Babelsk forvirring om EU-reformer

Sånn går det når man setter en franskmann til å reformere EU.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Valéry Giscard d’Estaing har lagt fram sitt forslag til grunnlov for unionen. Det vil si; han har lagt fram den delen av det som omhandler EUs institusjoner. De skal som kjent reformeres. Og reformert vil de bli, hvis Giscard d’Estaing får det som han vil.

Men det gjør han ikke. Siden forslaget ble lagt fram den 22. april, har de fleste som har noe å si i den saken sparket bakut så det holder. Det gjelder kommisjonen, det gjelder de små landene i EU, og det gjelder unionistene. Ingen av dem er særlig fornøyd med det presidenten i den «grunnlovgivende forsamlingen» har presentert.

De har grunn for sin misnøye. For det Giscard d’Estaing har lagt fram, er et ubrukelig konsept for byggingen av en union. Det skyldes både det faktum at han legger makta tilbake i nasjonalstatene. Men først og fremst skyldes det et virvar av politiske institusjoner som ikke kan betegnes som noe annet enn … hvis man skal være stygg; et rent makkverk.

Mer enn noe annet handler dette forslaget om at noe måtte legges på bordet. Bare uker før fristen går ut i juni har grunnlovskommisjonen ikke kommet et skritt nærmere enighet om hva EU skal være.

Styrker rådene

Hva er det Giscard d’Estaing foreslår? Vel. Han foreslår et framtidig EU med to presidenter, to-tre vise-presidenter, to regjeringer, en utenrikssjef som skal være tilknyttet to ulike fora, og to nasjonalforsamlinger.

Som om ikke EU hadde nok med dagens ganske rotete beslutningsstruktur.

Ser man på de konkrete forslagene, handler det om følgende:

Det man i dag omtaler som rådet, består egentlig av to ulike organer. Det europeiske rådet er sammensatt av stats- og regjeringssjefene pluss lederen for kommisjonen. Ministerrådet består av medlemslandenes statsråder på det aktuelle saksområdet – for eksempel EUs 15 utenriksministre dersom det er utenrikssaker som behandles.

Det er i disse rådene Giscard d’Estaing vil sette inn det politiske støtet. Det europeiske rådet skal ikke lenger styres av et rullerende lederskap som skiftes ut hvert halve år og som hittil har gått på omgang mellom landene. Istedet skal rådet utstyres med en egen president, valgt for to og et halvt år i toppen to perioder. Denne presidenten skal suppleres med en visepresident som kan velges fra et lite land, og en ny, sterk utenriksminister – antakelig den samme som i dag går under navnet Mr. PESC – etter den franske forkortelsen.

Til hjelp i arbeidet, vil denne presidenten ha et «byrå» på syv personer, hvori skal inngå vise-presidenten og minst to medlemmer fra rådet. Denne pillaren i EU-systemet – rådet med sin president – skal ha ansvaret for de lange politiske linjene og strategiene i unionen.

For kort å oppsummere: Det europeiske rådet vil få en valgt president med sin egen lille regjering inkludert en utenrikssjef. Så langt er det mulig å henge med…

Svekker kommisjonen

Så til ministerrådet. Hittil har dette rådet vært ledet av ministeren fra landet med det sittende presidentskapet. Giscard d’Estaing vil at ministerrådet heretter skal ledes av vise-presidenten i det europeiske rådet (i generelle saker) eller den nye utenriksministeren. Vedtak skal fattes ved majoritetsavstemminger, men likevel på en slik måte at flertallet må utgjøre to tredeler av EUs befolkning. Dette for å hindre at en koalisjon av små land får for mye makt på bekostning av de store.

For å oppsummere: der ministerrådet tidligere ble ledet av ministrene selv, på omgang, vil det nå bli knyttet opp mot det faste lederskapet i det europeiske rådet. Det vil fatte majoritetsvedtak, men på en slik måte at de store landene ikke utmanøvreres.

Fortsatt er det mulig å henge med, siden det hele altså går ut på å styrke de politiske foraene der statslederne – og dermed statene – bestemmer.

Det motsatte skjer med kommisjonen. Den blir svekket. I strid med ønskene fra de små og de nye medlemslandene, vil EU-kommisjonen bli kuttet fra 20 til 13 personer. Blant disse 13, finner man presidenten i kommisjonen og to vise-presidenter, også fra kommisjonen. En av disse vise-presidentene er den nye utenriksministeren fra det europeiske rådet, som altså skal ha en slags dobbelfunksjon ved også å være vise-president i kommisjonen.

Og nå begynner det å bli jævli komplisert…

Men OK. Glem det foreløpig. For det viktige er at EU-kommisjonen vil bli beskåret, og at det vil frata medlemslandene en automatisk rett til egen kommissær. Det vil igjen gå utover de små landene, og Giscard d’Estaing kommer derfor med et plaster på såret: EU-kommisjonen kan, om den vil, knytte til seg 12 «rådgivere» som ikke vil ha status som kommissærer. I praksis vil disse «rådgiverne» bli hentet fra de landene som ikke har fått noen kommissær.

12 pluss 13 er som kjent 25. Og det ligger i kortene at antall mulige rådgivere vil bli økt etter hvert som enda flere land kommer med.

De 13 «ordentlige» kommissærene må godkjennes både av EU-parlamentet og av det europeiske rådet. Det betyr at disse to organene også kan avsette dem. Det europeiske rådet har ikke tidligere hatt denne retten. Med andre ord: kommisjonen vil bli underlagt rådet på en helt annen måte enn før, og det betyr at kommissærene i praksis er underlagt EU-landenes stats- og regjeringssjefer.

Presidenten i EU-kommisjonen vil videre bli foreslått av det europeiske rådet, via en majoritetsavgjørelse. Parlamentet må deretter bekrefte utnevnelsen med tre femtedels flertall. Kommisjonen har altså ikke fått viljen sin, som gikk ut på at parlamentet alene skulle velge lederen for kommisjonen. Han eller hun vil i stedet bli valgt av EUs regjeringssjefer.

For å oppsummere: kommisjonen vil bli kuttet, og vil miste makt i forhold til de nasjonale politikerne i det europeiske rådet. Små land vil miste makt i kommisjonen.

Et parlament nummer to

Kommisjonen vil også miste makt i forhold til unionens utenrikspolitikk. Det vil bli opp til det europeiske rådet, etter «konsultasjoner» med presidenten for kommisjonen, å utnevne den nye utenriksministeren. Også dette vil skje ved en flertallsavstemming.

Utenriksministeren vil også fungere som vise-president i kommisjonen. Men han vil være underlagt det europeiske rådet, altså medlemslandenes stats- og regjeringssjefer. Forslaget fra Giscard d’Estaing er ment å «fusjonere» de to stillingene som i dag har ansvaret for unionens utenrikspolitikk, nemlig den selvstendige Mr. PESC (politique étrangère et de sécurité commune) som i dag er Javier Solana, og kommissær for utenriksrelasjoner Chris Patten.

Det betyr i praksis at stillingen til Chris Patten vil forsvinne, og at en sterk utenrikssjef vil operere på vegne av det europeiske råd. Giscard d’Estaing skriver spesifikt at utenriksministeren ikke skal ta hensyn til vedtak i kommisjonen.

For å oppsummere: kommisjonen vil ikke lenger ha noe med utenrikspolitikk å gjøre.

Hva angår EU-parlamentet, så vil dette fortsette å fungere som før – valgt i direkte valg for fem år av gangen. Giscard d’Estaing foreslår imidlertid å redusere antall delegater fra 732 til 700. Og han vil at antall delegater i parlamentet skal tilsvare statenes andel av den samlede befolkningen.

Det vil fjerne de små landenes overrepresentasjon i EU-parlamentet.

Men så kommer det: etter å ha stablet på beina et system med to presidenter og to «regjeringer» – kommisjonen og «byrået» – finner Giscard d’Estaing åpenbart ut at det ikke trenger å stoppe der. Har man to av alt det andre, kan man like gjerne ha to parlamenter også.

Resultat: den nye kongressen. Det er en gammel idé som tidligere har vært fremmet av nettopp Giscard d’Estaing, og som er like elsket av ham som den er forhatt av andre.

Og så henger man i hvert fall ikke med lenger…

For den nye kongressen skal være et supplement til, og et slags øverste organ for, det nåværende parlamentet. Den skal møtes en gang i året for å debattere unionens allmenne tilstand og eventuelt foreta endringer i grunnloven.

Den skal også velge – dersom den blir en realitet – presidenten og vise-presidenten i det europeiske rådet. Og den skal være sammensatt av folkevalgte fra EU-parlamentet (en tredel) og de nasjonale parlamentene (to tredeler).

Dermed har Giscard d’Estaing gjort det «geniale» å legge på bordet planer som i realiteten innebærer å gi liv til to konkurrerende systemer innenfor EU: ett som involverer, fra topp til bunn, kommisjonens presidentskap, kommisjonen og EU-parlamentet, og ett som består av det europeiske råd med sin president og sin regjering, og som til syvende og sist forholder seg til Kongressen.

Og mellom de to systemene er det overlappende ansvarsområder og en mangel på klar maktdeling som nok vil gjøre forvirringen stor i årene som kommer. Hvis dette altså blir resultatet.

Politisk kritikk

Skygger man unna detaljene i det framlagte forslaget, koker det ned til dette: Giscard d’Estaing vil ha mer makt til det europeiske råd/ministerrådet på bekostning av kommisjonen. Han vil ha mer makt til nasjonalstatene på bekostning av unionen. Og han vil ha mer makt til de store medlemslandene, på bekostning av de små.

Og dermed har man også gjort det klart hvor motstanden vil komme fra.

Kritikken har foreløpig vært politisk. Den har kommet fra lederen i kommisjonen, Romani Prodi, fra de små og de nye medlemslandene, og fra Tyskland – som er den ivrigste føderalisten i denne kabalen.

Det betyr at kritikerne har vært i stand til å skjære igjennom byllen av overlappende institusjoner og konsentrert seg om det som er Giscard d’Estaings politiske prosjekt; nemlig at EU fortsatt skal være dominert av de store medlemslandene. Det er en tanke som passer godt inn i skjerven til Frankrike, Storbritannia og Spania, men som tyskerne altså ikke har sans for.

Og det er den ene grunnen til at dette forslaget ikke vil bli vedtatt.

Den andre grunnen er at Valéry Giscard d’Estaing har lagt fram et personlig forslag, og at resten av den forsamlingen som jobber med dette ikke engang var orientert.

Den tredje grunnen, er at dette forslaget er hinsides enhver fornuftig debatt om hvordan EU skal bygge sine institusjoner for å utvikle en union med en felles plattform og som attpåtil kan håndtere en stor medlemsmasse.

Det mange undrer, er hvorfor Giscard d’Estaing valgte å legge fram dette, fordi han jo må ha visst hvilke reaksjoner som ville komme.

Den vennlige tolkningen er at reformen knyttet til EUs institusjoner skal legges fram for medlemslandene på et møte i Thessaloniki den 21. juni i år. Den skal vedtas i løpet av kommende høst, og være klar før 1. mai neste år da unionen får ti nye medlemmer.

Det begynner med andre ord å haste, og ingen andre har klart å legge noe konkret på bordet så langt…

---
DEL

Legg igjen et svar