Autoritært eller demokratisk?

Fullskala diktatur, autoritært styre, eller den andre snaue halvparten, demokrati?

Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

På Oslo Freedom Forum (OFF) sin pressekonferanse provoserer tydeligvis et spørsmål fra salen: Om OFF egentlig «kunne definere USA som tilhørende den demokratiske frie verden?». Mannen som stiller spørsmålet til panelet, viser til den rekordhøye bestanddelen av USAs befolkning i fengsel; fredsprisvinneren Obama – som økte på med bombing og droner, et enormt overvåkningsapparat av egne borgere – og nå sist: en ny CIA-sjef tilknyttet tortur av deres fanger.

Thor Halvorssen – OFFs grunnlegger og boende i USA – svarer skarpt: «La meg være absolutt klar her. Svaret er absolutt ja.»  Halvorssen skiller så mellom tre statsformer: fullskala diktatur (Kina), konkurransepregede autoritære stater basert på ufrie valg, og velfungerende demokratier. Og for at en stat skal være et demokrati, forklarer han, kreves «frie, rettferdige valg, en fri og uavhengig presse, betinget makt og maktfordeling samt at utøvende og lovgivende myndigheter reelt vokter hverandre. Dessuten et levende sivilsamfunn der folk ikke blir forfulgt eller fengslet på grunn av sine meninger.»

Halvorssen utdyper videre at OFF ikke fokuserer på slike som USA, men heller autoritære stater, som ifølge ham utgjør halvparten av verdens stater. Land der myndighetene til forskjell fra Norge fengsler journalister og angriper dem som ytrer seg om ting de ikke liker.

Mannen i salen insisterer likevel på sitt fokus på USA, og blir nærmest utskjelt av OFFs styreleder Garri Kasparov: «Skam deg! Du forsøker å dra oppmerksomheten vekk fra virkelige overgrep, fra en verden der drap og vold er dagligdags! Barn drepes mens vi sitter her!» Han gjør det også klart at i Kasparovs Russland er det ikke frie presidentvalg, noe vi vet han selv har lidd under. Han avslutter med at «mange land har sine problemer, men i USA og andre stater er man i det minste beskyttet av en lov og sitt statsborgerskap». Mannen i salen gir seg likevel ikke, og Halvorssen som ordstyrer skjærer igjennom og opplyser om at en vanlig dommer på Hawaii stoppet president Trump med grunnloven. «Det eneste Trump kunne gjøre, var å klage på Twitter,» sier han før han minner om at pressekonferansen fremfor å være en debattarena, dreier seg om de inviterte aktivistene i panelet.

Dette minner meg om følgende: En gang i en diskusjon om problemer ble en pinne lagt på bordet med spørsmålet om hvordan den kunne gjøres mindre – etter litt grubling gikk en og hentet en stor kjepp, og la den ved siden av.

Aktivistene forteller

Pressekonferansen presenterer nemlig et knippe aktivister fra tøffe regimer: Deriblant Farida Nabourema, som kom seg vekk fra Togo for å utdanne seg i USA. Hun opplevde som aktivist at en minister fra Togo ringte universitetet og ba dem sende henne hjem, fordi hun hadde kritisert hjemlandet. Svaret var nei, universitetets kvinnelige rektor var isteden stolt av henne.

Neste aktivist i panelet hadde rømt fra Nord-Korea via Kina og Mongolia: Yeonmi Park forteller oss at hennes land med 25 millioner mennesker også har verdens største konsentrasjonsleir.

Tidligere barnesoldat Emmanuel Jal fra Sør-Sudan, sier poetisk: «Jeg er min fars stress, min mors tårer, bekymringene til min bestefar, og min bestemors sorg og glede. Jeg er mine brødre og søstres stemme. Jeg er her for å dele mine erfaringer …»

Og Wael Ghonim fra Egypt er aktivist på sosiale medier. Har han, som venezuelanske Antonio Ledezma, også sittet over 1000 dager i fengsel for sin politiske kamp mot myndighetene? Og hva med Edipcia Dubón som kom fra Nicaragua, og følelsesladd forteller at det som nylig startet som en fredfull protest, endte med 76 drepte, 868 skadede og 438 i fengsel? Tallene er viktige, der hun snakker på spansk mens Halvorssen oversetter. Et ukjent antall mennesker bare forsvant. Nicaragua er nå landet der man forfølges og pressen sensureres.

Nærmest som et svar på kjeppen på bordet, velger nordmannen i panelet, John Peder Egenæs fra Amnesty International – da han, som han sa, lever i et fredelig land – isteden å fokusere på Saudi Arabia. Landets leder Mohammed bin Salman forsøker å fremstå som en reformator, men dette er ifølge Egenæs et røykteppe over et diktatur. Kvinner som kjemper for retten til å kjøre bil, er egentlig alle arrestert – selv om lederen fremstår som frigjørende overfor kvinner.

Statistikk og rapporter beveger ikke

Halvorssens fokus er altså autoritære stater og diktaturer. For ti år siden, da de startet OFF, hadde flere land en viss grad av demokrati – han nevner Nicaragua, Filippinene, Tyrkia, Ungarn og Bolivia. Men kampen for menneskerettigheter befinner seg stadig der, og med tre dagers arrangementer her i Oslo, ser vi fullsatte saler med engasjerte mennesker fra verden rundt.

Noen vil nok likevel spørre seg om slikt som Oslo Freedom Forum egentlig hjelper mot omfattende maktutøvelse som avdekkes. Og er vi nordmenn egentlig så engasjert som vi later til å tro mot at andre undertrykkes utenfor Vesten? En dansk kvinne jeg møter på utsiden – hun har lenge arbeidet med flyktninger og menneskerettigheter verden rundt – er bekymret over hvorfor unge skandinavere i dag ikke later til å bry seg stort om hva autoritære land foretar seg.

Ja, hvorfor? For informasjon er det nok av. Dokumentarfilmer også. Virker for mye informasjon, slik Marshall McLuhan beskrev det, bedøvende – blir vi heller numne av all elendigheten i dagens globale landsby? «The medium is the massage», eller «mass age».

Poenget er at statistikk og rapporter ikke beveger. Og den opplyste debatt – frie demokratiers forutsetning – krever egentlig mer for å føre til handling. Aktivisters fortellinger eller OFFs «stories» om sin kamp er viktige. Men også bruk av ny teknologi kan avhjelpe folk i nød – som eksempelvis nye frigjørende alternativer til sentralmakt med kryptovaluta og blockchain. Man kan invitere til andre fellesskap enn de statlige, eller la minoriteter skape muligheter delvis fri fra sentrale myndigheters styrende kontroll, der man på anarkistisk vis danner verdiskapende miljøer via ny teknologi. (Mer om dette i en kommende artikkel.)

Men. Må man trene opp følelser og lære empati for andre enn oss selv, slik barnesoldaten som var blitt voksen fortalte oss? For ikke å ende opp bare som tilskuer, men som deltaker? I det minste er det internasjonale engasjementet tydelig for mange av deltakerne på OFF: menneskerettighetsaktivister, kreative entreprenører, journalister, politikere, kunstnere og filantroper.

Klarer man egentlig å se utenfor seg selv eller Vesten? Halvorssen avslutter med en vits om nordmenn på pressekonferanser, de som først tør å stille spørsmål til en paneldeltaker etterpå: «Den introverte kommer bort og stiller spørsmål med blikket ned, rettet mot sine sko. Den ekstroverte nordmannen derimot, ser heller ikke opp, men spør med blikket ned, på den andres sko …»

DEL

1 kommentar

  1. «Mannen i salen» heter Jimmy Dore og er komiker og politisk kommentator (har egen YouTube- kanal med over 350k subscribers). Føler personlig han har et poeng.. Snowden måtte rømme landet da han avslørte, utstrakt, ulovlig overvåkning. Assange sitter innestengt i en ambassade osv. USA bryter menneskerettighetene daglig (hjelper bla Saudi med siege war mot Jemen, som er definert som en krigsforbrytelse). Men man finner alltid noen som er verre. Sliter litt med å fange essensen i denne artikkelen. Princeton studien fra noen år tilbake viste at det amerikanske folket har null innvirkning på utført politikk. Det demokratiske partiet forhåndsvalgte Clinton og «put their thumb om the scale» slik at man gjorde det umulig for Sanders. Sanders har gjentatte ganger sagt han er redd USA er i ferd med å bli et oligarki? Kan noen forklare poenget med artikkelen?

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.