Atomskremsler fra Nei til EU

Nei til EUs Gullbjørg Røisli og Ole Ø. Kvalheim svarer i Ny tid 4. november på mitt innlegg «Lammer Lem Nei-ligaen?» fra 14. oktober. Begge påstår at jeg har latterliggjort Tine Larsen og Røisli. De tar ikke opp det som var mitt hovedanliggende – Nei til EUs refleksreaksjoner på Steinar Lems tvilende EU-ja. Min kritikk […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nei til EUs Gullbjørg Røisli og Ole Ø. Kvalheim svarer i Ny tid 4. november på mitt innlegg «Lammer Lem Nei-ligaen?» fra 14. oktober. Begge påstår at jeg har latterliggjort Tine Larsen og Røisli. De tar ikke opp det som var mitt hovedanliggende – Nei til EUs refleksreaksjoner på Steinar Lems tvilende EU-ja. Min kritikk går på Nei til EUs manglende vilje til å ta debatten om hvordan Norge kan få en bedre miljøpolitikk, og manglende evne til å gå inn i en faktaorientert debatt.

Jeg tror fortsatt at Nei til EU har en lang vei å gå. Røisli og Kvalheims innlegg er til forveksling like i sin omtale og forståelse av det direktivet som har vært gjenstand for vår debatt: Euratom-direktiv 96/29 – «Om fastsættelse af grundlæggende sikkerhedsnormer til beskyttelse av befolkningens og arbejdstagernes sundhed mod de farer, som er forbundet med ioniserende stråling». Begge står hardnakket på sin misforståelse om at EU tillater at atomavfall blandes inn i forbruksvarer. Hvordan de kan få dette ut av en lesning av det relevante direktivet, er for meg et mysterium.

Begge refererer til avsnitt 4, artikkel 6 av direktivet for å belegge sine påstander. Ved å klippe ut følgende avsnitt, får de det til å framstå som om EU setter økonomiske og samfunnsmessige hensyn foran helse og sikkerhet: «Medlemsstaterne sikrer, at alle nye klasser eller typer af praksiser, der medfører udsættelse for ioniserende stråling, inden de først vedtages eller først godkendes, er retfærdiggjort ved deres økonomiske, samfundsmæssige eller andre fordele i forhold til den sundhedsskade, som de måtte forårsage.»

Deres videre analyse er trolig basert på feil forståelse av følgende avsnitt i artikkel 4.1.: «Alle medlemsstater skal kræve forudgående tilladelse for følgende praksiser, undtagen hvor andet er fastsat i denne artikel: (…) c) forsætlig tilsætning af radioaktive stoffer ved produktion og fremstilling af forbrugsvarer og import eller eksport af sådanne varer». De ser ut til å overse totalt artikkel 13: «1. De i stk. 2 og 3 omhandlede dosisgrænser for enkeltpersoner i befolkningen skal overholdes (…); 2. Grænseværdien for effektiv dosis er 1 mSv pr. år(…).» Uansett hva man gir tillatelse til, skal grenseverdien på 1 mSv (millisievert) stråledose per person per år fra kunstige kilder altså ikke overskrides.

Vi kan ikke unngå å bli utsatt for noe kunstig stråling i løpet av et år. Selvlysende klokker og røykdetektorer er eksempler på forbruksvarer som inneholder tilsatt radioaktivt materiale. TV, datamaskiner og tobakk medfører stråling ved bruk. Et forbud mot radioaktive materialer i forbruksvarer ville blant annet medføre at røykdetektorer ikke ville være lovlige. Strålingsgrenser på null ville gjøre at TVer og sigaretter måtte totalforbys. Det er derfor helt åpenbart at man må ta visse «økonomiske og samfunnsmessige hensyn» når man vurderer å gi tillatelse til bruk av radioaktivt materiale.

Størrelsen på strålingsdosene må også settes inn i en sammenheng. Den naturlige bakgrunnstrålingen varierer globalt mellom 1 og 10 mSv per år per person (UNSCEAR 2000). I Rammar, Iran, er den naturlige bakgrunnsstrålingen på 260 mSv/år per person. Det er ingen overhyppighet av kreft i befolkningen i Rammar, men National Academy of Sciences i USA anslår likevel at all ioniserende stråling – naturlig eller kunstig – vil medføre økt risiko for kreft. En dose på 1 mSv per år per person vil kunne føre til at 1 av 1000 i befolkningen får kreft. Det hersker stor usikkerhet ved disse beregningene, men dette er tallet man baserer seg på i føre-var beregninger. At EU legger opp til at kunstig stråling kan gi en dose på 1 mSv per år, må ut fra dette anses som et rimelig nivå – og en forbedring fra tidligere regler, som tillot nesten 1,7 mSv per år.

EU har for øvrig få felles regler for håndtering av atomavfall. Euratomtraktaten krever at atomavfall håndteres sikkert, og sier at EU kan pålegge en medlemsstat å etterkomme sikkerhetskrav. Et direktivforslag (COM 2003 32) med mer konkrete bestemmelser avventer Rådets avgjørelse. Foreløpig er vedtak blokkert av Finland, Tyskland, Sverige og Storbritannia. Inntil videre er det derfor medlemsstatenes ansvar å sørge for at atomavfall håndteres forsvarlig i henhold til internasjonale traktater. Dersom noen medlemsstater mot formodning skulle tillate å blande atomavfall inn i forbruksvarer, så er det altså noe de må stå ansvarlige for selv, overfor egne borgere. Det er ikke EUs feil.

Det bidrar til å forvrenge debatten når Nei til EU bruker denne typen skremselspropaganda i EU-debatten – bevisst eller ubevisst. Det bidrar heller ikke til noen debatt om hva vi må gjøre her i Norge for å få en bedre miljøpolitikk. Jeg oppfatter det slik at det var det Steinar Lem forsøkte, og det er synd at Nei til EU skal reagere så krampaktig og lite konstruktivt.

Christer Gulbrandsen har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, og er medlem av SV.

---
DEL

Legg igjen et svar