Både og …

Professor Thomas Hylland Eriksen er sosialantropologiens Jostein Gaarder. Fra sjette etasje på Det samfunnsvitskapelege fakultet har han i en årrekke gitt oss bøker som skal få oss til å undre oss over livets realiteter. Og som Arne Næss er han ofte blitt hyllet som en av de få akademikerne som har klatret ned fra Blinderns […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Professor Thomas Hylland Eriksen er sosialantropologiens Jostein Gaarder. Fra sjette etasje på Det samfunnsvitskapelege fakultet har han i en årrekke gitt oss bøker som skal få oss til å undre oss over livets realiteter. Og som Arne Næss er han ofte blitt hyllet som en av de få akademikerne som har klatret ned fra Blinderns høyblokker for å snakke med oss vanlige mennesker. Likevel har aldri Hylland Eriksen gitt ut en besteselger som for eksempel Sofies verden. Til det står språket hans for mye i veien.

Hylland Eriksen nye bok Røtter og føtter er i følge hans egen hjemmeside den 31. i rekken. Hvis forfatteren hadde vært en idrettsmann, ville han for lengst fått kongens fortjenstemedalje i gull for sin enorme innsats, men det er han altså ikke.

Røtter og føtter kan i likhet med en rekke av hans andre bøker heller sees som et forsvarskrift for pluraliteten og menneskers rett til å definere seg selv.

Pluralitet er ikke et nytt tema for Hylland Eriksen. Allerede i bøkene Veien til et mer eksotisk Norge (1991) og Typisk norsk (1993) gikk han ut som en sterk forsvarer av det multietniske samfunnet.

Først og fremst er likevel Røtter og føtter en bok om hvordan vi blir slik vi er. Blir vi formet av samfunnet eller genene? Hva består et menneskes identitet av? Eller som forfatteren skriver selv: «Det store mysteriet i at vi alle blir født med medfødte anlegg som gjør oss i stand til å leve tusenvis av ulike liv – og likevel ender vi til slutt med bare å ha levd ett.»

Som John Conner i Terminator 3 undrer Hylland Eriksen på hva det er som bestemmer hvem vi blir. Men i motsetning til Conner tror ikke Hylland Eriksen på skjebnen. Han står heller frem som akademias svar på Ole Brum: «Ja takk begge deler». Eller som han skriver selv: «Det finnes mer både-og enn enten-eller i verden». Det er ikke noe galt i dette. Faktisk er Hylland Eriksens «både og» hans styrke.

Det kan virke som om Hylland Eriksen forsøker seg som brobygger mellom forskjellige akademiske grener. I boken knytter han sammen sosialantropologi, sosiologi, biologi, litteratur og idéhistorie. Han bruker ofte eksempler fra litteraturen for å understreke poenger, og han henter gjerne eksempler fra så pass forskjellige områder som matematikk og progrock.

Best er han når han briljerer med morsomme eksempler, som at det viktige ikke nødvendigvis er at nordmenn spiser Grandiosia, men hvordan vi spiser den. Eller når han bruker fraktalmatematikk til å forklare menneskers bruk av identitet: «Jo lenger ned man går, desto flere grupper finnes».

Verdt en nøyere studie er også påstanden om islams unike mulighet til å gi en global identitet: «Islam er et av de få eksisterende eksemplene på en virkelig global, grenseoverskridende identifikasjon som ikke har fnugg av nasjonal eller etnisk sjåvinisme, og som virker.» En slik påstand er interessant i en videre kontekst, og det er synd Hylland Eriksen ikke bruker mer tid på å følge det opp.

Problemet med Røtter og føtter er nemlig at Hylland Eriksen gjør akkurat det han selv kritiserer i boken Øyeblikkets tyrann fra 2001. Han tar seg ikke god nok tid. For å bruke forfatterens egen termologi: Boken «står stille i en rasende fart». Det skjer rett og slett «for mye hele tiden».

Hylland Eriksen tar seg ikke tid til å følge opp sine egne tanker, og ofte er metaforene for upresise. Når han for eksempel kommer med påstander som at «sosialismen mistet sin siste rest av troverdighet» uten å begrunne dette, får man inntrykk av han alt for lett tyr til lettvinte generaliseringer. Hva med for eksempel Lulas Brasil? Hylland Eriksen avfeier også litt for lettvint det som upresis blir kalt for «antiglobaliseringsbevegelsen». Den er ifølge Hylland Eriksen er både «misforstått og impotent». Ifølge Eriksen finnes det i dag bare en seriøs motstander mot nyliberalismen, nemlig identitetspolitikken: «Den har mange former, men alle representerer en type trygghetsideologi. Fellesskapet går foran riheten.»

Det beste kapittelet i boken er «ydmykelse som drivkraft». Der klarer forfatteren blant annet å vise en sammenheng mellom hvordan han selv reagerer på statens antitobakkkampanje og hvordan den muslimske verden ser på vesten umyndigjøring av de arabiske statene: «Saddam Hussein var selvfølgelig like lite en garantist for menneskerettighetene som jevn tobakksrøyking er en garanti for et langt liv. Det siste hindrer imidlertid ikke millioner av mennesker i å hevde sine rettigheter og sin frihet.»

Hylland Eriksens forsvar av pluralisme er viktig, men han gjør folk en bjørnetjeneste ved ikke i en større grad diskutere de økonomiske forutsetningene som skaper folks identitet og muligheter. Så lenge store deler av verdens befolkning blir presset inn i livssituasjoner de selv ikke ønsker, er det ikke da også mer problematisk å snakke om individuelle valg? Jeg tror Hylland Eriksen er klar over dette, men jeg skulle bare ønske at han var mer villig til å problematisere det.

Likevel er Hylland Eriksen den morsomste anarkisten i Norge siden Tor Åge Bringsværd. Og en mer interessant akademiker enn Gaarder og Næss. Og det gjør at man kan tilgi ham mye.

---
DEL

Legg igjen et svar