«Avskummet» stemmer mot

Høyresidens førstepurk, Nicolas Sarkozy, provoserer forstadsfolket før andre runde i det franske presidentvalget.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[frankrike] – Hvem jeg skal stemme på? Du mener, hvem jeg skal stemme mot?

Mer trenger ikke Siaka, 24 år, å si. I den slitne drabantbyen Clichy-sous-Bois nordøst for Paris, startpunktet for opptøyene som satte franske forsteder bokstavelig talt i fyr og flamme høsten 2005, har man lite til overs for Nicolas Sarkozy, høyrekandidaten som er knapp favoritt til å bli Frankrikes neste president. I andre og avgjørende valgrunde søndag 6. mai møter han sosialisten Ségolène Royal. I førsterunden 22. april fikk «Sarko» 31 prosent på landsbasis og «Ségo» 26. I Clichy var det motsatt: 42 prosent for sosialisten, og 25 for UMP-kandidaten.

Det har aldri vært noen kjærlighetshistorie mellom fattig forstadsungdom, ofte med innvandrerbrakgrunn, og Sarkozy. Han var innenriksminister fra 2002 til 2007, en stilling franskmenn gjerne omtaler som «Frankrikes førstepurk». Av sikkerhetsgrunner har han holdt seg unna forstedene i valgkampen.

I mars i år barket igjen flere hundre unge sammen med politiet på en togstasjon i Paris etter en billettkontroll. Mange anklager Sarkozy for å ha forverret forholdet mellom myndighetene og disse ungdommene. Som innenriksminister innførte han høyere straffer. På de nedslitte bygningene i Clichy dukker det regelmessig opp tagger som «Fuck la police».

– Før gikk det an å snakke med lokalpolitiet.Men etter at Sarkozy la det ned, har vi bare sett opprørspoliti. I Sarkozys øyne er vi Frankrikes skam, sier Abdel, 20 år gammel og arbeidsløs.

Sommeren 2005 lovet Sarkozy å rense en Paris-forstad med høytrykkspyler og bli kvitt en «avskummet» i en annen. Da opptøyene startet etter at de to Clichy-ungdommene Zyed og Bouna døde i en høyspenningstransformator hvor de hadde gjemt seg, nektet Sarkozy blankt for at de gjemte seg fordi politiet hadde forfulgt dem. Det ble senere motbevist i en offentlig granskningsrapport.

Opptøyene illustrerte den franske integreringspolitikkens mangler. I Clichy-sous-Bois bor 28.000 mennesker, de aller fleste franskmenn med innvandrerbakgrunn, særlig fra Afrika og de arabiske landene. Arbeidsledigheten er på snaue 25 prosent, nesten tre ganger så høyt som landsgjennomsnittet, og 40 prosent for de under 25 år, som representerer nesten halve befolkningen.

Mohamed Salah, en 49-årig lærer, følger Ny Tid mellom blokkene som nesten alle skulle vært revet for flere år siden. Unge henger på hjørnet og i trappene, det finnes ikke kafeer, ikke kino, og den eneste gymsalen brant ned under opptøyene.

– Jeg drar inn til Paris annenhver dag. Ellers føler jeg ikke at jeg er i kulturens hjemland, sier læreren, som kom til Frankrike for 20 år siden fra Algerie.

Høy deltakelse

Det finnes et inderlig ønske om forandring i Clichy. Etter opptøyene ble foreningen AC! Le Feu startet for å oppfordre alle til å registrere seg på valglistene. Bare i Clichy økte valgdeltakelsen med 35 prosent, og var på hele 82 prosent, litt under landsgjennomsnittet. Det var en stor forbedring fra valget i 2002, da bare 62 prosent stemte. Likevel er talsmannen Samir Mihi bitter.

– Vi må innrømme at Frankrike er et rasistisk land, sier han med tanke på enkelte av Sarkozys forslag.

Han har ikke overdreven tro på Royal, heller. Det til tross for at hun har lovet å prioritere kampen mot diskriminering og rasisme, foreslått å subsidiere 500.000 stillinger for ukvalifiserte unge, og sagt at hun vil gjeninnføre lokalpolitiet i forstedene.

Forstadsstemmene holder ikke for å vinne valget. Men Royal kan håpe på at Sarkozys polariserende figur vil mane frem en landsdekkende «Alt unntatt Sarko»-bevegelse. Sarkozys barske retorikk på kriminalitet og innvandring og flørt med høyreekstreme velgere skremmer.

Selv om utenrikspolitikk knapt har dukket opp i valgkampen, er mange skeptiske til hans USA- og Israel-vennlige linje. Og det er grunn til å understreke at president Jacques Chirac, som få vil savne – foreløpig – aldri var så populær som da han sto imot George W. Bush og Irak-krigen.

Møtes på midtbanen

Uka etter første valgomgang handlet det meste om François Bayrou, sentrumskandidaten som gjorde et brakvalg med 18,5 prosent og tredjeplass.

Hans snaue syv millioner velgere er gjenstand for interesse fra begge finalistene i valget, men Ségolène Royal trenger dem sårest. Venstresiden, inkludert ytre venstre, ligger nå på historisk lave 36 prosent.

Royal tok tidlig til orde for en offentlig debatt med Bayrou for å finne fram til enighetspunkter, et svært uvanlig initiativ. De to kom ikke fram til en samarbeidsavtale, men symbolikken er tung. Bayrou, som tradisjonelt har hellet mot høyre, har ikke oppfordret til å stemme på Royal, men sagt indirekte at han selv ikke vil stemme på Nicolas Sarkozy.

– Vi er vitne til det franske sosialdemokratiets fødsel. Der sosialistene har nektet å følge reformene til sine mer markedsvennlige søsterpartier i Europa, snekrer Royal dem sammen i en luke mellom de to valgrundene, konkluderer statsviter Dominique Reynié.

– Og etter dette er det ingen vei tilbake. Enten blir Royal president og bærer av sosialdemokratiet etter kommunistpartiets død [de fikk kun 1,93 prosent, red.anm.]. Eller så taper hun. Da kan Bayrou snappe opp utbrytere i sitt nye parti før parlamentsvalget i juni.

Sarkozy er fortsatt knapp favoritt med rundt 52 prosents oppslutning, og de fleste i Bayrous parti har sluttet seg til Sarkozy. Men han var tydelig forarget over oppmerksomheten han taper på Royals flørt med Bayrou, og knurret forrige helg at en «VM-finale spilles ikke mellom nummer 2 og nummer 3».

Men det er ikke alltid slik at favoritten vinner mesterskapet, heller. Svar søndag kveld.

---
DEL

Legg igjen et svar