Den franske forfatteren og aktivisten (med doktorgrad i statsvitenskap) Françoise Vergès har skrevet en sterk og svært lesverdig bok om å avkolonisere feminismen. Etter at den kom ut i Frankrike i februar i år, har de fleste landsomfattende aviser og radiokanaler anmeldt den eller intervjuet forfatteren. Hun har et tydelig og viktig budskap: Vestlige feminister forbruker andre kvinner istedenfor å kjempe sammen med dem for bedre levekår. De andre kvinnene kaller hun for «racisée». Ordet finnes på fransk, men lar seg ikke så lett gjengi på norsk. Det blir feil å oversette det med «etnisk», siden vi da går glipp av den politisk ukorrekte hentydningen til rase. Av samme grunn kan det heller ikke oversettes med «fargede». «Rasialisert» er nok den beste norske oversettelsen, selv om dette ordet ikke har vært en aktiv del av vokabularet – før nå.
Den enes frihet, den andres slaveri. Françoise Vergès mener hvite vestlige kvinner har vunnet mange av sine friheter ved å fortsette å holde rasialiserte kvinner nede. Hun skriver provoserende fint at «de rike middelklassekvinnenes komfortable tilværelse er kun mulig fordi millioner av rasialiserte kvinner utnyttes når de produserer klærne middelklassekvinnene bruker, vasker husene de bor i og kontorene de jobber i, passer barna deres og tilfredsstiller deres ektefellers og brødres seksuelle behov». De rike middelklassekvinnene er mer opptatt av å få samme lønn som sine menn enn av at rasialiserte kvinner (og menn) skal ha akseptable arbeidsforhold og lønninger til å leve av.
De rasialiserte kvinnene er helt glemt av feministene. Vergès er regelrett forbanna på den privilegerte likestillingsfeminismen, som hun mener bare viderefører ulikhetene og undertrykkelsen i verden. De hvite rike kvinnene kjemper kun for seg selv uten å ha øye for at deres kamp fordrer at noen tar drittjobbene. Og når også velbemidlede kvinner på den politiske høyresiden har begynt å kalle seg feminister, samtidig som de kommer med homofobe og islamofobe utsagn, mister feminismen troverdighet og relevans. Derfor må vi skifte synsvinkel og ta feminismen tilbake.
Avkolonialisering
Dagens vestlige feministers perspektiv er for snevert og egosentrisk; feminismen må avkoloniseres, slik akademia må avkoloniseres for at vi skal kunne betrakte verden fra et annet ståsted enn det hvite Vesten, hevder forfatteren.
De rasialiserte kvinnene er helt glemt av feministene.
Hva vil det så si å avkolonisere feminismen? Det innebærer to viktige perspektivendringer, argumenterer Vergès. Det ene er å ta inn over seg den verdensomspennende undertrykkingen av rasialiserte kvinner (og menn) og slutte å tro at kjønnslikestilling for rike middelklassekvinner utgjør noe mer enn en liten andel av feminismen. Den andre perspektivendringen innebærer at de (få) av dagens feminister som er interessert i de rasialiserte kvinnene, endrer sine holdninger fra å ville hjelpe dem til å ville kjempe sammen med dem. Hjelpeholdningen kaller Françoise Vergès for «siviliseringsfeminisme», med klar referanse til fransk kolonipolitikk. Hovedmantraet i «la mission civilisatrice» var at koloniobjektene skulle bli like franskmennene: lære det samme språket, gå i de samme klærne, tro på den samme religionen og ha de samme verdiene.
Denne holdningen mener forfatteren også preger dagens feminister; de ser på seg selv som hjelpere som skal frigjøre rasialiserte kvinner fra patriarkatets undertrykkelse. Men det de egentlig bidrar til, likner en sivilisasjonsundertrykkelse à la Frankrikes under kolonitiden. Og hun minner oss på at selv om kolonitiden er over, fortsetter kolonialismen, kolonitidens ideologi.
«Femi-imperialisme»
Når franske feminister demonstrerer for å få hijabforbud på skolene, kaller Vergès det for «femi-imperialisme». De hvite katolske kvinnene vet hva som er best for de rasialiserte muslimske kvinnene. De vil hjelpe dem til å bli frie, det vil si like dem selv, sier Vergès ironisk og tar opp debatten rundt forbudet mot burkini – en heldekkende badedrakt designet av og i hovedsak for muslimske kvinner – i 15 franske byer sommeren 2016. Franske feminister ville så gjerne hjelpe de rasialiserte kvinnene at de tvang dem til å kle av seg for å være på badestranden. Hun skriver nydelig at «om sommeren må kvinnen kle av seg, for det er bare slik hun kan vise sin frihet». Selv om en fransk domstol senere samme sommer dømte burkini-forbudet ulovlig, er det, ifølge Vergès, et godt eksempel på femi-imperialisme.
Bare ved at feminismen avkolonialiseres, kan den fortsatt ha en relevans i dagens verden. Viderefører feminismen sitt eurosentriske blikk, har den tapt. Middelklassefeministene i Europa må slutte å tro at de kan «hjelpe» rasialiserte kvinner i andre, økonomisk fattigere land. De må forstå at hjelp er avleggs. Og de må slutte å utnytte den i all hovedsak rasialiserte «omsorgsklassen» som gjør drittjobbene for at de selv skal kunne likestille seg med sine menn. Felles kamp, nasjonalt og globalt, hvor kvinner (og menn) av alle slags herkomster kjemper sammen om en felles frigjøring fra patriarkatet, fra sexisme, liberalisme og kapitalisme, er det eneste som kan redde feminismen, avslutter Françoise Vergès. Sterke ord fra en sterk forfatter.
Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram
