Babel i bakvendtland

Kjønnsforskerne må komme på banen i homodebatten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kronikk] Norsk homodebatt er kjennetegnet av at religiøse spørsmål og representanter for den kristne høyresiden tar en disproporsjonalt stor plass; at standpunktene og argumentene for det meste er forutsigbare, enten de kommer fra homovennlige eller homofiendtlige debattanter; at antallet aktører er forholdsvis begrenset og for det meste består av homoaktivister, politikere og reaksjonære kristne; og at kjønnsforskere i stor grad er fraværende.

Jeg skal konsentrere meg om det siste, om hvorfor og hvordan norske kjønnsforskere nå må komme på banen og bidra aktivt til å skape en mer interessant, relevant og nyansert norsk homodebatt.

Seksualitet.

Det mest oppsiktsvekkende og deprimerende ved dagens situasjon er at vi lever i et samfunn som legger stor vekt på det seksuelle, men samtidig har et så underutviklet begrepsapparat og teoretisk grunnlag for å diskutere det vi i dag kaller seksualitet. Den offentlig debatt beveger seg stort sett alltid innenfor forutsigbare idémessige rammer og på grunnlag av mer eller mindre naive og uproblematiserte antagelser om hva seksualitet er og hvordan seksualitet utøves. Selv i den såkalte opplyste allmennhet tør jeg hevde at det finnes nær sagt ingen forståelse av seksualitetens historiske og kulturelt betingede karakter.

Mediene er i dagens Norge den fremste arena for utbredelsen av homofobi og homonegativitet. Samtidig er offentlig debatt rundt homoseksualitet i mediene en potensielt viktig kilde til formidling av kunnskap fra forskningsinstitusjonene og ut til allmennheten. Det er tre homorelaterte debattemaer som jeg ser som særlig vesentlige i denne forbindelse og hvor jeg mener kjønnsforskere kan og må bidra aktivt.

Adopsjonsdebatten.

Først har vi den prinsipielt viktige debatten om homofile og lesbiskes rett til å bli vurdert som adoptivforeldre på lik linje med alle andre lovlydige, myndige, skattebetalende borgere i dette samfunnet. Homofiles utestengning fra muligheten for adopsjon er utvilsomt det mest hårreisende eksempel på offentlig, lovhjemlet diskriminering som fortsatt finnes her til lands. Debatten om adopsjonsrettigheter er alltid interessant fordi den så fort avdekker de

dypereliggende homo-negative holdningene som ligger og ulmer under den pene og pyntelige, politisk korrekte overflaten. Samtidig tvinger adopsjonsdebatten motstanderne til å artikulere hva det er ved homofile og lesbiske som man mener gjør dem uegnet som foreldre til barn andre har skapt.

Homofile muslimer. Så har vi debatten om hvordan homofile og lesbiske innvandrere, særlig de med muslimsk bakgrunn, kan få det bedre i det norske samfunnet. Dette er en mer komplisert og vanskelig debatt, hvor vi allerede ser at de tradisjonelle arenaene i den norske offentligheten er utilstrekkelige. Debatten om homofile innvandrere har også teoretisk interesse, fordi den ikke kan føres uten en erkjennelse av at dagens vestlige seksuelle system er i direkte konflikt med seksualforståelser og seksualmoral i svært mange ikke-vestlige kulturer. I forlengelsen av det som foreløpig bare er en sped begynnelse på en debatt om homofile muslimers stilling, bør vi også få en debatt om Norges potensielle rolle som pådriver for å skape menneskeverdige forhold for homofile og lesbiske i andre deler av verden, ikke minst i land som mottar bistand fra Norge. Norges flyktningpolitikk sett i forhold til skeive flyktninger er også en del av dette bildet.

Bifile i blindsonen.

Særlig debatten om homofile muslimer viser at det fortsatt finnes grenser for hva det er mulig å mene og hvem som kan mene hva, selv i et tilsynelatende progressivt, liberalt og åpent samfunn som det norske. Hva er det som fortsatt får oss til å føle oss usikre eller ukomfortable? Hvilke posisjoner er vanskelige å innta eller nærmest umulige? Slike spørsmål bør vi være opptatt av. I den forbindelse er det ett ikke-tema i norsk homodebatt som jeg mener snarest bør bringes på banen: det er spørsmålet om de menneskene som ikke føler seg komfortable med en tradisjonell homofil eller en heterofil identitet. På samme måte som transkjønnede individer er en utfordring for vår forståelse av kjønn, bør bifile og «skeive» personer få oss til å ta opp til diskusjon stort sett alt det vi tror er sant, uforanderlig og universelt når det gjelder den menneskelige seksualiteten. Biseksualitet er en utfordring både for heterofile og homofile, fordi aksept for biseksualitet krever en forståelse av at for enkelte mennesker finnes det et valg. Eller for å si det på en annen måte: Enkelte ønsker ikke å måtte velge.

Kjønnsforskernes rolle.

De fleste som deltar i norsk homodebatt bidrar med sin personlige erfaring og sitt følelsesmessige engasjement. Forskere og intellektuelle har selvfølgelig også erfaring og engasjement, men de har noe annet som det er viktigere at de bidrar med: empirisk, historisk og teoretisk kunnskap. Kjønnsforskere bør ta et steg tilbake og betrakte debatten i egenskap av debatt. Polariserte posisjoner, slik vi ofte ser i norsk homodebatt, inviterer nettopp til dekonstruksjon, perspektivering, utforskning av alternative argumenter og posisjoner. Hva er premissene for debatten? Hvilke perspektiver har foreløpig ikke fremkommet? Hvorfor? Til tross for et sterkt behov for forskningsbasert kunnskap, kan det i enkelte situasjoner være mest hensiktsmessig ikke å delta i debatten. Debatt er ikke et absolutt gode. Man skal velge sine motstandere med minst like stor omhu som man velger sine allierte. Vis meg hvem du debatterer med og jeg skal si deg hvem du er.

Kom igjen.

Forskerens oppgave er ikke å gjøre verden enklere, men tvert imot å gjøre den mer komplisert, skal skape kaos i kategoriene, men på en ryddig måte. Den største utfordringen i dagens gjennomseksualiserte, homoliberale Norge, slik jeg ser det, er ikke å stå frem som homofil i offentligheten, men derimot å tale fra en posisjon som ikke er eksplisitt homofil eller heterofil. Hvor mange er det som tør eller klarer det? I en slik situasjon tror jeg særlig kjønnsforskere kan bidra med et anti-identifikatorisk standpunkt, det vil si et standpunkt som ikke avhenger av vår egen identitet eller som går på tvers av kategorier og identitetsmarkører. Kjønnsforskere deltar i debatten fordi de kan noe og det er faktisk uavhengig av vedkommendes egne seksuelle identitet. På det grunnlag bør flere forskere føle seg kallet til å delta i homodebatten enn dem som selv identifiserer seg som homofile eller lesbiske.

Kronikkforfatter:

Nils Axel Nissen

Kjønnsforsker, Universitetet i Oslo

n.a.nissen@ilos.uio.no

Teksten er skrevet i forbindelse med 20-årsjubileet for Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

---
DEL

Legg igjen et svar