Åtte sparepakker på to år

Argentinas femte president på to uker sier han vil ta et oppgjør med internasjonale banker.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Argentina har igjen fått ny president. Eduardo Duhalde fra Peronistpartiet overtok onsdag 2. januar etter partikollega Adolfo Rodriguez Saa. I sin innsettelsestale gikk Duhalde til angrep på de frie markedskreftene. For å bringe Argentina ut av det økonomiske uføret er det nå nødvendig å stå imot internasjonale banker og finansinteresser, sa han.

Om Duhalde virkelig vil ta et oppgjør med den nyliberalistiske politikken som har blitt ført i Argentina det siste tiåret, gjenstår å se. Han har en vanskelig oppgave foran seg. En utenlandsgjeld på rundt 130 milliarder dollar og en arbeidsløshet som nå er kommet opp i 18 prosent, eller 15 millioner, er en formidabel utfordring.

Stor nidkjærhet

Det var mot slutten av president Carlos Menems regjeringstid fra 1989 til 1999 at Argentina slo inn på den nyliberalistiske veien. Inflasjonsbekjempelse og privatisering av store deler av det statlig kontrollerte næringslivet, ble de viktigste elementene i den økonomiske politikken. I tillegg ble økonomien åpnet mer for omverdenen. Financial Times skrev for noen måneder siden at «Argentina innførte den liberale frimarkedsmodellen som Washington forfektet med en større nidkjærhet enn nesten noe annet utviklingsland».

President Fernando de la Rua, som etterfulgte Menem i desember 1999, overtok i bunn og grunn bare den politikken som hans forgjenger hadde staket ut. Det skulle ikke gå mer enn seks måneder før de første store innstramningene ble satt i verk. Den 29. mai 2000 ble det lansert en innstramningspakke tilsvarende rundt 650 millioner pund. Og to dager senere protesterte 20.000 mennesker i gatene.

Den 20. mars 2001 utnevnte de la Rua en ny finansminister, Domingo Cavallo. Cavallo er mannen som ble tvunget til å gå av den 20. desember – en dag før de la Rua – etter voldsomme demonstrasjoner i gatene og plyndring av butikker. I juli annonserte han en nedskjæringspakke der han kuttet lønna til statsansatte og pensjoner med opptil 13 prosent. Det var også store kutt i utdanning, samt skatteøkninger. Dette kuttet ble forøvrig varslet i et memorandum som IMF og den argentinske sentralbanken underskrev i september ifjor.

Den 17. desember la Cavallo fram statsbudsjettet for 2002, som innebærer forslag om nedskjæringer i offentlig forbruk på nesten 20 prosent.

En «sunn» markedsøkonomi

Den enkle forklaringen på Argentinas økonomiske krise er at landet har brukt for mye penger og lånt for mye penger sett i forhold til det en såkalt sunn frimarkedsøkonomi tillater. Dette, kombinert med økonomiske nedgangstider, har brakt landet til konkursens rand. Et element som har skapt både problemer og fordeler, er at den argentinske valutaen, peso, ble knyttet til amerikanske dollar i forholdet en-til-en.

På begynnelsen av 90-tallet, da det var forholdsvis gode økonomiske tider, var dette en ganske vellykket politikk. Utenlandske investorer satset på Argentina, og økonomien fungerte rimelig bra. Men i siste halvdel av 90-tallet snudde det. Dollaren gikk i været, og Argentinas eksportvarer ble dyrere. Finanskrisa i Sørøst-Asia i 1997-98, som fikk ringvirkninger i de fleste land, påvirket selvfølgelig også situasjonen i Argentina.

I løpet av de siste to åra har det vært åtte upopulære sparepakker i Argentina. I begynnelsen av desember bestemte finansminister Cavallo at argentinerne ikke kunne ta ut mer enn 250 peso per måned, for å hindre at folk tok med seg sparepengene sine ut av landet.

Argentina har nå fått utsettelse til januar med å tilbakebetale 750 millioner dollar av gjelda, men IMF er hele tida nøye med å understreke at de er misfornøyd med hvordan den argentinske regjeringa håndterer den økonomiske politikken. IMF vil ha enda større kutt i den argentinske økonomien, og krever at regjeringa i Buenos Aires foretar et ekstra kutt på fire milliarder dollar før «frossede» lån innvilges.

Middelklassen rammes

Innstramningstiltakene i Argentina rammer så godt som alle. Det er bare de aller rikeste som slipper unna. Alberto Cerini, 63 år, fra Buenos Aires, forteller til The Guardian at han brukte å se på seg selv som middelklasse. «Nå er jeg ikke så sikker lenger. I 30 år har jeg og min kone hatt et lite verksted der vi har laget deler til motorer. Vi gjorde det bra; vi kjøpte et hus og en god bil og dro på ferie. Så, for omtrent fire år siden, gikk verkstedet konkurs. Siden har vi ikke tjent en eneste penny».

Hver dag faller 2000 argentinere under fattigdomsgrensa og lever av mindre enn fire dollar dagen.

Argentinerne har reagert på de foreslåtte innstramningene i statsbudsjettet med opptøyer i Buenos Aires og andre byer. Tusener av demonstranter har slått på tomme kasseroller og plyndret butikker. Noen kom seg også inn i parlamentsbygningen og satte fyr på den.

I Cordoba satte offentlige tjenestemenn fyr på rådhuset, og i Concepcion plyndret over 1000 demonstranter fire supermarkeder. I Rosario og Mendoza har det også vært plyndring av butikker.

Forut for disse reaksjonene, har det også vært mer planlagte og organiserte protester. Grupper av oppsagte arbeidere begynte ifjor sommer å organisere en massemotstandsbevegelse de kalte «Los piqueteros». De gikk til veiblokader for å stoppe tilførselen av varer. Også den organiserte arbeiderbevegelsen har rørt på seg. I midten av desember gjennomførte fagorganisasjonen CGT en nasjonal streik av en dags varighet.

---
DEL

Legg igjen et svar