Åtte år ved makten

Barack Obamas åtte år som Amerikas første svarte president banet indirekte veien for landets «første hvite» president, ifølge en av USAs mest innflytelsesrike afroamerikanske skribenter.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

We Were Eight Years in Power. An American Tragedy.

Ta-Nehisi Coates

One World, Random House

USA

Ta-Nehisi Coates’ essaysamling We Were Eight Years in Power tar oss med på en reise gjennom et unikt presidentskap, knyttet an til forfatterens usedvanlige karriere. Coates er til å begynne med en ung og pengelens blogger finansiert av sin kone, og glødende begeistret for rap. Mot slutten av de to valgperiode blir han selv en feiret forfatter (blant annet takket være boken Between the World and Me), med president Barack Obama som sitt siste intervjuobjekt. Obama ble et symbol for amerikanerne, innsettelsen av ham var en slags mirakuløs seier for det demokratiske likeverd-prosjektet. Åtte år senere krasjer de inn i det totale vrengebilde: Donald Trump blir president. Coates forklarer dette ut fra et raseperspektiv.

Trump kunne derimot være som han ville – fordi han var hvit.

Boktittelen er et sitat: Etter den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) og avskaffelsen av slaveriet fulgte reformperioden «Reconstruction era». I staten Sør-Carolina var det flertall av svarte innbyggere, flere av dem ble nå tildelt administrative stillinger. Inntil de hvite innbyggerne satte foten ned. Thomas E. Miller stod som representant for «Good Negro Government» – som var hatet av de hvite, ifølge historikeren W.-E. B. Du Bois – men høsten 1895 måtte han slå fast: «Vi hadde makten i åtte år.» Coates hevder det ikke har vært noen vesentlig endring i forholdene for afro­amerikanere etter dette. «White supremacy» gjennomsyrer alle samfunnsforhold, noe forfatteren underbygger med fakta fra egne og andres studier. For mange var USAs første svarte president-familie – så plettfrie og eksemplariske som de var – en anomali, en katastrofe. For noen var president Obama innsatt ved en feil – han var aldri rettmessig president siden han «ikke var født i USA». Trump kunne derimot være som han ville – fordi han var hvit. Den første hvite presidenten i USA. «De hvite» hadde endelig fått landet sitt tilbake.

Coates antyder likhetstrekk mellom Obama og King, og mellom X og seg selv.

Det hvite overherredømmet. Coates tar aldri av seg «rasebrillene»: Systematisk og bunnløs rasisme er for ham roten til det onde. Historien er rammefortellingen og gir forfatterens holdning en grunnmur. På grunn av slaveriet, med brutal utbytting av svarte mennesker, kunne de hvite bygge sin rikdom. De svarte ble ansett som «eiendom» og hadde kun verdi som «kapitalgeneratorer». Men slaveriet ble avskaffet, dermed ble en ny ordning som kunne bevare systemet, påkrevet. Raseskille-lovene – som skulle holde det hvite offentlige rom fritt for svart nærvær og bevare konseptet om den «mindreverdige rasen» – sementerte uretten. Den svarte befolkningen ble hindret tilgang til gode skoler, gode boliger, gode nabolag, gode jobber. Den naturlige følgen var arbeidsledighet og kriminalitet, som så ble (bort)forklart som «negerens natur». Dette ga grobunn for et farlig rasehat, noe forfatteren James Baldwin har beskrevet i blant annet The Fire Next Time – forøvrig en av Coates’ litterære bibler. 1960-tallets borgerrettighetsbevegelse brakte to ikoniske menn til frontlinjen: Martin Luther King og Malcolm X. King var pasifisten, Malcolm X var krigeren. Drapene på dem polariserte frontene ytterligere. Coates antyder likhetstrekk mellom Obama og King, og mellom X og seg selv. Det første paret er brobyggere, det andre står på barrikadene – dette er et kjernepunkt i boken. Gjennom de åtte tekstene, alle innledet med personlige dagboksnotater, leser vi det uskrevne mellom linjene: Vellykket afroamerikansk lederskap – personlig og politisk – støtter ofte det hvite overherredømmet som man egentlig prøver å bekjempe. Forsoningsvilje og god oppførsel er noe som gagner kun de hvite, i tråd med Black lives matter-bevegelsens holdning. Coates argumenterer innstendig for en kompensasjon i kapitlet The case for reparations.

Hjalp Barack Obama Donald Trump inn i det ovale rom?

Håp og tragedie. Da Obama inntar scenen og Det hvite hus i 2008, er unge Coates dypt grepet. Han har aldri sett noe liknende. Her trer en suveren leder frem, en som alltid kaller seg selv black, selv om han har en hvit mor, og som er gift med Michelle – en svart kvinne. Han har, i motsetning til Coates, aldri måttet tåle mobbing, alltid følt seg elsket av sin familie og blitt oppmuntret til å sikte høyt. Som afro­amerikansk president skjønner han at han aldri må trå feil, han må omfavne «hvit uskyld» og aldri trekke «rasekortet». Men ved to anledninger snubler han: Presidentens milde kommentar («Det var en dum handling.») da en svart universitetsprofessor i 2009 blir arrestert idet han forsøker å ta seg inn i sitt eget hus, blir negativt mottatt av den hvite delen av befolkningen. Senere, da den svarte unggutten Trayvon Martin blir skutt og drept av en hvit mann, fordi gutten «så truende ut,» gir Obama avkall på sin nøytralitet: «Om jeg hadde hatt en sønn, ville han sett ut som Trayvon». Han høster ukvemsord og blir latterliggjort av hvite.

En leder av den frie verden med én primær kvalifikasjon – hvit hudfarge.

Åtte år med en svart president-familie med uklanderlig oppførsel – tross dronekriger og flere politiske nederlag – matches av nye åtte år med konstant og åpen rasisme. Slik ble veien åpen for det som kom: en leder av den frie verden med én primær kvalifikasjon – hvit hudfarge.

Historien er rammefortellingen, og gir forfatterens holdning en grunnmur.

Obama hadde greid å gi selv en Malcolm X-Coates håp om fremskritt, tross overbevisningen om at «å være svart i Amerika er å bli plyndret». I ukene etter Trumps valgseier er Coates knust. Han sitter inne i Airforce One sammen med Obama. Hvordan står det til med presidentens optimisme? Obama svarer med kjent retorisk kløkt: «Å være optimistisk angående de langsiktige perspektivene for Amerika betyr ikke å tro at alt vil gå i én, strak linje fremover. Det går fremover, noen ganger går det bakover, noen ganger går det sidelengs, noen ganger går det i sikk-sakk.»

Åtte år med en svart president-familie med uklanderlig oppførsel, matches av nye åtte år med konstant og åpen rasisme.

Hjalp Barack Obama Donald Trump inn i Det ovale rom? Eller sagt på en annen måte – hadde det vært bedre om USA aldri hadde fått sin første afroamerikanske president? Coates lar spørsmålet forbli ubesvart, men bokens undertittel sier sitt: En amerikansk tragedie.

---
DEL