At musikken til den store danske komponisten og organisten Dietrich Buxtehude (ca. 1637-1707) ble gjenoppdaget, skyldes den renessanse musikken til hans beundrer Johann Sebastian Bach fikk på midten av 1800-tallet. Bach foretok 20 år gammel sin legendariske drøyt 30 mil lange gangtur til Lübeck for å høre Buxtehude spille orgel. Musikkforskere har tenkt at siden den store mesteren beundret denne mannen så mye, måtte verkene hans være verd å se nærmere på. Det er de!
Fantastisk stil
Man antar at Buxtehude ble født i Helsingborg. På midten av 1650-tallet overtok han farens post som organist i St. Maria-kirka. I 1668 flyttet han til Lübeck for å overta organistembetet i Maria-kirka etter Franz Tunder. Her bygde han seg altså opp et ry som komponist og organist som skulle føre til møtet med den etter hvert mye mer kjente thomaskantoren 37 år seinere.
Vi har 21 kammerverker etter Buxtehude. Opus 1 og 2 inneholder sju hver, alle for gambe, cembalo og fiolin; de sju siste eksisterer bare i manuskript. Disse verkene tilhører den nordgermanske kammertradisjonen og ligger nær den nye “fantastiske stil”, som vektla uttrykksfylde, virtuositet og spenning. Kombinasjonen av en god melodisans og individuelle, kontrapunktiske stemmer er særlig appellerende hos denne komponisten.
På Hyperion er det nylig kommet en cd der engelske Convivium tar for seg opus 1. Dette er en trio som består av tre av de fremste tidligmusikkutøverne i dag, fiolinisten Elizabeth Wallfisch, cellisten Richard Tunnicliffe og cembalisten Paul Nicholson. Spillet deres er utadvendt og svært samkjørt. Wallfischs tone er beundringsverdig rein. Min eneste innvending er at de er litt for ensartede i fraseringene – inntrykket blir litt flatt.
Gamben i sentrum
To av verdens fremste gambister spiller på en ny Buxtehude-utgivelse fra Astrée Naïve. Christophe Coin og Lorenz Duftschmid spiller i Ensemble Baroque de Limoges, som Coin i tillegg dirigerer. Her finner vi sonatene nr. 3 og 4 fra opus 1, to kantater og en Klaglied, som alle inkluderer gambe i instrumentasjonen. I tillegg får vi tre verker for solo tasteinstrumenter.
Coin er kjent som cellist i Quatuor Mosaïques, hvis siste utgivelse denne anmelder gav en lunken mottakelse i forrige spalte. På denne utgivelsen imponerer han imidlertid meget.
For det må sies at den tolkningen vi her får av sonatene, er i en klasse for seg. Her er mer sprett i rytmikken, mer vitalitet og flere kontraster enn i engelskmennenes utlegning. Coin og kompani utvider generalbassen med en bassgambe, pluss en theorbe i sonate nr. 3. Dette gjør faktisk ikke at teksturen blir for tykk.
I kantaten Jubilate Domino, BuxWV 64, hører vi den lyse tenoren Rodrigo del Pozo, og i de to andre vokalverkene synger sopranen Bénédicte Tauran. Klagesangen Muss der Tod denn auch entbinden, BuxWV 76/2, skrev Buxtehude etter farens død i 1674, og Gen Himmel zu dem Vater mein er skrevet for Kristi Himmelfart. Taurans stemme passer godt til dette repertoaret, for den har en rein og melankolsk timbre. Dette er kammerkantater, der stemmen og instrumentene er likeverdige partnere.
William Jansen trakterer orgel og cembalo i soloverkene for disse, et preludium i g-moll for cembalo, BuxWV 163, et koralarrangement for orgel av Mit Fried’ und Freud’ ich fahr dahin, BuxWV 76/1, og en toccata i d-moll, BuxWV 155, for orgel. Og hvis jeg har noe å utsette på denne innspillinga, er det Jansens av og til litt for retorisk poengterte spill i disse soloverkene, som jeg ikke synes er helt integrert i musikkens framdrift. Men dét er ikke en innvending som skal få noen fra å kjøpe denne svært tiltalende utgivelsen.
