Bacillus anthracis – en perfekt liten drapsmaskin

Anthrax-sporene som har ført til fem dødsfall i USA stammer høyst sannsynlig fra et amerikansk laboratorium.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Bacillus anthracis – bare navnet får det til å gå kaldt nedover ryggen på amerikanerne. Men hva vet forskerne om denne bakterien, både om bakterien i sin alminnelighet og den varianten som nå sprer frykt i USA?

Om bakterien som sådan vet man dette: bacillus anthracis er en bakterie. Som alle andre bakterier, lever og ånder den. Den rører på seg og ligger stille. Men noen bakterier, de som tilhører bacillus-arten, har en annen overlevelsesstrategi enn andre bakterier. De lager sporer dersom det er for kaldt eller for varmt. Da kryper den inn i et frølignende skall, og i denne sporeformen kan den overleve under ekstreme temperaturer i over hundre år. Bacillus-artene er de eneste som kan danne sporer, og disse sporene er altså ekstremt motstandsdyktige. De er også lette å lagre.

Når slike sporer blir inhalert, vil de «vennlige» omgivelsene føre til at sporen gjenoppstår i sin bakterie-variant. Dreier det seg om miltbrann-sporer, vil disse bakteriene umiddelbart sette igang produksjon av giftstoffer. Pasienten merker de første symptomene i form av en luftveisinfeksjon; en ganske banal lidelse for alle på den nordlige halvkule og derfor lett å ignorere. Etter tre til fem dager utvikler pasienten en kraftig blodforgiftning som fører til døden i løpet av noen timer.

Antibiotika vil være nytteløst dersom organismen allerede er invadert av bacillus anthracis. Eneste måten å overleve, er å sette igang antibiotika-behandling før de første symptomene vises; altså på mistanke om at en person kan ha inhalert anthrax-sporen eller fått i seg bakterier.

Og det er grunnen til at så mange går på antibiotika i USA akkurat nå.

Miltbrann, eller anthrax, kommer i flere varianter. Hud-miltbrann er en sårinfeksjon som vanligvis ikke er dødelig. To av ti dør riktignok hvis sykdommen forblir ubehandlet, men vanligvis vil man oppdage infeksjonen og sette pasienten på antibiotika – selv om man ikke riktig vet hva det er.

En annen variant av sykdommen rammer munn, svelg eller tarm via rifter. Sykdommen oppstår ved at pasienten spiser infisert kjøtt. Svelg og luftveier hovner opp, og kan føre til død hvis ikke behandlingen skjer fort nok. Tarmvarianten er stort sett dødelig.

En tredje type er den farligste, nemlig lungevarianten. Da må man inhalere sporer, som er små og som fyker litt rundt i lufta. I lungene vil sporene spire og danne bakterier, som formerer seg og opptas i blodbanene. Er det mange nok bakterier, vil pasienten høyst sannsynlig dø.

95 prosent av alle miltbrann-tilfeller kommer i form av hudvarianten. Personer som jobber med ull eller tørkede huder er mest utsatt. Ubehandlet vil også denne varianten av miltbrann kunne gå over i blodbanene. I Norge døde en narkoman i fjor etter at sårinfeksjonen på huden hadde blitt tatt opp i blodet. Denne pasienten døde etter å ha vært i kontakt merd urent heroin.

Alt-etere – som mennesker og griser – er mer motstandsdyktige overfor miltbrann enn drøvtyggere. Rovdyr er også mer motstandsdyktige enn for eksempel kuer og sauer. Anthrax er i første rekke en dyresykdom, og det er veterinærene som vet mest om den.

Miltbrann blant dyr var veldig vanlig i Norge for hundre år siden. Sykdommen poppet opp innimellom helt fram til 1980-tallet. Det siste tilfellet – en okse – bukket under for sykdommen i 1993.

Dyr blir vanligvis smittet gjennom beinmel-fôr som ikke er sterilisert ved høye nok temperaturer.

Observert under mikroskop, ser miltbrann-bakterien ut som en kort stav, litt klubbete og firskåren.

En amerikansk rapport fra 1993 slår fast at hvis man sprer ett hundre kilo med bacillus anthracis over Washington, så vil mellom 130.000 og tre millioner mennesker bli drept. Det er en dødelighet som ligger over det en hydrogen-bombe kan få til.

Sett i dette bildet, er anthrax-terroren i USA akkurat nå en ganske amatørmessig affære. På det nåværende tidspunkt er frykten for anthrax mye verre enn det antall dødsfall bakteriekrigen har skapt.

Om den aktuelle bakterien vet man dette: genetiske studier av bakteriene i ofrene har ført til konklusjonen om at de er av samme opphav. Mistanken går i retning av et laboratorium i Iowa, der det i 1950 ble funnet en miltbrann-bakterie som fikk navnet «Ames.» Denne bakterien ble isolert og kultivert, både for å finne ut graden av giftighet og for å forske på mulige vaksiner. Vaksiner basert på denne bakterien er brukt på husdyr, og også på amerikanske militære. Det har vært hevdet, uten at det er bevist, at det var denne vaksinen som førte til det såkalte «golf-syndromet» som rammet soldater etter krigen mot Irak.

Det var også Ames-bakterien som la grunnlaget for USAs egen forskning på bakteriologiske våpen. Dette programmet ble stanset i 1969, etter at president Richard Nixon la ned forbud mot slik forskning. Men før det, hadde Ames-varianten av bakterien blitt solgt til en rekke laboratorier rundt omkring i verden.

Så langt har man imidlertid ikke klart å bevise at terror-bakterien er av nøyaktig samme type som «Ames.» CDC – Center for Diseases Control and Prevention – sitter på 500 ulike varianter av bacillus anthracis, samt et slektstre som viser hvordan disse variantene kan utvikle seg genetisk. Det vil, muligens, hjelpe etterforskerne til å fastslå hva slags bakterie det dreier seg om. Og hvor den kommer fra.

Men etterforskerne vet allerede at anthrax-sporene som forurenset lufta i kontoret til Tom Daschle – majoritetslederen i Senatet – hadde blitt behandlet med et kjemisk preparat så sofistikert at bare tre land er antatt å ha muligheten til å utføre prosessen. De tre landene er USA selv, tidligere Sovjetunionen og Irak. Bare disse landene er istand til å behandle anthrax-sporer med den type kjemikalier som gjør det mulig for sporene å holde seg i lufta, noe som gjør dem lettere å inhalere og dermed mer dødelig, mener eksperter i USA.

Irak, Sovjetunionen og USA brukte ulike teknikker for å behandle slike sporer, og det betyr at amerikanske forskere etter hvert vil kunne fastslå hvilket land de kommer fra, via mikroskop-studier og analyser av det kjemiske preparatet.

En talsmann for regjeringen med direkte bånd til etterforskningen sa i forrige uke til avisa International Herald Tribune at undersøkelsene så langt ikke tyder på at sporene er produsert i Sovjetunionen eller Irak. Kilden – som vil være anonym, påpeker avisa – «avviste å diskutere hva som lå i en slik konklusjon,» skriver Herald Tribune.

Hvor sikre er lagrene?

Selv om man finner ut hva slags «kåpe» disse sporene har – altså det kjemiske preparatet som er brukt – er det slett ikke sikkert at det vil føre til kunnskap om hvem som står bak spredningen. Årsaken er manglende kjennskap til hvor sikre lagrene i de tre landene er. En stat trenger derfor ikke å ha gitt anthrax-sporene til terrorister. Det kan like gjerne ha mistet kontrollen over lagrene.

Hva angår sporenes «militære» kvalitet, har det kommet motstridende opplysninger fra amerikanske myndigheter. Spørsmålet er altså om sporene er behandlet for å kunne brukes i krigføring, noe den kjemiske prepareringen kan tyde på. Tidligere har personer knyttet til etterforskningen hevdet at sporene ikke er «våpen-tilpasset» men derimot en «hage-variant.» Det siste kan være «teknisk sant,» uttaler eksperter til International Herald Tribune. Men faktum gjenstår at sporene åpenbart har gjennomgått en eller annen prosess, noe som innebærer at de ganske sikkert har sin opprinnelse i et statsstøttet laboratorium i ett av de tre landene.

Sporene kommer altså ikke fra et hvilket som helst laboratorium eller universitet, og ei heller er de hentet fra «naturlige kilder» ( – miltbrannbakterier finnes naturlig i jordsmonn og sykdommen er ofte knyttet til dyr.)

At sporene hadde en kjemisk «kåpe» ble for første gang bekreftet av en kilde i regjeringen i forrige uke. Sporene blir undersøkt i Army Medical Research Institute of Infectious Diseases i Frederick, Maryland, snarere enn i det sivile Center for Diseases Control and Prevention i Atlanta.

Fire andre eksperter på anthrax sier til International Herald Tribune at det ikke finnes tvil om at sporene er tilsatt et stoff som gjør at de holder seg svevende i lufta. Grunnlaget for denne konklusjonen, er den høye spredningsraten av sporer fra det brevet som var adressert til Tom Daschle. «Bevisene er overveldende,» sier Alan Zelicoff, en forsker ved Sandia National Laboratories til den samme avisa. «Mengden av energi som trengtes for å spre sporene tilsvarte bare det å åpne brevet. Det tyder på at produsentene har funnet den rette «kåpen.»

Resultatene av de kjemiske analysene, av observasjon under mikroskop, av elektronisk scanning og genetisk testing – sporene gjennomgår åpenbart en grundig undersøkelse – er ikke endelig offentliggjort. Men det som er kjent, er at sporene i Daschle-brevet var ekstremt små. At partikkel-størrelsen er såpass liten, er ett av flere krav for å lage «våpen-tilpasset» anthrax til bruk i kjemisk krigføring eller terrorisme.

Elektrisk ladet

Men det trengs ytterligere behandling av slike sporer for å gjøre dem egnet til slik krigføring. Og hensikten er altså å få dem til å skli lett i lufta og spre seg i stedet for å falle rett til jorden, der de mer eller mindre blir ufarliggjort. Anthrax-sporer har i sin opprinnelige form en tendens til å klumpe seg sammen og falle ned, fordi de er elektrisk ladet – som alt annet i denne verden. Oppgaven til biovåpen-forskere har derfor vært å finne metoder for å holde partiklene i lufta, altså å nøytralisere denne elektriske ladningen. Blir partiklene behandlet riktig, vil de ikke klumpe seg sammen og falle ned, men spre seg oppover og utover i lufta uten at noen «hjelper» dem.

I USA ble dette problemet løst av en Bill Patrick i årene etter krigen. Prosessen ble utviklet ved Fort Detrick som ledd i det amerikanske, biologiske våpenprogrammet, som ble avsluttet i 1969. Prosessen involverte frysetørring og kjemisk behandling av sporene, slik at man unngikk å dyrke svære mengder sporer eller eventuelt male dem opp til ekstremt små partikler.

Slike sporer ble masseprodusert i Arkansas under den kalde krigen. De foredlede sporene ble seinere destruert, men Bill Patrick sier i dag at han ikke vet hva som skjedde med de opprinnelige sporene som dannet grunnlaget for denne foredlingen. I henhold til traktaten som forbyr biologiske våpen, kan stater likevel ha små mengder av ulike bakterier og virus for å drive «defensiv forskning.»

Det russiske programmet for biologisk krigføring krevde en produksjon av langt større mengder av sporer, som ble malt opp i finere partikler enn de amerikanske og der man brukte en annen fryseprosess og en annen kjemisk prosess enn i USA.

I Irak – slik det ble avdekket av de FN-oppnevnte våpen-inspektørene på 90-tallet – brukte de en tørke-teknikk som involverte aluminium-basert leire eller silicium-dioksyd.

Så langt går sporene etter sporene – for å si det slik – i retning USA. Hvem det enn er som står bak bio-angrepet, så er det gutter som vet – eller eventuelt har kontakt med folk som vet – hva de gjør.

---
DEL

Legg igjen et svar