INFERNO DOWN UNDER: I likhet med verdens tornadoer og oversvømmelser har Australias branner gjennom årene fått navn. Nå kunne vi kalle dem ‘evighetsbranner’. Kan de ufattelige tragediene vi er vitne til være starten på en lysere fremtid for Australia? 

Avatar
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveig.eckhoff@posteo.net
Publisert: 2020-01-10

Sydney er en flott by med verdensberømt arkitektur og moderne infrastruktur. Det er en relativt klar dag. Gigantiske cruiseskip ligger til kai. Ved siden av dem blir det spektakulære operahuset bittelite, men det er innsiden jeg er på vei til i kveld. Puccinis ‘La Boheme’. Det er strass og lange kjoler. Sprudlende forfriskninger i pausen. Sangere og orkester gir sitt beste, og det er mange fuktige øyne å spore etter at lungesyke Mimi har utåndet i Rodolfos armer og vi er på vei ut i natten.

Alt er normalt. Inntil vi stoppes av en person med bøsse i hendene, med påskriften «For våre brannmenn». Mange donerer. Selv i det store landet – kontinentet – Australia, og selv når man passer på å unngå steder som brenner akkurat nå, er det umulig å reise uten å kjenne på katastrofen.

Selv ankom jeg Adelaide Hills på sørkysten i november. Et par dager med ekstrem hete og truende vind ga et forvarsel for det som skulle komme. Tilfeldigvis hadde jeg reist videre da skogbrannen herjet området og tilintetgjorde land og eiendommer. John, min husvert, mistet sin beste venn, som trosset fire veisperringer i forsøket på å redde sitt hjem.

Likeledes – etter at jeg har forlatt Kangaroo Island og den unike nasjonalparken Flinders Chase, der jeg vandret gjennom uberørt skog med sjeldne fugler, kenguru og koala, kommer rapportene om ødeleggelsene. Øya har tilnavnet Noahs Ark og var refugium for om lag femti tusen koalaer, hvorav halvparten nå skal ha mistet livet. Er de koalaene jeg fotograferte i eukalyptustrærne blant dem som har gått med, blant den milliarden av dyr som har gått tapt i flammene?

Koala
Foto: Ranveig Eckhoff

Skogbranner er et kjent fenomen på dette tørre kontinentet. Men omfanget er nytt.

Nedbrente, kullsorte landskap, brennende jord og tusenvis av utslettet viltliv er bilder som gjør den øya jeg besøkte ugjenkjennelig.

Titusenvis flykter

Verden ser med forskrekkelse på Australia, der minst 23 mennesker har omkommet siden oktober, og der den heteste årstiden fremdeles er i vente. Tettsteder er bortbrent, titusenvis flykter til strendene i påvente av evakuering.

Myndighetene sender ut advarsler om at folk må ta egenansvar, for brannene er for mange og for heftige til å kontrollere.

En nasjon i kontinuerlig nødsituasjon. Det militære er satt inn. New Zealand, som får isbreer farget gråsort av røyk fra Australia, har sendt hjelpemannskaper. Brannmenn som har vært i kontinuerlig innsats i månedsvis holder på til de stuper. Én brannmann, som i løpet av en eneste dag hadde sett hus etter hus bli tatt av flammene, falt til slutt sammen i veikanten, etter at han hadde skjelt ut statsminister Scott Morrison for åpent kamera.

Noen tall gir bakgrunn for raseriet: Australia ligger øverst på en rangliste over 57 land med verst klimapolitikk. Australia er verdens største kulleksportør, blant ti på topp i global sammenheng når det gjelder avskoging og helt i toppen i utryddelse av pattedyr. Statsministeren, støttet av Murdoch-eide medier og fossilt brennstoff-industrien, feiret sin politiske posisjon ved å ankomme parlamentet med et stykke kull i hendene. Og mens folk og fe døde i flammer på hjemmebane, fant Scott Morrison det på sin plass å dra på juleferie til Hawaii.

I en tale nylig uttalte statsministeren: «Jeg ber om regn. Og jeg oppmuntrer andre som tror på bønnens makt til også å be om regn og be for våre bønder.» Folk som hørte dette gjentatte ganger hadde det relevante spørsmålet: «Er bønn nå blitt regjeringens offisielle politikk?»

Omfanget er nytt

Jeg finner det strevsomt å sette meg inn i denne typen politikeratferd. Jeg søker større sammenhenger. Skogbranner er et kjent fenomen på dette tørre kontinentet. Men omfanget er nytt. De siste tyve årene har brannene kommet oftere, mer eksplosjonsartet og mer ødeleggende. Tørkeperiodene er blitt lengre. I vintermånedene 2019 falt det minimalt med nedbør.

Og vi kan i tillegg snakke om en annen type brann, skjult for det blotte øye; en som brenner litiske (fossile, underjordiske) landskap. Som kull og gass. Som vi bruker til å fyre opp vår industrialiserte økonomi med.

At så mange branner i Australia oppstår nær kraftledninger er et passende bilde på hvordan disse to branntypene agerer i stadig mer truende tospann. Med Steve Pynes ord, professor emeritus ved Arizona State University: «Sekundære effekter er ikke begrenset til global oppvarming eller forsuring av hav. De påvirker hvordan mennesker organiserer landskap – sitt jordbruk, sine naturreservater, transport – alle aspekter av geografi, som i neste omgang påvirker skogbrannenes karakter. Vi har brent vårt (energi)lys i begge ender. Nå er det dere-skal-få-igjen-tid (…) Ville branner eller planlagte – vi har mye mer i vente.»

Britiske undersåtter

Forskning viser til at mennesker har bodd og ernært seg i Australia lenger enn noe annet sted på jorda. Så, i 1788, kom rødjakkene fra England. Elleve skip med soldater og straffanger la til i Sydney havn. Ulike urfolk-stammer – med fellesbetegnelsen aboriginer – så på dem med uendelig undring, disse figurene med klær og rare hatter. Og skytevåpen.

Australias første guvernør, Arthur Philip, hadde den klare oppgave å gjøre befolkningen til hengivne britiske undersåtter, noe han prøvde med noe han selv må ha oppfattet som vennlig bestemthet. Det varte ikke lenge før det skar seg. Drap og importert sykdom desimerte australierne til de ikke lenger kunne yte motstand. De ble tvangsinnskrevet på misjonsstasjoner og familier ble skilt. Begrepet «den tapte generasjon» viser til dette kapitlet i historien.

I dag er det ikke mye å se av aboriginer – bortsett fra i kunst og kultur. Majoritetssamfunnet i dag anstrenger seg for å yte en viss rettferdighet til de innfødtes arv og minne. I museer. På navneskilt. Har de noen stemme i dagens krisesituasjon? De lar spredt høre fra seg. Lorena Allam, etterkommer av Yuin-folket, skriver i et blogginnlegg: «Vi er i ferd med å miste landet vårt for annen gang.»

Det er en spesiell sorg å miste det som knytter oss til vår plass i landskapet.
Lorena Allam

Hun forteller om sin nyttårsaften 2019: «Jeg feiret med familien, i det lille huset vi drar til hvert år i Jervis Bay. Lyset kom og gikk da himmelen plutselig ble rød, deretter sort, og gatebelysningen ble tent klokken to om ettermiddagen. Jeg ble skrekkslagen da jeg mottok tekstmeldingen; det var for sent å forlate stedet. Vi ble oppfordret til å søke ly. En gigantisk pyrocumulus (brannsky) dannet seg mens vi sto og så på, tordenen dundret og det falt våt aske til jorda(…) Det er en spesiell sorg å miste det som knytter oss til vår plass i landskapet. Våre forfedre følte det, våre foreldre følte det, og nå føler vi det atter en gang, mens vi er vitne til hvordan forsømmelse og mishandling av vann og land gjennom generasjoner, hvordan sta tåpelighet fra de kullfikserte klimaforandring-fornekterne, legger alt og alle i aske (…) Kanskje denne sommeren blir vendepunktet, der vår kollektive sorg fører til handling, og vi anerkjenner den kunnskapen First Nation-mennesker ønsker å dele, så vi kan unngå å gjenta den horroren vi ser i dag.»

En lysere framtid?

Psykologer snakker om fenomenet klimasorg. Den deler vi med Australias folk og land. Australias problem i dag er ikke deres alene. Men én av løsningene er nødvendigvis deres alene. De må slutte å velge udugelige folk til sine ledere, folk som lover dem et liv i sus og dus i den sorte røken fra kullpiper og pyrocumulus. Kanskje de ufattelige tragediene vi er vitne til i disse dager faktisk er den bunnen som er starten på en lysere fremtid for Australia. Jeg ser frem til enestående opplevelser her i ukene som kommer. Sikkert er imidlertid, jeg trenger ikke gå på operaen for å ty til tårene.

Les også Brannkatastrofen som et vendepunkt

Abonnement kr 195 kvartal