Axel Jensen – fra smokken til Ovnen

Axel. Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen
Forfatter: Torgrim Eggen
Forlag: Cappelen Damm (Norge)
AXEL JENSEN / Torgrim Eggen balanserer i en lesefest av en biografi på stram line mellom Axel Jensens liv og verk.

Axel Jensens liv var et eventyrlig liv: Hans himmel og helvete, rus og ekstase, prestasjonsangst og arroganse er vanskelig å bringe på én formel. Torgrim Eggen har i en lesefest av en biografi balansert på stram line mellom liv og verk og prøvd å trenge gjennom forfatterens selvmytologisering. Tittelen på biografien er tatt fra Lul: «gena må du stresse med hele livet, fra smokken til Ovnen.» For: «Håret, huden, hakket, hele humpekjøret er styrt av dem.»

Det finnes studier av Axel Jensens forfatterskap som pløyer dypere enn Eggen, som Tom Eides Outsiderens posisjoner (1991). Og mange av de morsomste anekdotene er gjenfortalt i Jan Christian Mollestads samtalebok Trollmannen i Ålefjær (1993). Men Eggen trenger bak mytene og skiller mellom fakta og fiksjon uten å bli kjedelig. Han har funnet nye interessante ting i Jensens etterlatte papirer og intervjuet familie, venner og bekjente. Resultatet har blitt en pageturner.

Én løsning på eksistensielle problemer er å finne en livsrytme. Hvis du ikke
svinger, er du ute å kjøre.

Bildet som danner seg av Axel Jensen, er på ingen måte bare sympatisk. Olav Angell kalte ham i sitt minneord i Dagbladet for en «skikkelig drittsekk». Men han innrømmet også at Jensen «skrev bedre norsk enn oss andre forfattere, selv om vi ikke ville innrømme det».

Eggen fikk meg til å lese tre av Jensens romaner om igjen: Ikaros (1957), Line (1959) og Epp (1965). Jeg hoppet over Joachim (1961) – aktuell med tanke på Nick Broomfields ferske film Marianne & Leonard: Words of Love.

Eggen trenger bak  mytene og skiller mellom fakta og fiksjon uten å bli kjedelig.

Ikaros beskriver flukten, å kaste seg så langt vekk geografisk og psykologisk ut av Norge som det er mulig. Line beskriver veien tilbake – med en hjemkomst uten forsoning. Men det er science fiction-romanen Epp som styrer det senere forfatterskapet: Lul (1992) og Og resten står skrivd i stjernene (1995). Hvorfor endte Jensen opp med perspektivet fra Epp?

Ikaros – flukten

Ikaros«Anarkiet er bare umodenhet. Sosialisme en svindel. Kommunismen et bedrag. Kapitalismen en utvekst på jordens rompe og som sådan motbydelig. Velferdstaten en latterlig feiltakelse og all religion blasfemisk.»

Intet gir livet mening. Hovedpersonen forkaster alt. Det han oppsøker, «det vidunderlige, det umulige, det vanvittige», er like upresist som forestillingen om det han flykter fra, er stereotyp: «Jeg ønsket meg litt armslag på jorden. Men hvem bryr seg om et menneskekryp som ønsker seg litt armslag i en verden av roboter?» Han er en utstøtt som «reiser omkring på planeten for å finne et eller annet som kan fylle tomheten og ensomheten vi føler inne i oss». Hovedpersonen har «forkastet alle konvensjoner og godkjente livspremisser som falske og ubrukelige». Intet mindre. For han er «lei av menneskeheten» og «ferdig med sivilisasjonen».

På slutten har hovedpersonen alias Ikaros forkastet himmelflukten. Men det er likevel uklart hvor veien går. Løsningen er ikke tryggere økonomi, dypere lenestoler, «mindre arbeidsuke, blåere himmel og større kinolerreter». Og meningen med livet er heller ikke å finne hos vismenn langt inne i Sahara-ørkenen. «Håpet er å finne i den forunderlige jordbunnen som gir vekst til bevissthetens blomst.» Altså en mellomting mellom himmelropende idealisme og dvask materialisme. Hvordan «bevissthetens blomst» skulle spire i neste roman, var umulig å forutsi.

Line – hjemkomsten

LineMen kontinuiteten er der: Hovedpersonen i Line går med en skarabé fra Tunis på brystet. Den har inskripsjonen «Døren til Lyset». Utopien fra Ikaros er likevel ikke oppgitt helt.

Etter mange forviklinger og et voldelig brudd med Line får Jacob besøk av tante Signe. Han lyver og sier at en venn i fotografibransjen har lovet ham jobb:

«Hun ble litt mykere i røsten. Det var da godt å høre, sa hun. Så du har endelig tenkt å tilpasse deg nå da og bli som oss andre? Ja, det var hyggelig det, Jacob.»

Men Jacob tror ikke på tilpasning: «Forresten, hvem er det som tilpasses hvem? Og når alle er så ivrig opptatt med å tilpasse seg til hverandre, hva blir resultatet? Bare større dødningbokstaver i avisene. Mer sølvtøy å pusse.»

Romanen slutter med at han går på Theatercaféen og møter Wanja, hettittpiken, «nattens datter». Døren til lyset er i ferd med å lukkes.

Epp – A4-livets absurditet

EppDen dystopiske satiriske romanen Epp beskriver en tilpasning som er ført helt ut i det groteske. I stedet for å pusse sølvtøyet har Epp spesialisert seg på å koke egget på en pedantisk måte som gjør dette til det sentrale i livet. Han har murt seg inne i leiligheten med den kjøttetende planten, produserer mandelknekk og studerer tapetet med fem hunder som biter hverandre i halen, til han kommer i ekstase. Og kommer han utenfor sin lille boble, svimer han av i angst. Portrettet av Epp treffer oss alle på vårt mest firkantede, pedantiske og intolerante.

Epps verden er den horisonten Jensen fortsetter å dikte ut fra. Han lager et vrengebilde av det normale. Tilpasningen er kjedelig, det er boksen, A4-livet ført ut i det ekstreme. Biografisk løper denne utviklingen parallelt med ruseksperimenter, LSD, og ikke minst en formidabel skrivesperre etter 1965.

En labil syntese

Fant Axel Jensen en modus vivendi mellom «robot»-tilværelsen og lengselen etter det vidunderlige og umulige? I livet valgte han å leve på grensen. På slutten i en båt, der han – i hvert fall i teorien – når som helst kunne kaste loss. Og selv om sykdommen ALS tvang ham på land, reiste han fortsatt i tankene: Han fikk publisert ufattelig mye som sengeliggende.

Jensen var en jazzinspirert språkkunstner mer enn en filosof. Torgrim Eggen skriver: «Slik Frank Sinatra utviklet en sangstil ved å lytte til saksofonister og trompetister, slik utviklet Axel Jensen sitt litterære språk, med synkoper, rytmiske repetisjoner, lange og virtuose fraser som veksler med korte støt. Ikke så merkelig at Axel ble avhengig av å lese det han skrev høyt for folk før han ga det sin endelige form.»

Én løsning på eksistensielle problemer er å finne en livsrytme. Hvis du ikke svinger, er du ute å kjøre. Axel Jensen svingte.

Om ikke alltid i livet, så i hvert fall i litteraturen.

Abonnement kr 195 kvartal