Ti år etter atomulykken i Fukushima i Japan er kampen for rettferdighet langt fra over, ifølge den japanske aktivistforfatteren Sabu Kohso.
Hvordan kan motstandsbevegelser overleve stadig større innstramminger i det sosiale liv? For å opprettholde politisk engasjement under korona- og klimakrisen må vi ikke bare tenke nytt, men handle på en helt ny måte. Handlingsrommet vårt er endret og betydelig begrenset – men kampen er ikke over; den muterer. I Japan traff koronapandemien en allerede svekket samfunnskropp, som ti år etter Fukushima-katastrofen fremdeles sliter med konsekvensene av den.
Boken Radiation and Revolution kommer ut i anledning tiårsmarkeringen for Fukushima-ulykken og er en metafysisk lesning av hvordan en slik eksistensiell og miljømessig ødeleggelse tvinger frem nye livshorisonter. Forfatteren ser den radioaktive strålingen som en symbolsk trussel, en usynlig fare som preger den menneskelige mentaliteten også langt utenfor Japans grenser. Sabu Kohso, som er bosatt i New York, peker på at krisen i hans hjemland inntraff i 2011, samme år som den arabiske våren og Occupy-bevegelsen rystet verden. I hans analyse har disse to fenomenene, atomulykken og den sosiale oppstandelsen, samme årsak: den totalitære utvidelsen av kapitalistiske nasjonalstater. Hans håp var at ulykken skulle velte det atomkraftvennlige regimet, men i stedet ble det snart klart at verken TEPCO (Tokyo Electric Power Company) eller regjeringen hadde noen intensjoner om å gi fra seg makten og rikdommen som ligger i atomkraft.
Kohso understreker at utfordringene knyttet til de ødelagte reaktorene og oppsamlingen av radioaktivt avfall ennå ikke er løst. Likevel forsøker myndighetene å glatte over omfanget, og korona gjør jobben lettere for dem. Boken er skrevet før ordet «pandemi» ble en del av dagligtalen vår, men i et intervju knyttet til boklanseringen i februar i år drøfter Kohso hvordan de to krisenes sammenfall i Japan er et frempek mot hva som venter oss alle. Problemet er at vi ikke står overfor én katastrofe etter den andre, men en synergi av et økende antall katastrofer. Vi har ikke tid til å håndtere én situasjon av gangen, vi må gå inn i en slags standardinnstilling, bestandig beredt på kaos. Nettopp derfor er det viktig for aktivistene at vi ikke glemmer Fukushima – der solidaritetsarbeidet må bli en naturlig del av livet.
Spørsmålet er hvordan vi kan bekjempe atomkraftens industrikompleks samtidig som vi bygger nye, bærekraftige livsformer. Svaret er ifølge forfatteren det han kaller «life-as-struggle». Det er et nytt nivå av aktivisme, der vi ikke lenger vurderer hva som må gjøres, men hvordan livet skal leves. En selvforsterkende frigjøringskamp kan la oss øve på hvordan vi vil leve gjennom solidaritetsarbeid. Istedenfor å overlate oppgaven til et statlig organ eller FN engasjerer vi oss her og nå. Istedenfor for å overføre ansvaret til myndighetene tar vi kontroll over eget liv og lever på den måten vi forstår som riktig: gjennom autonomi og gjensidig hjelp.
Atomulykke og pandemi
Fukushima-ulykken beviste at teknologiutviklingen, drevet av kravet om økonomisk vekst, utløser prosesser som er utenfor det den menneskelige bevissthet kan forstå eller kontrollere. Vi har skjøvet fra oss jorden gjennom en brutal fremmedgjøring, til vi ikke lenger kan kommunisere med den. Uten å forstå dens dynamikk er vi ute av stand til å forholde oss til den og forblir handlingslammet i møte med klimaendringer, pandemi eller radioaktiv stråling som ødelegger økosystemet.
For å lære jorden å kjenne på nytt må vi bryte med den verden vi kjenner. Koronapandemien har allerede endret verden; nå trenger vi en individualisering av den kollektive kampen for å gjenoppfinne vårt forhold til jorden. Vi må glemme det nasjonalstaten sto for, sier Kohso – for å lære helt nye måter å elske folk, land og kultur på. En jord uten herskere, der vi kan være oss selv, er bare mulig om vi bryter ned statsapparatet. I denne nedbrytningsprosessen vil også konseptet om nasjonalstaten oppløses, slik at vi kan utvikle et nytt og sunt forhold til jorden.
Den kaotiske gjennomtrengningen av radioaktiv stråling etter Fukushima er irreversibel og noe folk må leve med. Slik sett er katastrofen langt fra over, den har nettopp begynt. Kombinasjonen av atomulykke og pandemi hindrer tilgang til både et bærekraftig miljø og sosialt liv, to grunnleggende relasjonelle forhold som utgjør menneskets vesen. Hovedutfordringen blir å skape nye typer korrigerende liv for å overleve slike dødelige betingelser.
Men Radiation and Revolution viser at det mektige globale nettverket av atomkraftvennlige nasjonalstater ikke kommer til å gi ved dørene. Vi kan ikke stole på andre enn oss selv. Life-as-struggle kan bli den virkelige prøven: Vil det være mennesket eller systemet som står stødigst i stormen når kaoset inntreffer?