Avgjørende valg i Aserbajdsjan

Søndag 6. november går Aserbajdsjan til valg på nytt parlament. Vil landet bli tatt av den samme revolusjonsbølgen som vi kjenner fra Georgia og Ukraina?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Baku, Aserbajdsjan. Når du lander på flyplassen i Baku heter den Heydar Alijev Airport. Navnet følger deg hele tiden mens du er i landet: i gater, fotballstadion, varehus, og klinikker.

Bautaer er reist til Alijevs minne, store plakat i byene bærer hans ansikt, og i offentlige bygninger er han på fotografi. Fra du står opp om morgenen til du lukker øynene om kvelden, er han der, også i en liten rute på TV.

Heydar Alijev (1923-2003) styrte Aserbajdsjan med jernhånd. Han var Sovjetunionens mann i landet, medlem av politbyrået 1982-87 og KGB-sjef i hjemlandet og endelig valgt til president i 1993.

Da Alijev døde for to år siden, var det den nå 44-årige sønnen, den spillegale Ilham, som overtok presidentembedet. Han har slett ikke farens karisma. Hans styresett er kjent for korrupsjon og brutalitet, og han bygger makta på støtte fra politi og militære.

Opposisjonen lever farlig. Den har vært svakt organisert, men etter hvert som en nærmer seg parlamentsvalget til parlamentet Milli Mejlis, har den kommet til enighet om de store linjer: Regjeringen må vekk, og demokrati må innføres.

Til tross for at befolkningen kunne ha vært blant de mest formuende i sørlige Kaukasus, lever over halvparten under fattigdomsgrensen.

Aserbajdsjan er selve møtestedet mellom Europa og Asia. Majoriteten av befolkningen er shia-muslimer, men her er også armenske og russiske ortodokse. Hovedspråket er i slekt med tyrkisk, men 30 prosent av befolkningen snakker også russisk, et minne om at landet fram til Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 var en underrepublikk.

Vakker gamleby

Baku med to millioner innbyggere minner mye om østeuropeiske storbyer, men har også sus av asiatisk ynde. Hovedstaden stiger opp fra Kaspihavet i terrasser. Gamlebyen ble grunnlagt under muslimsk herredømme, og her finner vi mange av de velstående, samt ambassader og forretningsgårder. Strandpromenaden med palmer i denne «vindens by» er et vakkert minne om en forloren storhetstid. Sentrum gir få signaler om at vi er i et fattig land, men du trenger ikke flytte langt ut herfra før fattigdommen skriker i øynene.

Det første reisende som skuer fra amfiet over Kaspihavet legger merke til, er skogen av gamle oljetårn. De minner mest om de døde skogene du kan se på deler av Kolahalvøya. Oljefeltet Bibi-Hejbat er et sørgelig skue av oljesøl og andre miljøforstyrrelser. På grensen mellom feltet og bybebyggelsen bor de fattige i kasseliknende boliger.

Har man ikke hjerte av stein, gjør det inntrykk å se barn leke og lete etter noe verdifullt på søppeldynga. Bildene fra virkeligheten taler tydeligere enn statistikkene fra ministeriene, som forteller at landets økonomi ved siden av olje og gass også bygger på stål, jern, sement, salt, kjemikalier, tekstiler og jordbruk. Noen fiskere fins fortsatt, men forgiftning og overfiske i Kaspihavet har drevet mange i armodens klør. Den populære støren er utryddet i deler av havet. Den berømte kaviaren er mulig å få kjøpt, om du vil bruke noen hundrelapper på en liten boks.

Petroleumsressursene kunne ha gjort dette til et av de rike landene i Eurasia. Men regimenes kapring av rikdommene har sendt befolkningen enten ut på havet av elendighet, eller til landsbygda der den forsøker å overleve. Selv om mye areal er saltørken, utgjør landet mellom Baku og Iran rike områder hvor det tidligere ble dyrket druer som ga fyldige viner.

Korrupsjon

Under et besøk i Akcabadi der det også er internert 3-4000 flyktninger, ble det fortalt hvordan bønder som forsøker å selge sine produkter i hovedstaden 25 mil unna, blir plyndret av korrupte tollere og politi. Påfallende er alle vegbommene påpasset av uniformerte og armerte som krever betaling for å slippe kjørende igjennom. En bonde som vil selge sine grønnsaker i Baku, blir «robbet» før han kommer hjem.

Kaspihavet er i dag et av de strategisk viktige områdene for verdens industriland. Mengden av det svarte gullet i og rundt havet kan være hele 200 milliarder fat. Norske reserver er anslått til å være 10-12 mrd. fat. Selv om olje- og gassressursene skal deles også med Russland, Kasakhstan, Turkmenistan og Iran, er de store nok til å kunne skape velstand for aserbajdsjanerne.

Nordiske aktører har i over hundre år vært involvert i oljeutvinningen. Det startet med brødrene Robert og Ludvig Nobel som i 1876 startet selskapet Branobel. Det har så langt endt med Statoil som både deltar i olje- og gassprosjektene i havet og transporten av olje. Statoil er en av de store kontraktørene i den 1770 kilometer lange rørledningen som går fra Baku via Tbilise til Ceyhan ved Middelhavet.

Da rørledningen ble åpnet 25. mai, smilte deltagende statslederne om kapp med oljedirektørene. Pengene vil renne inn i statskassene, men det er stor fare for at fattigfolket bare får smuler av rikdommene, og at Alijev-regimet og dets venner stikker av med brorparten.

Opposisjonskampen

6. november går Aserbajdsjan til valg på parlamentet, Milli Mejlis. Av de 125 delegatene kommer 108 fra det regimetrofaste Nye Aserbajdsjan Parti. Det siste valget gikk slett ikke pent for seg, og mange frykter at også dette valget vil bli utsatt for fusk og fanteri. Opposisjonen har lenge vært splittet, men har den siste tiden maktet å samle seg under paraplyen Azadliq («Frihet»). Pressefriheten har dårlige vilkår, og kritiske skribenter er både blitt overvåket, truet og drept slik det skjedde med redaktøren av Monitor i mars, Elmar Husseinov. Presidenten områr seg med politi og paramilitære, og bruker striden om Nagorno-Karabach til å holde hæren varm.

Frykten for at Roserevolusjonen i Georgia og Orangerevolusjonen i Ukraina skal spre seg til Aserbajdsjan sitter dypt i presidentpalasset. De siste ukene har det stadig vært meldt om uro mellom regimet og opposisjonen. Det har vært strengt forbudt å demonstrere nær parlamentet og regjeringsbygningene i Baku sentrum. Men Alijev har lovet frie valg, noe opposisjonsledere som Ibraghim Veliyev har liten tro på.

Demonstrasjoner i oktober presenterte krav om frie valg og demokrati. Disse var ikke godkjent, og under konfrontasjonene med politiet skal over 100 ha blitt arrestert, banket opp og noen fengslet.

«Politiet gjorde bare sin plikt», kommenterte politisjef Yasar Aliyev.

Situasjonen før valget har også en utenrikspolitisk side. Oljen må selges og såvel «fraktører» (eks. Statoil) og kontraktører i vest kan legge press på regimet. I tillegg kommer den gamle konflikten mellom Baku og Moskva. Det fins fortsatt de som lengter tilbake til tiden før 1991, men som nå innser at deres dager er talte.

Utenlandsk press

For president Putin smaker det som har hendt i Georgia 2003 og Ukraina 2004, vondt. Russland er på defensiven rundt Kaspihavet og likens i Kirgisistan der folk gjorde opprør mot statslederen. Samtidig er Washington på offensiven etter å ha gjort seg til venn med både Tbilisi og Kiev. Turen er kommet til Baku. Tidligere utenriksminister Madeline Albright har vært i Baku og krevd demokrati. Utenriksminister Condoleeza Rice har også hevet pekefingeren, noe opposisjonen vet å ta vare på.

Hva som skjer i helgens valg er usikkert. Opposisjonen i Aserbajdsjan har ikke samme oppbakking i statsapparatet om en sammenlikner med de andre nevnte statene. De som stod bak opprøret mot Sjevardnadse i Georgia, Kutsjma-Janukovitch i Ukraina og Akajev i Kirgisistan hadde alle stått statslederne nær. De kjente apparatet innenfra.

Skulle Alijevs regime forsøke seg på fusk igjen og slå ned opprør med vold, kan mye blod komme til å flyte på valgdagen. Men det er knyttet usikkerhet til politiets og hærens lojalitet overfor regimet.

Dersom Alijev følger eksemplene fra de statslederne som overga seg til demokratiet, og ikke fyrer løs, kan også det aserbajdsjanske drama få en fredelig løsning.

---
DEL

Legg igjen et svar