(NY TID bringer her Tunanders høringsvar til Stortinget ifm baseavtalen diskutert nå i våres. )
Den amerikansk-norske «tilleggsavtalen» er et radikalt brudd med den norske baseerklæringen og med den norske politikken om «avskrekkelse og beroligelse». Stortinget må avvise denne avtalen.
Tilleggsavtalen mellom USA og Norge fra den 16. april 2021 sier at den skal oppfattes som et tillegg til, eller en presisering av, gjeldende avtale og at denne tilleggsavtalen ikke endrer norsk basepolitikk, atomvåpenpolitikk eller politikk om fred og sikkerhet. Det sies også at «aktiviteter i henhold til denne avtalen skal utføres med full respekt for norsk suverenitet».
Imidlertid gir avtalen også et annet bilde. Avtalen åpner nemlig for at Norge gir fra seg suverenitet over norske områder til amerikanske styrker. I slike områder skal amerikanske styrker gis eksklusiv adgang. De skal stå under amerikansk jurisdiksjon og politimyndighet. Norske myndigheter skal også treffe nødvendige tiltak for å sikre amerikanske styrkers kontroll over fire navngitte «omforente områder», flybasene Evenes, Rygge og Sola og marinebasen i Ramsund. Norge gir «amerikanske styrker tillatelse til å kontrollere tilgangen til de omforente områdene». Amerikanske styrker skal kunne «reise inn og ut av og forflytte seg fritt på norsk territorium […] Det skal ikke gjennomføres ombordstigning eller kontroll av luftfartøyer, fartøyer og kjøretøyer som brukes av eller utelukkende for amerikanske styrker, uten etter samtykke fra USA». Liknende amerikanske avtaler finnes for flere andre land.
Disse amerikanske-norske «omforente områder» må oppfattes som amerikanske baser i Norge.
Norsk basesjef som i Tyrkia?
Hvis man ser nærmere på avtalen, har Norge mindre innflytelse over disse basene (disse “omforente områder”), enn hva for eksempel Tyrkia har over Incirlik, som regnes som den største amerikanske flybasen i NATO-området. Incirlik har hatt 4000-5000 amerikanere, halvparten militær personal fra US Air Force, men basen er formelt sett ikke en amerikansk base. Den er ifølge et amerikansk-tyrkisk avtale «a joint-use US-Turkish base» eller hva man i Norge antagelig skulle benevne et «omforent område». Den har en tyrkisk basesjef, som er overordnet den amerikanske kommandanten på basen. Det gir Tyrkia viss suverenitet, men basen var, ifølge tyrkiske myndigheter, dypt involvert i kuppforsøket i august 2016. Incirlik må oppfattes som en «amerikansk flybase» (innenfor den tyrkiske basen).
Men da USA i 2003 gikk til krig og bombet Irak på grunn av påståtte masseødeleggelsesvåpen, ble USA nektet å benytte Incirlik for slike bombeangrep. Den amerikansk-norske «tilleggsavtalen» hadde neppe gitt mulighet for en slik beslutning. Den sier ikke noe om at de «omforente områdene» i Norge skulle ha norske basesjefer. Hvis USA i fremtiden skulle ønske å angripe Russland og benytte Evenes for slike bombeangrep, er det vanskelig å se hvordan Norge, med denne avtaleteksten, skulle kunne nekte USA dette.
Hvordan vet Bakke-Jensen at USA vill benytte slike anlegg i Norge for å forsvare Norge?
Når vi leser en juridisk avtale, som denne «tilleggsavtalen», må vi lese den som en avtale mellom stater med motstridige interesser. Å være alliert betyr ikke at man har identiske interesser, og det er åpenbart at USA som stormakt har andre interesser enn Norge.
USA: «horisontal eskalering»
Norges tidligere forsvarsminister, Frank Bakke-Jensen, skriver at han ikke ser noen “grunn til at Russland skal reagere på at Norge sørger for at vår viktigste allierte skal kunne bidra til, og forsterke, forsvaret av Norge i krise eller krig”. Men hvordan vet Bakke-Jensen at USA vill benytte slike anlegg i Norge for å forsvare Norge? Det er ikke amerikansk doktrine. Amerikansk doktrine er «horisontal eskalering» (se RAND-rapport «Enhancing deterrence …», bestilt av det norske forsvarsdepartementet, 2020). Hvilket betyr at man tenker seg å operere i Barentshavet og Nord-Norge, ikke for å forsvare Norge, men for å slå til mot Russland, der landet er som mest sårbart, i det tilfelle der det oppstår en alvorlig konflikt mellom Russland og USA i for eksempel Ukraina.
Ikke for å forsvare Norge, men for å slå til mot Russland, der landet er som mest sårbart.
Det Norge må gjøre er å utvikle en avtale med USA som begrenser USAs mulighet til offensive operasjoner. Vi må tenke som tidligere forsvarsminister Jens Christian Hauge tenkte da han utformet den norske basepolitikken. Norge må nekte USA basering av stridskrefter på norsk territorium i fredstid. Det skal ikke finnes amerikanske offensive styrker baserte i Norge, det vil si på norsk jord, og Nord-Norge (Finnmark) skal “få være i fred” for amerikanske og andre allierte styrker (se Eriksen & Pharo, Norsk utenrikspolitikk, Bind 5, 1997).
Baseerklæringen
Den norske baseerklæringen fra den 5. mars 1949 var et første vilkår for norsk alliansetilslutningen. Norge ble medlem i NATO den 4. april 1949 med de begrensninger som ble gitt i baseerklæringen: det var en ensidig erklæring fra norsk side, men den inneholdt kategoriske løfter til Moskva. Baseerklæringen sier:
«Den norske regjering ber sovjetregjeringen være forvisset om at Norge aldri vil medvirke til en politikk som har aggressive formål. Den vil aldri tillate at norsk område blir brukt i en slik politisk tjeneste. Den norske regjering vil ikke tiltre noen overenskomst med andre stater som innebærer forpliktelser for Norge til å åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep. […] Den norske regjering] ønsker derfor å gjenta på den mest kategoriske måte at den hverken vil medvirke til en politikk som har aggressive formål eller åpne baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.»
Baseerklæringen ble etterhånd presisert og til dels omtolket, fra 1951 og siden på 1970-tallet, men det gjelder tillegg som forhåndslagring av utstyr, høykvarter og allierte installasjoner med tilhørende alliert personell, som skulle gjøre det mulig for Norge å ta mot amerikanske og britiske stridskrefter i en krig eller krise, men det var aldri spørsmål om permanent basering av fremmede stridskrefter på norsk jord. Norge nektet allierte baser av fremmede stridskrefter nettopp for at disse ikke skulle kunne bli benyttet for angrep mot russisk territorium. Norges alliansetilknytning med mulighet for å sette inn allierte styrker var ment å avskrekke Sovjet og senere Russland fra å flytte frem sine posisjoner. Den restriktive basepolitikken var ment å berolige Moskva, for at et slik angrep ikke skulle oppfattes som nødvendig.
Et radikalt brudd med den norske baseerklæringen, et brudd med den norske politikken om «avskrekkelse og beroligelse».
Et annet vilkår for norsk alliansetilknytning var at Nord-Norge skulle «få være i fred». Forsvarsminister Jens Christian Hauge, som hadde skrevet mye av de norske erklæringene, omtalte «Nord-Norge som en buffersone mellom Vesten og Sovjetunionen» (Eriksen & Pharo, 1997). Denne begrensning av de allierte styrkenes frihet til å bevege seg ble oppfattet som like grunnleggende som baseerklæringen. Den var også ment å berolige Moskva. Norge nektet allierte å operere i Nord-Norge og Norge nektet allierte å ha en offensiv kapasitet i Nord (fordi slike styrker skulle kunne være i stand til å gjennomføre et overaskende angrep mot Russland). Slike begrensninger ville kunne berolige Russland. «Nord-Norge» ble siden presisert som Finnmark. Men «tilleggsavtalen» gir ikke en slik begrensning av amerikanske styrkers bevegelsesfrihet i Norge. Den snakker om begrensninger for «Svalbard, Jan Mayen og Bouvetøya», men ikke om Finnmark.
Den amerikansk-norske «tilleggsavtalen» er et radikalt brudd med den norske baseerklæringen, et brudd med den norske politikken om «avskrekkelse og beroligelse» og den lar Norge gi fra seg suverenitet over norske områder til amerikanske styrker. Stortinget må avvise denne «tilleggsavtalen».
Se ellers flere artikler av Tunander nylig i Klasekampen på tematikken,
om USA militære herredømme.
