kalt narrativt vern.[6] I stedet for at vernekriteriene har lagt vekt på bystruktur eller bygningstyper, har hensikten vært å ta vare på og gjenfortelle historier. Selv om dette ikke lenger er en presis beskrivelse av byantikvarens virke, er man med bygningsvern fortsatt opptatt av å bevare det representative. Ved ekskludering av ca. 10 000 bygninger i Oslo impliseres samtidig at de reste-rende 89 prosent har lavere verdi og kan erstattes av nybygg. Denne logikken kan videreføres gjennom opprettelsen av en selektiv grønn liste.

Et pragmatisk vern underlagt alle oppførte bygninger vil flytte bevisbyrden fra byantikvaren, som i dag må argumentere for bevaringsverdien av sine utvalgte bygningsobjekter, over til gårdeier, som må kunne bevise at riving av eksisterende bygg er riktig beslutning også i et klimaperspektiv. Dette kan for eksempel gjøres ved at man stiller krav til et klimaregnskap som dokumenterer miljøeffekten av riving, eller at konstruksjonen ikke er i stand til å videreføres. Når bevaring blir utgangspunktet, vil vernediskusjonen knyttet til hvert enkelt prosjekt samtidig kunne bli mer interessant og gi større rom for byantikvarens faglige vurderinger, og for arkitekten, som kan utforme tilbygg, påbygg og endringer i dialog med den eksisterende bygningen.

Vår studie av ombrukspotensialet ved ikke-vernede bygninger viser at bygningsmassen er tilpasningsdyktig, og at ombruk ikke trenger å gå på bekostning av arkitektonisk kvalitet. I tillegg til at bevaring er det mest effektive klimatiltaket byggebransjen kan iverksette.


[1]   Asplan Viak (2019). Bygg-og anleggssektorens klimagassutslipp. En oversikt over klimagassutslipp som kan tilskrives bygg, anlegg og eiendomssektoren (BAE) i Norge. Rapport.

https://www.bnl.no/siteassets/dokumenter/rapporter/klimautslipp_bae_2019.pdf

[2]   Grønn Byggallianse (2021). Klimakur for bygg og eiendom. https://byggalliansen.no/kunnskapssenter/publikasjoner/infopakkeklimakjempen/

[3]   Fufa, S.M., Flyen, C. & Venås, C. (2020). Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede. SINTEF akademisk forlag. sintef.brage.unit.no/sintef-xmlui/bitstream/handle/11250/2719890/SFagprosent2b68.pdf?sequence=2&isAllowed=y

[4]   SSB (2021, 31. mars). Avfall fra byggeaktivitet. https://www.ssb.no/avfbygganl

[5]   Oslo kommune (2021). Kulturmiljømelding 2021-2031. [Høringsutkast.]

https://byantikvaren.files.wordpress.com/2021/05/horingsutkast-kulturmiljomelding-2021-2031-1.pdf-1.

[6]   Ellefsen, K.O. (2008). Narrativt vern. Arkitektur N, 1, 52–59.

Relaterte artikler