Autonomi med stor A

STORIA DI UN COMUNISTA. Av Toni Negri, med Girolami de Michele. Ponte alle Grazie, 2015

Filosofen Toni Negri forsvarer sine tidligere standpunkter i en grundig krønike over italiensk politisk historie.

Toni Negri er født i 1933. Med hans ord midt i «den andre tredveårskrigen» (1914–45): Der den første ble utkjempet mot protestantene og bøndene, ble den andre utkjempet mot sosialistene og arbeiderne. Slik heter det tidlig i denne boken, som utvetydig faller under kategorien «memoarer». Vi leser om hvordan Negri som niåring mister sin 18 år gamle bror, et påstått selvmord under uklare omstendigheter, og hvordan han kort tid senere opplever å få en jødisk venn deportert.

Også mindre dramatisk informasjon får plass, som hvordan Negri var en aktiv idrettsmann som ung. 15 år gammel er han stadig fullstendig apolitisk. Men snart skal hans bestefar, født 1870, introdusere ham for kommunismen – «ikke som ideologi, eller som redskap for kamp, men som livsform». Senere forteller Negri at han tidlig i sitt intellektuelle liv begynte å se på sannhet «ikke som et objekt, men som en livsform».

Demokrati skal også for Negri bli navnet på en «livsform» – i stedet for å bygge en «demokratisk stat» blir «demokrati» navnet på et prosjekt for å gjøre staten mindre undertrykkende. Dette uttrykket, «livsform» (forma di vita), har også blitt gitt en aktuell politisk betydning av Giorgio Agamben, i hans forsøk på å tenke på fornyede former for motstand mot kontroll- og overvåkningssamfunnet (se Marit Grøttas artikkel «Livet på spill» i AGORAs temanummer om Agamben, nr. 4/2011).

«Demokrati» blir en «livsform» – i stedet for å bygge en «demokratisk stat» blir «demokrati» et prosjekt for å gjøre staten mindre undertrykkende.

Minste onde. Negris bok er intellektuelle memoarer. Tonen er gjennomgående muntlig og lett å følge. Boken bærer preg av å være diktert til en skyggeskriver. Ellers er vekslingen mellom å omtale «Toni» i tredjeperson og å snakke direkte i førsteperson påfallende. Det er som om Negri vil skille mellom en ungdommelig overmodig utgave av seg selv, og et jeg han fortsatt vil vedkjenne seg.

Midt på 1950-tallet var Negri skeptisk til det autoritære og stalinistiske ved det italienske kommunistpartiet (PCI) – han nærmet seg den alliansefrie bevegelsen. I oktober 1956 ble han i hjembyen Padova medlem av sosialistpartiet PSI, som han forsto som «det minste ondet».

På begynnelsen representerer Negri venstresiden i PSI, men han blir stadig mer opptatt av arbeidernes kamp. Den dag i dag hevder Negri at arbeiderkontrollerte bedrifter er «selve nøkkelen til den politiske organiseringen av arbeiderklassen». Slike påstander er det mange av i italiensk venstreradikal tradisjon, og man kan ta seg i å tenke at det fremstår mer som besvergelser enn som analyse. For å forstå hvordan så generelle tanker kunne oppfattes som befriende, må vi kjenne til det italienske kommunistpartiets rolle.

Arbeiderismen. Kommunistpartiet PCI var, til tross for at de lenge var ekskludert fra politisk samarbeid på nasjonalt nivå, en slags italiensk utgave av Den norske Arbeiderparti (DNA), om enn med uttalt motstand mot NATO-medlemskap. Vi kan sammenlikne PCI med både DNA og LO i Norge – masseorganisasjoner som med tiden i praksis bidro til å opprettholde politisk status quo. LO er stadig en organisasjon som kjemper for arbeidstakernes interesser, men er slett ikke et redskap for et virkelig annerledes samfunn. Det er i møte med et tilsvarende kommunistparti og tilknyttede fagforeninger at den italienske operaismo dukker opp – «arbeiderismen» som hyller hver enkelt arbeidergrupperings organisasjonsmessige autonomi.

Sentralt i autonomibevegelsen står forestillingen om at de eksisterende, store fagforeningene er en del av et klassekompromiss. For Negri er det å «utvikle arbeiderklassens autonomi» den avgjørende forutsetningen for partibygging. Ifølge ham tenkte PCIs representanter helt omvendt om dette: Her var det partiet som skulle lede massene. PCI vendte seg også mot studentopprøret i 1968, mens den autonome bevegelsen fremførte slagord som «Arbeidere og studenter forente i kampen!»

PCIs partistruktur var i realiteten en «korporativ, sosialdemokratisk struktur», hevder Negri, og ifølge ham hadde motstanden mot partiet ingenting å gjøre med anarkisme, tredje verden eller maoisme – snarere var det en gjenreisning av leninismen. For Negri og hans kamerater var PCI en utrydningstruet dinosaur, mens deres egen kommunisme var ung og kreativ. Sier han, faktisk.

Opprøret. I 1962 hadde Negri blitt del av miljøet rundt tidsskriftet Quaderni Rossi. Ifølge ham ble arbeiderismen født med Mario Tronis artikkel «La fabbrica e la società» (Quaderni Rossi nr. 2/1962). I 1964 oversetter Renato Solmi «Fragmentet om maskinene» fra Marx’ Grundrisse, som så blir en grunnleggende tekst for arbeiderismen. Men Negri insisterer på at han selv «ble kommunist før han ble marxist». Et annet sentralt verk i operaismo-bevegelsen var E.P. Thompsons The Making of the English Working Class.

I likhet med Nanni Balestrini (som også blir omtalt i denne utgaven av Ny Tid) ble Negri på slutten av 1960-tallet aktiv i organisasjonen Potere Operaio, der refrenget var: «Opprøret kommer før organiseringen.» På 1970-tallet var han aktiv i gruppa Lotta Continua.

Autonomi med liten a ble født på 1960-tallet; med stor A i 1973, sier Negri. Han hevder også at han og hans kamerater allerede i 1973 hadde forstått at samfunnet var utsatt for nyliberalistisk makt – som de dessverre var alene om å bekjempe på det tidspunktet.

Et spørsmål mange vil stille seg er om Negri blir litt unnvikende i drøftingen av hvorvidt de radikale bevegelsene burde bevæpne seg på begynnelsen av 1970-tallet og forholdet til De røde brigader.

Den dag i dag hevder Negri at arbeiderkontrollerte bedrifter er «selve nøkkelen til den politiske organiseringen av arbeiderklassen».

Oppfølger? Toni Negri har vunnet atskillige tilhengere med sine moderne arbeider, ikke minst tetralogien med Michael Hardt. Selv opplever jeg at de tidvis svært generelle teoretiseringene til Negri kan fremstå som pretensiøse. I denne boken kommer han imidlertid gjennom på en annen måte, med en menneskelig stemme. Så kan man spørre seg hvor interessant det er å lese om Negris kjærlighetsliv, hans barn, hans tunge liv som astmatiker, om at han elsker teater og musikk, drikker vin, og så videre. Men det frisker opp i den generelle fremstillingen, som overveiende har preg av en politisk krønike der ingen diskusjon er for liten til å bli nevnt, samt av mange rent filosofiske passasjer.

Påfallende er det at memoarene slutter brått i 1979, da Negri blir arrestert, mistenkt for medvirkning til kidnappingen av statsminister Aldo Moro. Arrestasjonen nevnes innledningsvis, og på bokens aller siste side: Den fremstilles da som noe helt og holdent ubegripelig.

Et par steder henviser Negri til sine senere filosofiske posisjoner, men ellers sies lite eller ingenting om tiden siden da. Samtidig er det ingenting som tyder på at denne boken er den første av to. Men kanskje kommer det en oppfølger? Det virker mer naturlig å se avgrensningen som en påstand om at i 1979 var et vesentlig slag tapt.

Negri har fortsatt noe å bidra med som teoretiker, men i denne fremstillingen fremstår han som tilbakeskuende – som bidragsyter til den etter hvert veldokumenterte historien om italiensk venstreradikalisme på 1960- og 1970-tallet. Men for all del: En svært viktig og lærerik historie!

---
DEL