STORIA DI UN COMUNISTA. Av Toni Negri, med Girolami de Michele. Ponte alle Grazie, 2015

Autonomi med stor A

Filosofen Toni Negri forsvarer sine tidligere standpunkter i en grundig krønike over italiensk politisk historie.

Avatar
Email: espen.gronlie@gmail.com
Publisert: 15.12.2016
Storia di un comunista.
Forfatter: Toni Negri med Girolami de Michele
Ponte alle Grazie, 2015,

Toni Negri er født i 1933. Med hans ord midt i «den andre tredveårskrigen» (1914–45): Der den første ble utkjempet mot protestantene og bøndene, ble den andre utkjempet mot sosialistene og arbeiderne. Slik heter det tidlig i denne boken, som utvetydig faller under kategorien «memoarer». Vi leser om hvordan Negri som niåring mister sin 18 år gamle bror, et påstått selvmord under uklare omstendigheter, og hvordan han kort tid senere opplever å få en jødisk venn deportert.

Også mindre dramatisk informasjon får plass, som hvordan Negri var en aktiv idrettsmann som ung. 15 år gammel er han stadig fullstendig apolitisk. Men snart skal hans bestefar, født 1870, introdusere ham for kommunismen – «ikke som ideologi, eller som redskap for kamp, men som livsform». Senere forteller Negri at han tidlig i sitt intellektuelle liv begynte å se på sannhet «ikke som et objekt, men som en livsform».

Demokrati skal også for Negri bli navnet på en «livsform» – i stedet for å bygge en «demokratisk stat» blir «demokrati» navnet på et prosjekt for å gjøre staten mindre undertrykkende. Dette uttrykket, «livsform» (forma di vita), har også blitt gitt en aktuell politisk betydning av Giorgio Agamben, i hans forsøk på å tenke på fornyede former for motstand mot kontroll- og overvåkningssamfunnet (se Marit Grøttas artikkel «Livet på spill» i AGORAs temanummer om Agamben, nr. 4/2011).

«Demokrati» blir en «livsform» – i stedet for å bygge en «demokratisk stat» blir «demokrati» et prosjekt for å gjøre staten mindre undertrykkende.

Minste onde. Negris bok er intellektuelle memoarer. Tonen er gjennomgående muntlig og lett å følge. Boken bærer preg av å være diktert til en skyggeskriver. Ellers er vekslingen mellom å omtale «Toni» i tredjeperson og å snakke direkte i førsteperson påfallende. Det er som om Negri vil skille mellom en ungdommelig overmodig utgave av seg selv, og et jeg han fortsatt vil vedkjenne seg.

Midt på 1950-tallet var Negri skeptisk til det autoritære og stalinistiske ved det italienske kommunistpartiet (PCI) – han nærmet seg den alliansefrie bevegelsen. I oktober 1956 ble han i hjembyen Padova medlem av sosialistpartiet PSI, som han forsto som «det minste ondet».

På begynnelsen representerer Negri venstresiden i PSI, men han blir stadig mer opptatt av arbeidernes kamp. Den dag i dag hevder Negri at arbeiderkontrollerte bedrifter er «selve nøkkelen til den politiske organiseringen av arbeiderklassen». Slike påstander er det mange av i italiensk venstreradikal tradisjon, og man kan ta seg i å tenke at det fremstår mer som besvergelser enn som analyse. For å forstå hvordan så generelle tanker kunne oppfattes som befriende, må vi kjenne til det italienske kommunistpartiets rolle.

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer