Det er som i eventyret – prinsessen som skulle arve kongeriket, blir hindret av den onde stefaren. Aung San Suu Kyi, datteren til frigjøringshelten Aung San, ble i 25 år nektet regjeringsmakt av det samme militæret som faren etablerte. Filmen On The Inside of a Military Dictatorship innledes som et eventyr av H.C. Andersen: «Det begynte med en kvinne og militæret […]. En dag sa de at de ville gi fra seg makten og etablere et ekte demokrati. Planen var nedfelt i den hellige boken: Grunnloven.» Slik starter dokumentaren, og slik startet sagaen om reformprosessen. For det skal snart vise seg at eventyret var en fiktiv drøm. For noen ble det et mareritt.
Filmen gir et unikt innblikk i Myanmars reformprosess fra 2011 til 2016, gjennom intervjuer med noen av hovedrolleinnhaverne bak endringene, fra en tid da de skinte som sterkest. Gamle generaler ble sett på som reformatorer, og de vestlige ambassadenes trodde virkelig at reformene var militærets exit-strategi. At generalene innså at de hadde kjørt et ressursrikt land i grøfta, og trengte hjelp utenfra for å bygge et reelt demokrati. Dette ble igjen tolket som en innrømmelse, og en fordekt beklagelse for årtier med drap, voldtekt, fengsling og plyndring. Flere vestlige land, med Norge i spissen, trodde på fortellingen i den grad at de endte med å slå ned på reformprosessens kritikere, som først ble stemplet som hardlinere og spoilere, og hvor organisasjoner som så glasset som halvtomt og ikke halvfullt, ikke lenger fikk samme støtte.
Det var en kortsiktig strategi. For etter 25. august 2017 viste militæret sitt sanne ansikt for en hel verden gjennom massive militære aksjoner av rohingyamuslimene. Over 700 000 ble drevet på flukt. Mange av de vestlige lederne som var sterkest i troen på militæret, valgte å legge ansvaret på Aung San Suu Kyi, mens hærsjefen Min Aung Hlaing utvilsomt hadde det militære, juridiske og reelle ansvaret. Filmen gir viktige bidrag til å forstå hva som egentlig skjedde.
Vingeklippet statsleder
Tittelen På innsiden av et militærdiktatur er enten misvisende eller provoserende. Misvisende fordi filmen beveger seg langt på utsiden av militærets indre liv. Verken hærsjefen eller «den gamle mannen», diktatoren Than Shwe, medvirker i filmen. Ingen i militær tjeneste er intervjuet. Vi er ikke på innsiden. Det må bety at regissøren med tittelen refererer til Myanmar som et militærdiktatur. Det er en sterk provokasjon og kontrast til de rosenrøde brilleglassene reformprosessen ble sett gjennom.
I midten av dette militære forsvarsverket står Aung San Suu Kyi som en vingeklippet statsleder.
Filmen forklarer korrekt at grunnloven sikrer militæret full kontroll i sikkerhetspolitikken, og at militæret står over den demokratisk valgte regjeringen. I tillegg kontrollerer de tre viktige departementer, som en femtekolonnist i regjeringen, samtidig som grunnlovsendringer krever 75 prosent av stemmene i en nasjonalforsamling der de militære selv har 25 prosent av representantene. Militæret ser det som sin oppgave å forsvare grunnloven de selv har utformet, med alle midler.
I midten av dette militære forsvarsverket står Aung San Suu Kyi som en vingeklippet statsleder, som verden en gang så på som en engel. Kanskje er det hun som er på innsiden. Spørsmålet er om Myanmar er et demokrati, et diktatur eller en hybrid? Det mest korrekte er kanskje halvdiktatur, halvdemokrati, semitotalitært styre (eller «demokratisk diktatur» som noen kaller det), men det er som om regissøren ønsker å rope «se, de har ikke klær på», og på sett og vis er det befriende. Kanskje ville det gitt mer interessante politiske analyser om man erkjente at de viktigste politiske beslutningene om krig, fred, minoriteter, statsbygging, demokrati og sånt er kontrollert av militæret.
Demokratiet var et middel, ikke et mål
Filmen er delt inn i ti avsnitt, som blant annet tar for seg Thein Seins regjeringstid, maktkampen innen det militære partiet, diktatoren Than Shwes rolle, rohingyakrisen og det politiske drapet på den eminente advokaten og NLD-rådgiveren U Ko Ni (som var muslim. Se intervju NY TID februar 2017).
Det er påfallende hvor ærlige de pro-militære er når de snakker om motivet for reformene. Løslatelsen av politiske fanger, inkludert Aung San Suu Kyi, var et middel for å fjerne økonomiske sanksjoner. Målet var å øke vestlige investeringer, få til økonomisk vekst og svekke Kinas innflytelse. Demokratiet var utvilsomt et middel, ikke et mål. De tidligere generalene forteller uoppfordret at drapet på flere tusen sivile etter demonstrasjonene 8. august 1988 var nødvendig, og mener at det var partiet NLD, ledet av Suu Kyi, som skapte ustabilitet og måtte slås ned på. De sa nøyaktig det samme for 20 år siden.
Aung San Suu Kyi vekst og internasjonale fall er et bærende element i historien. I sin første replikk i filmen, trolig fra før valget i 1990, sier hun at hun ønsker at militæret skal stå samlet, men trekke seg tilbake fra politikken. Hun har arbeidet for det samme målet i 30 år uten å lykkes. Kanskje er det en umulig oppgave, og kanskje er drømmen om forsoning med militæret hennes akilleshæl. Hun valgte å sitte stille i båten da overgrepene mot rohingyaene var på det mest intense, for å ikke forverre relasjonen til militæret. Hun stolte utrolig nok på den militære visepresidentens hvitvaskingsrapport om militærets ugjerninger. Hun har holdt noen taler, hvor hun minner mer om en streng og følelseskald overlærer enn om en statsleder som ønsker forsoning. Hun har vektlagt at rohingyalobbyens fabrikkerer nyheter og falske bilder (noe som er korrekt, og beskrevet i en FN-rapport), men som er usmakelig når et helt folkeslag er på flukt.
Rakhine-krisen
Filmen får med seg stemningsskiftet etter at NLD vant valget. På valgdagen ga Suu Kyi glade velgere beskjed om ikke å feire, for ikke å provosere militæret. Noen måneder senere ble U Ko Ni drept på den internasjonale flyplassen. Så kom Rakhine-krisen, og håpløsheten bredte seg. Det er nesten rørende da den burmesiske talspersonen begynner å gråte i FN under sitt forsøk på å svare på den massive kritikken. Hans lidelse er selvsagt ingenting sammenliknet med rohingyamuslimene, men det er umulig å ikke få sympati med ham. Det er som om han skjønner at han har tapt før han åpner munnen.
Flere vestlige land, med Norge i spissen, trodde på fortellingen.
Triumfen fra valget i 2015, da Suu Kyi proklamerte at hun sto «over presidenten», ble raskt dempet etter Rakhine, hvor regissøren sier det omtrent slik: «Det viste seg at hærsjefen sto over dem alle, og så på krisen som en mulighet til å frata henne makt.» Filmen er blitt beskyldt for å være for vennlig innstilt til Aung San Suu Kyi, mens den egentlig ikke gjør noe annet enn å si noe om hvem som har ansvaret for hva. Og som fortelleren sier (fritt etter hukommelsen): «Kanskje var hun ikke den helten vi trodde hun var, men hun er heller ikke den onde statslederen hun nå er omtalt som. Kanskje ender man med å likne det man har brukt livet på å bekjempe.» Regissøren reiste til Myanmar i 2013 for å vise en film på filmfestivalen Human Rights Human Dignity International Film Fesival, og fattet interesse for reformene. Regissøren som sto bak festivalen, Min Htin Ko Ko Gyi, sitter nå i fengsel, anklaget for ærekrenkelser mot militæret.
Kampen om tronen i Myanmar
Filmens historie baserer seg stort sett på «snakkende hoder», men det unike med filmen er kvaliteten på hodene. Ekspresident Thein Sein og hans viktigste ministere, som Aung Min, som forhandlet om fred, og Soe Thane, som signerte internasjonale handelsavtaler raskere enn «sin egen skygge» og var superselgeren av reformbudskapet, men likevel ikke en type man vil kjøpe bruktbil av. Dessuten Aung San Suu Kyi, den alltid vittige NLD-strategen Win Htein og en rekke andre. Det er en rollebesetning det står respekt av.
Det er et elegant grep å filme intervjuobjektene før de snakker, i noe som virker som et privat øyeblikk. Det er gjort før, men det fungerer. Filmen er i overkant massivt lydlagt. Fortellerstemmen er på grensen til det svulstige, men kan forsvares i at det illuderer et eventyr, og at de store ordene ser ut som en god nødløsning på at det meste filmen er spilt inn før krisen i Rakhine-staten – noe som også kan forklare og forsvare fraværet av rohingyaenes stemmer.
Det pågår en kamp om tronen i Myanmar som garantert vil fortsette etter filmens sluttpunkt, og det er mer sannsynlig at militæret vil trekke det lengste strået enn det var for få år siden. For dem som vil forstå den politiske maktkampen i Myanmar, er On the Inside of a Military Dictatorship et godt utgangspunkt.
