Avkledning av løgnen

Israel bygger sin selvforståelse – og markedsføring av staten – på narrativet om jødene som endelig fikk sitt trygge hjem i «landet uten folk», om de «arabiske aggressorene» og om Israel som «det eneste demokratiet i et hav av despoter». Sterke allianser og mektige venner beskytter staten Israel grunnet dette narrativets lange tråder. En rekke andre konflikter har dessuten tilknytningspunkter til striden om den lille flekken av et landområde, som bare strekker seg noen kilometer fra Middelhavet til Dødehavet. «Alle» har med andre ord en formening om Israel og Palestina.

Det er skrevet et helt hav av bøker om denne konflikten, fra ulike synsvinkler. Nå kommer enda en bok, oversatt til norsk, skrevet av Ilan Pappe, som regnes som en av de tre store israelske stemmene blant de «nye» historikerne. Disse historikerne kom på banen like etter første intifada – det første palestinske folkelige opprøret, som varte fra 1987–1993. Nyhetssendingene viste bilder av palestinske barn og unge som kastet stein mot israelske væpnede soldater i tanks. Plutselig var bildet av israelske David mot arabiske Goliat ikke så lett å opprettholde.

Historikerne fikk tilgang på viktige arkiver, fra en tid som lå svøpt i ulike nasjonale tilblivelseshistorier – eller katastrofehistorier. Avi Shlaim, Benny Morris og Ilan Pappe utga alle i denne perioden kontroversielle og interessante bøker, som hver på sin måte avkledde israelske myter: Shlaim viste i 1988, med kildehenvisninger, at påstanden om at alle araberstatene hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, var et falsum. Kontroversielt var også at han påviste at Israel hadde søkt en fredelig løsning i den første krigen som oppsto. Morris var om mulig enda tøffere da han samme år, igjen med solide kildebelegg, beviste at det var israelerne som hadde drevet palestinerne på flukt i 1948 – det var ikke deres egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte, slik Israel hevder.

Her gjengis en korrespondanse fra 1938, mellom Martin Buber, David Ben Gurion og Mahatma Gandhi.

En aktivistisk professor. Også Ilan Pappe utga bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og at det som videre skjedde, var etnisk rensing (kjent som nakbaen – arabisk for «den store katastrofen», red.anm.). I ettertid har Morris og Pappe skilt lag: Morris mener at Israels handlinger kan forsvares og forklares, Pappe har derimot blitt mer aktivistisk og inntatt et tydelig politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. I dag bruker han sin historiske innsikt til å forklare, påvirke og forsøke å endre. Han er historiker – og aktivist. Det har han betalt dyrt for: Det ble umulig for ham å fortsette som frittalende forsker ved universitetet i Haifa i Israel. Pappe holder i dag til ved University of Exeter i England.

I motsetning til en del andre historiske bøker er Ti myter om Israel svært lettlest. Men ikke misforstå – den er ikke lettvint, men tvert om grundig kildebelagt og gjennomarbeidet. Boken er delt i tre hovedbolker: I den første, under overskriften Fortidens feilslutninger, følger seks kapitler. Her gyver Pappe løs på det som nok for mange er kjent stoff, men som allikevel føles nytt og annerledes når jeg leser det i denne sammenhengen. Første myte som står for fall, er at Palestina var et folketomt land i 1947. Det var det jo ikke. Som Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

At jødene var «et folk uten land», er myte nummer to. Dette kapittelet er en interessant gjennomgang av britiske interesser og palestinamandatet, som var under britisk styre fra 1922–1945, samt bibelfortolkninger. Tredje myte er «sionisme er jødedom». Her gjengis en interessant korrespondanse fra 1938, mellom filosofen Martin Buber, sionistlederen David Ben Gurion – som ti år senere ble Israels første statsminister – og den store indiske frihetshelten Mahatma Gandhi. De to førstnevnte ønsket å utnytte Gandhis kredibilitet som fredsikon, og få ham til å støtte jødenes krav om et eget hjemland. Men Gandhi ville ikke det. Han mente at jøder og muslimer måtte fortsette å leve sammen, side om side, man kan ikke kreve retten til et land kun basert på bibelske tekster.

Nådeløs historieforteller. Pappe er særdeles hardtslående når han omtaler de to neste mytene: «sionisme er ikke kolonialisme» og «palestinerne forlot hjemlandet frivillig i 1948». Dette er kjente påstander for mange, men likevel hjerteskjærende lesning. Pappe beskriver hvordan halvparten av palestinerne som bodde i Israel i 1948, ble forvist og presset ut, at over 500 palestinske landsbyer i dagens Israel ble jevnet med jorden og nye israelske byer ble bygd over. Han omtaler det hele som etnisk rensing og legger frem dokumentasjon på at og hvordan det har foregått og foregår tvangsflytting av palestinere etter 1948 og frem til i dag.

Han omtaler det hele som etnisk rensing – og legger frem dokumentasjon.

Neste myte som avkles, er i kapittelet Seksdagerskrigen i 1967 var en «ufrivillig krig». Her var det meste nytt for min del: Pappe mener at israelske strateger her endelig fikk oppfylt det opprinnelige målet fra 1948 – å få innlemmet resten av det historiske Palestina, men uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Den kortere andre-delen kalles Nåtidens feilslutninger og tar for seg det Pappe kaller «myten om Israel som det eneste demokratiet i Midtøsten», «Oslo-mytene» og «Gaza-myten». Pappe stripper Israel for demokratisk legitimitet, i lyset fra statens behandling av landets minoritet nummer én, palestinerne. Om Gaza bruker Pappe sterke ord og kaller det «et stille folkemord».

Tredje og siste del heter Veien videre. Her tar Pappe for seg det han kaller «myten om at to-statsløsningen er eneste vei videre». Pappe går inn for én stat, basert på allmenn stemmerett, for alle. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna. Det betyr ikke at det moralsk ikke hadde vært det riktige. Det gir ekstra tyngde at argumentene kommer «innenfra», fra en israelsk statsborger. Boken er livsnødvendig.

Pappe stripper Israel for demokratisk legitimitet.

Et ambisiøst forlag. I 2017 var det en rekke markeringer knyttet til at det både var 100 år siden Balfour-erklæringen og 70 år siden FNs delingsplan for Palestina. Det var derfor god timing da det ambisiøse og svært aktive Solum Bokvennen Forlag fikk boken lansert under Saladin-dagene på Litteraturhuset i Oslo i mars i år. Det var ikke en eneste ledig plass i salen under Pappes foredrag. Dette er faktisk den første boken av ham som er oversatt og gitt ut på norsk. Det er smått utrolig.

Dessverre er boken skjemmet av litt slapp oversettelse. Manus hadde stått seg på en ekstra gjennomarbeiding. Men når det er sagt: Stoffet er så spennende, så provoserende og så tankevekkende at du flyr gjennom sidene. I tillegg har forlaget tatt seg bryet med å inkludere et etterord skrevet av Jørgen Jensehaugen, førsteamanuensis i historie ved Høgskolen i Innlandet. Det er kort, poengtert og opplysende. Her blir Pappes forfatterskap satt inn i en større sammenheng, noe som løfter hele boken. Alle forlag burde tenke slik, etter min mening. Kontekstualisering er et nyttig hjelpemiddel.