Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Autentisk filmkunst

NORSK SPILLEFILM: Itonje Søimer Guttormsens Gritt er laget med en annen metode enn de fleste spillefilmer og er en fascinerende og sjeldent forfriskende norsk debutfilm.

Den norske spillefilmen Gritt handler om en performancekunstner som strever med å få gjennomført et ambisiøst kunstprosjekt, og følger hennes opplevelser i Oslos alternative teater- og kunstmiljøer etter et lengre opphold i utlandet. Om dette utgangspunktet kan virke noe navlebeskuende, tar debuterende langfilmregissør Itonje Søimer Guttormsen den metaforiske tyren ved hornene allerede fra anslaget. Vi introduseres for filmens hovedkarakter Gritt Dahl (spilt av Birgitte Larsen) i samtale med forfatter og skuespiller Marte Wexelsen Goksøyr – som i likhet med mange andre kulturpersonligheter i filmen spiller en versjon av seg selv – om deres respektive prosjektideer, hvorpå Gritt advarer Goksøyr mot ikke å bli mer selvopptatt enn politisk i utformingen av sitt konsept.

Den påfølgende scenen utspiller seg på et norsk-amerikansk kulturutvekslingsarrangement i New York, der Gritt deltar som det hun kaller undercover støttekontakt for nettopp Goksøyr, som har Downs syndrom. Sekvensen avsluttes med at skuespiller Ingrid Bolsø Berdal sier i et sceneintervju at de som utøvende kunstnere bør passe seg for å bli for navlebeskuende. Utsagnet er formodentlig rettet mot Knausgård-vinden som blåser over tilstelningen, men fremstår ikke desto mindre som et av filmens mange metafiksjonelle grep. Og la det være sagt: Til tross for at filmskaperen åpenbart har personlig kjennskap til utfordringene så vel som miljøene hun skildrer, oppleves Gritt verken som selvopptatt eller navlebeskuende.

Autentisk og særegent

Miljøskildringer med genuin og gjenkjennelig rot i virkeligheten har i mine øyne vært et savn i norsk film. Det finnes dog noen svært hederlige unntak, som Joachim Triers Oslo-filmer. Men mange norske spillefilmer handler om nært sagt generiske gestaltninger av «en vanlig fyr» (eller en kvinne eller et par) som skal gå gjennom noen uvanlige hendelser, med en mangel på spesifikk, sosiokulturell tilhørighet som svekker filmenes helhetlige troverdighet. Gritt er på sin side lagt til utpreget autentiske miljøer fra hovedstadens kunstneriske og subkulturelle sfære, og man skal følge godt med for å få med seg alle kulturkjenningene som dukker opp. Gjennom både klipp og foto – i stor grad dokumentarisk i uttrykket, men tidvis nesten surrealistisk – skaper filmen samtidig et særegent og besnærende fiksjonsunivers, som det er fascinerende å være i som tilskuer.

Gritt oppleves verken som selvopptatt eller navlebeskuende.

Et sentralt miljø i filmen er Grusomhetens Teater på Hausmania, som Gritt blir knyttet til – for etter hvert å bryte tilliten på grunn av sin voldsomme virketrang. Underveis skal hun blant annet også møte et kvinnekollektiv som dyrker hekseforestillinger og myten om Lilith, med regissør Guttormsen selv blant deltakerne. Imellom flere av scenene formulerer Gritts fortellerstemme ulike betraktinger som virker relatert til prosjektet hennes, men som kan være alt fra dagboknotater, prosjektbeskrivelsen fra en søknad om støtte eller et kunstnerisk manifest. (På rulleteksten oppgis det at dette er hentet fra et essay av Susanna Vikør Egenes.)

Gritt (Still)

Sult og subkultur

Med sin skildring av en desperat kunstner som nærmest sulter seg gjennom dagene og nettene i et utrivelig Oslo, vekker filmen klare assosiasjoner til Hamsuns Sult. Gritt søker verken noe konvensjonelt parforhold eller fysisk kjærlighet, men om vi skal fortsette sammenligningen med romanen, kan realiseringen av det kollektive ritualet Den hvite betennelsen eller et annet kunstprosjekt anses som Gritts «Ylajali». Det er imidlertid vel så relevant å se Gritt som et moderne motstykke til den norske spillefilmen X fra 1986, regissert av Oddvar Einarson. Også denne filmen framstiller en kjølig og lite gjestmild utgave av hovedstaden kombinert med scener fra byens tilsynelatende autentiske subkulturer og undergrunnsscener, hvor den eksperimentelle rocken riktignok spiller en mer framtredende rolle. Og ikke minst har begge filmene en tydelig kunstnerisk signatur fra filmskaperen i både form og fortelling.

Et glimrende eksempel til etterfølgelse for en mer utforskende, prosessorientert og mindre strømlinjeformet type film.

Gritt inneholder mange humoristiske øyeblikk, som særlig springer ut av hovedpersonens mangel på selvironi og like manglende vilje til å inngå kompromisser. De ulike kunstmiljøene og deres støttespillere skildres heller ikke uten en viss satirisk brodd, men filmen tipper aldri over i respektløshet – slik den også tar hovedkarakterens forsøk på å finne sin plass utenfor de etablerte normene på alvor. Gritts arbeid med syriske asylsøkere om et teaterstykke kunne for eksempel lett ha latterliggjort hennes relativt sett trygge tilværelse, men gir snarere sympati med hovedkarakteren og innblikk i hennes kreative virke. I tillegg bygger det opp en subtilt fortalt dramaturgisk kurve mot en form for sammenbrudd.

Frigjørende prosess

Manuskriptet er utarbeidet av filmskaperen med bidrag fra skuespiller Birgitte Larsen, som gjør en fremragende prestasjon som den inderlige, isolerte og usedvanlig viljesterke hovedkarakteren. De to har da også samarbeidet om samme rollefigur tidligere. Gritt ble nemlig først portrettert i novellefilmen Retrett (2016), som denne spillefilmen er en videreføring av.

Birgitte Larsen og Itonje Søimer Guttormsen. Foto: Ingrid Eggen

Passende nok er filmen laget på ukonvensjonelt vis, med adskilte opptaksperioder over mye lengre tid enn man vanligvis setter av til innspillingen av spillefilmer, og konsekvent spilt inn på de faktiske locations. Guttormsen, som i tillegg har bakgrunn fra regilinjen på Den norske filmskolen, har skrevet en masteroppgave om sin metode på Akademi Valand i Göteborg, med mottoet «mer tillit, mindre sikkerhet». Den rigide produksjonsformen som vanligvis etterstrebes for spillefilmer, gir neppe rom for lekenheten, ektheten og overskuddet som preger Gritt – som dermed står som et glimrende eksempel til etterfølgelse for en mer utforskende, prosessorientert og mindre strømlinjeformet type film.

Regissøren selv har i hvert fall ikke tenkt å gi slipp på verken metoden eller hovedkarakteren, for Gritt skal etter planen dukke opp i flere filmer framover. Det skal bli spennende å følge dem begge videre.

Gritt er nylig vist på filmfestivalene i Tromsø, Rotterdam og Gøteborg og vises nå under Kosmorama filmfestival. Den får etter planen norsk kinopremiere 7.mai.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Du vil kanskje også likeRELATED
Anbefalte