Attac handler om demokrati

– Attac er ikke noe politisk parti med et ferdig mål, med et ferdig politisk program eller en utopi. Men det er en bevegelse som vil bryte den ensporede tankegangen, som tar opp spørsmålet om borgernes innflytelse, sier Bim Clinell, forfatteren av den lille historien om Attac.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I desember 1997 skriver Ignacio Ramonet, redaktør i Le Monde Diplomatique, en lederartikkel på bakgrunn av finanskrisen i Asia. Hvorfor ikke opprette den verdensomfattende borgerbevegelsen Attac for å innføre Tobin-skatt, til borgernes fordel? spør Ramonet.

Han visste neppe hva det var han satte i gang. I dagene etter strømmet begeistrede henvendelser inn til redaksjonen. Sakte men sikkert vokste bevegelsen fram. I andre land har den hatt en eksplosiv vekst. 22 land har sine Attac-bevegelser – den første i Frankrike, den største i Brasil. Nå også i Norge.

Frustrasjonen

Den svenske journalisten Bim Clinell, som har vært bosatt i Frankrike i ti år, har skrevet Attac-bevegelsens ABC, eller historiebok, om man vil. Og mye av boka handler egentlig om alt som skjedde forut for dannelsen av Attac: De mer spredte franske protestene mot avdemokratisering, markedsmakt og økt utrygghet. Bondeorganisasjonenes protester – med José Bové i spissen – mot at USA gjennom Verdens Handelsorganisasjon skulle få påtvinge Frankrike hormonbehandlet kjøtt. De offentlige ansattes protester mot et svakere sosialt sikkerhetsnett og mot truslene om privatisering. Kulturopprøret mot MAI-avtalen, som nærmest ville legge den nasjonale, franske kulturpolitikken død – i tillegg til å ramme alle tilsluttede nasjoners muligheter til å skjerpe miljø- og arbeidsrettighetsstandarder.

Og mer generelt: Frustrasjonen over ikke å bli hørt – ikke å bli spurt av dem som styrte, om hvilken samfunnsutvikling man ønsket.

Alternativet

Bim Clinell vet meget godt hva denne frustrasjonen kan føre til. Hun har sett det før, da hun skrev sin forrige bok om den høyreekstreme bevegelsen Front National og dens leder Jean Marie Le Pen. Clinell mener disse bevegelsene har tatt opp i seg nettopp folks frustrasjon over ikke å bli hørt, og at alle politikere og partier ser ut til å ville det samme. Da framstår Haider og Le Pen som alternativer.

– Se på Haider, som gikk så sterkt fram i Østerrike. De fremste av hans velgere var jo tidligere sosialdemokrater. De kom ikke fra høyre, men fra venstre. Og det er jo ikke det at masse franskmenn og østerrikere og italienere plutselig har blitt rasister og fascister, men det er frustrasjonen over at alle partier fra venstre til høyre fører samme politikk. Man skal ikke leke med respekten for menneskenes medbestemmelse. Da kan det føre til høyreekstreme bevegelser i ren frustrasjon. For de suger opp og kanaliserer frustrasjonen, sier Clinell.

Hun peker på at de høyreekstreme bevegelsene også har gjort noe som de ordinære partiene har forsømt: De har bygget opp sterke lokalorganisasjoner slik venstresidens partier tidligere gjorde. Samtidig har de tradisjonelle partienes organisasjoner forvitret.

Ikke panikk

Bim Clinell legger derfor ikke skjul på at Attacs rolle som en bevegelse for demokrati, borgerinnflytelse, folkeopplysning og debatt også handler om å stanse ekstremhøyres frammarsj.

– Hva som står i sentrum for det nye Europa er et demokratisk spørsmål. Skal man verdsettes som konsument eller som medborger? På hvilket nivå skal beslutningene fattes? Hvordan kan man være med å øve innflytelse i et samfunn der viktige beslutninger fattes i mellomstatlige organer uten innsynsrett for borgerne, spør Clinell, som likevel advarer mot svartsyn:

– Man må jo ikke gripes av panikk, heller, og snakke om konspirasjoner og greier. Det trenger jo ikke være noen bevisste konspirasjoner som går ut på å holde folk nede. Fascistene snakker jo om ZOG – the Zionist Occupation of Government – altså at jødene skal være innblandet. Andre snakker om kapitalens konspirasjoner. Men man behøver jo ikke se det sånn. Dette handler om så enkle saker som at markedet har fått et forsprang, for de er allerede internasjonalt organisert, sier Clinell.

– Jeg mener; alle endringer i samfunnet handler om å slåss for sine behov og krav. Vi lever jo ikke i noe velgjørenhetssamfunn der folk av seg selv kommer og gir bort ting. Vil man hevde sine rettigheter, så får man slåss for dem. Det er ikke mer dramatisk enn det.

Hysteri

Selv om Bim Clinell har valgt å stå utenfor Attac, og heller opptre som journalist og observatør, lyser det klart igjennom at hun har sympati, og ser behovet, for bevegelsen. Like mye som de politiske kravene om Tobin-skatt eller sletting av u-landsgjeld vektlegger Clinell behovet for debatt og innflytelse – naturlige bestanddeler i et demokratisk samfunn.

Clinell forteller at hun i samtaler med svenske kolleger har blitt overrasket over hvor raskt de har avvist Attac sine tanker. – Man skulle jo tro at nettopp journalister og redaktører ville finne det interessant å debattere, å undre, å stille spørsmål. Men i stedet blir det veldig lett til et ja eller nei til Tobin-skatten.

– Det har vært så hysteriske reaksjoner i Sverige. De stammer fra en enslig lobbygruppe, men hysteriet har spredt seg over hele landet. Det skapes et kaosbilde av Den store røde faren, eller noe. Men det er da ikke så dramatisk at folk organiserer seg. Det er vel naturlig at ulike parter i samfunnet krever sin rett? Det er liksom et «free country», eller hva? spør hun. Clinell mener skandinavene skiller seg fra franskmennene ved at det tilsynelatende bare er plass til en tanke av gangen:

– Og i en ti års tid har Timbro, som er næringslivets tenketank i Sverige, vært dominerende. De har lykkes å endre hele samfunnsklimaet. Det er merkelig med dette hysteriet bare fordi folk vil hevde en annen innfallsvinkel til samfunnsutviklingen og økonomien, sier hun, og peker på at heller ikke høyresiden og næringslivet er fri for konspirasjonsteorier.

– Noen snakker om den kommunistiske kjernen i Attac, og at de egentlig vil innføre planøkonomi og gjøre landet til en Sovjetstat. De har ikke fattet at den kalde krigen er slutt for en stund siden. Nå er det andre ting det handler om. Vi står ikke lenger imellom to store blokker; markedsøkonomi og planøkonomi og så må man velge.

Vitebegjær

Noe av det mest påfallende med Attac-bevegelsens raske vekst i Sverige, er vitebegjæret ute blant folk, forteller Clinell. Og der Attacs motstandere ifølge henne fører en slagordspreget og lite seriøs argumentasjon, bruker Attac-medlemmene tiden på å diskutere og skolere seg.

Som forfatter av «Attac-bibelen» har Clinell blitt en hyppig brukt foredragsholder rundt omkring i Sverige. På møtene kommer det 17-åringer med grønt hår og ring i nesa, menighetsfruer og lærere, bestefedre i kofte – de som var kjernen i arbeiderbevegelsen.

– Det finnes et kunnskapsunderskudd blant medborgerne om økonomiske spørsmål. Vi har så lenge fått høre politikerne si at vi er nødt til å gjøre slik, vi må kutte budsjettene her, fordi markedet krever det. Til slutt begynner man å spørre: Hva skal man da stemme for, ettersom politikerne ikke kan gjøre noe? Og hvem er dette markedet, hvem har stemt fram det? Har det noen demokratisk forankring? Man har godtatt det ekspertene sier om markedets lover som om det var Gud fader selv. Nå har det åpenbart vært et oppdemmet behov hos folk som har følt seg tilsidesatt. Man vil jo forstå hva som skjer.

EU

På samme måte som Attac i Sverige har lykkes i å samle folk fra mange ulike organisasjoner og politiske retninger, mener Clinell at Attacs suksess i Frankrike henger sammen med bredden i organisasjonen. Hun peker på at man kom fram til et slags miste felles multiplum for hva man kunne enes om, og konsentrerte seg om det.

– Så kan jo de som vil noe mer, eller noe annet i tillegg, være medlemmer både av Attac og av andre organisasjoner. Vil man knuse kapitalismen eller innføre en katolsk statsdannelse, så kan man engasjere seg i det i tillegg, sier hun.

– I Norge har vi fått en opphetet diskusjon om EU i forkant av dannelsen av Attac.

– Ja, i Danmark også. Det har ikke blitt så mye diskusjon i Sverige, og ikke i Frankrike heller, fordi det er et spørsmål de ikke er enige om, ikke engang i ledelsen i Frankrike. Der har de ulike oppfatninger om EU og ØMU. Derfor er det en sak som de ikke har tatt opp. I Sverige, Danmark og Norge finnes det fortsatt mange som vil ut av EU – ja, ikke i Norge, da, for dere er jo ikke med – som vil ut av EU. I Frankrike er dette et avsluttet kapittel. De er over i en ny fase, der det handler om å bruke EU til noe fornuftig, å styre det inn på en bedre vei.

– I Norge har nok mange et litt dobbelt inntrykk av Attac. På den ene siden som en venstreradikal antiglobaliseringsbevegelse. På den andre siden som en bevegelse som vil få kapitalismen til å fungere bedre.

– Ja, og det finnes en kritikk i Sverige fra «ekstremvenstre», som sier at Attac er en reformistisk bevegelse som ikke vil styrte kapitalismen, men som bare vil forbedre den. Det er slik at Attac som bevegelse ikke vil knuse kapitalismen. Det kan man jobbe for andre steder. Dette har også vært en anstøtssten i forhold til Verdens Handelsorganisasjon, ettersom Attac står for den linjen at man vil forandre WTO for å bedre vilkårene for fattige land, miljøet og arbeidstakerne. Andre grupper enn Attac vil derimot avskaffe WTO. Så det finnes en skillelinje her.

Tobin mot Attac

En yndet innsigelse mot Attac fra høyresiden har dessuten vært at James Tobin, Tobin-skattens far, har gått ut og tatt avstand fra bevegelsen. Bim Clinell tror ikke Attac-medlemmene skal ta det så tungt:

– Det er to ulike saker. Han har ikke tatt avstand fra sin Tobin-skatt. Han mener fortsatt dette kan ha en bremsende effekt på valutaspekulasjonen. Men når det gjelder Attac – tenk deg selv: Du bor i Amerika og aner ingenting om hva som er på vei, og plutselig flyr ditt navn over verden uten at du engang er spurt om du vil være fadder til en bevegelse du ikke engang er innblandet i. Jeg skulle heller ikke like å få en «Bim-skatt» oppkalt etter meg, ler hun.

– Og i USA har propagandaen vært veldig sterk, fordi man er livredde for den amerikanske fagbevegelsen, siden det var så enorm styrke i protestene i Seattle. Det var første gangen på tiår at den amerikanske fag- og miljøbevegelsen kunne samarbeide. De utgjorde en enorm kraft. Og de som har motsatte interesser ble panikkslagne. Ingen i Frankrike ante at bevegelsen ville bli så stor, da ville man kanskje døpt skatten noe annet. Det begynte jo bare med en leder som Ignacio Ramonet skrev i Le Monde Diplomatique. Han visste jo ikke hva som skulle komme ut av det, sier Clinell.

Og om den andre franske strømningen Clinell har skrevet bok om, den som forsøker å gripe fatt i folks frustrasjoner og kanalisere dem over i fremmedhat og fascisme, våger hun ikke tro annet enn at den kan dukke opp igjen. Den er ikke borte:

– Da Front National sprakk i desember 1998, da sa man i Paris at nå er det over, nå er problemet forbi og Fronten er ferdig. Ett år senere publiserte Le Monde en stor meningsmåling som viste at de holdningene som Fronten stod for var fortsatt nøyaktig like sterkt representert. Det var helt uforandret. Det var ikke sånn at Fronten og den høyreekstreme opinionen var borte eller hadde snudd.

– Det pågår i hele landet et ihuga arbeid i det stille. Når Le Pen er borte og de får en ny leder finnes det muligheter for et ganske raskt oppsving. Det er som en glød som kan blusse opp. Disse kreftene blir sterkere over hele Europa. Vi har sett det i Italia, der to rene fascistpartier er med i alliansen. Flams Blok i Belgia har hatt framgang. Det er en bevegelse på frammarsj i hele Europa, sier Bim Clinell.

For henne handler alternativet til høyrebevegelsenes frammarsj om å ha et velfungerende demokrati der folk blir spurt og hørt, der politikerne vil noe, der debatten går fritt og der ikke alle beslutninger fattes i lukkede rom – på markedsaktørenes premisser.

---
DEL

Legg igjen et svar