Atomkraft er miljøvennlig

Toneangivende miljøvernere omfavner nå atomkraft. 27 milliarder tonn CO2 årlig er langt verre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] Innen miljøbevegelsen begynner nå sentrale skikkelser å omfavne kjernekraften. Gaia-fader James Lovelock, Greenpeace-stifter Patrick Moore og Friends of the Earth-nestor Hugh Montefiore mener alle at frykten for radioaktiv stråling er overdrevet og at alternativet til en atomkraft-renessanse, stadig økende CO2-utslipp, er langt verre.

Dette bagatelliserer Erle Marie Sørheim i sin omtale av blant annet Lovelocks bok i Ny Tid 6. oktober. Fortsetter vi som nå vil vi snart nå et punkt der vi ikke lenger kan forhindre at klimasystemet løper løpsk.

I septemberutgaven av Scientific American viser M.I.T-professorene John M. Deutch og Ernest J. Moniz at utbygging av kjernekraftverk vil kunne stå for en reduksjon av CO2-utslippene på mellom fire og sju milliarder tonn. Mens den totale energikapasitet fra atomkraft i dag ligger på noe over 400 GW, spår Deutch og Moniz at verdens atomreaktorer kan produsere 1000 GW innen 2050.

De fleste atomkraftland diskuterer ikke lenger avvikling. Stemningen har snudd. Ny teknologi er sikrere og mer effektiv, og ikke minst – atomkraft ses stadig oftere som et rent alternativ i en verden der dystre klimaspådommer har blitt en del av hverdagen.

I Sverige ønsker nå bare ti prosent av befolkningen å stenge landets atomreaktorer så fort som mulig, mens 30 prosent faktisk ønsker å bygge ut ny kjernekraft. I Finland pågår for tiden byggingen av den første nye atomreaktoren i Vesten på 20 år, og i Kina, India og Japan er en ny generasjon kjernekraftverk allerede i drift. Mye peker mot en atomkraftrenessanse.

Mad scientist.

Midt på natten den 26. april 1986 eksploderte reaktor nummer fire i Tsjernobyl. Kontrollstavene låste seg fast, reaktorkjernen smeltet, og det begynte å brenne. Øyeblikket etter var det 1000 tonn tunge reaktorlokket blåst av.

Årsaken til ulykken var ikke teknisk svikt. Ulykken skyldtes et klassisk tilfelle av «mad scientist». Man ønsket å teste om anleggets egen elektrisitetsturbin kunne drive sikkerhetssystemet dersom den eksterne elektrisitetstilkoblingen skulle svikte. Målet med testen var å tilegne seg kunnskap som skulle øke sikkerheten, men under forsøkene overskred man sikkerhetsrutinene på en rekke punkter, og resultatet var altså katastrofalt. En fortsatt ukjent mengde radioaktivt avfall forsvant ut i atmosfæren og falt senere ned over store deler av Europa.

Det råder stor usikkerhet omkring omfanget av ulykken. Det er imidlertid liten tvil om at det er spredt altfor mye frykt. Det såkalte Chernobyl Forum, en internasjonal sammenslutning vitenskapsfolk, mener at ikke flere enn 56 dødsfall kan knyttes direkte til Tsjernobyl. Ettervirkningene, som kreft, leukemi, og barn født med skavanker, er langt mindre alvorlige enn de fleste hadde forventet. WHOs kreftforskningsavdeling har anslått at 16.000 europeere kan komme til å dø før sin tid som følge av Tsjernobyl-ulykken. Siden en fjerdedel av oss dør av kreft uansett, er imidlertid det nøyaktige tallet umulig å måle.

Mange ser antagelig for seg at det i dag vandrer godzillalignende vesen rundt i Tsjernobyls skoger. Virkeligheten er en helt annen. Både flora og fauna blomstrer. Rundt det gamle kraftanlegget har dyr, fugler og planter et friområde på 4000 km2. Biologiprofessor Ron Chesser, som har brukt ti år på å studere dyrelivet rundt reaktoren, mener at små doser radioaktivitet faktisk ser ut til å ha bidratt til å styrke de genene som beskytter mot kreft. Flere forskere mener det er på høy tid å revurdere hvorvidt all stråling er farlig.

Avfall og våpen.

Det som taler mot en ny kjernekraft-æra, er først og fremst de fortsatt uløste problemene rundt avfallshåndtering og våpenspredning. I sin Nuclear rennaissance viser imidlertid W. J. Nuttall at det er gode utsikter til at framtidas teknologiske løsninger vil bidra til at det høyradioaktive avfallet rett og slett vil kunne resirkuleres.

Når det gjelder våpenspredning, er målet først og fremst å hindre at flere land utvikler teknologi til anriking av uran. Å utvikle anrikningsteknologi er for øvrig en lang, komplisert og dyr prosess, og så lenge brenselet til fredelige kjernekraftreaktorer med dagens system kan kjøpes på et åpent marked, stiller mange naturlig nok spørsmålstegn ved at enkelte land likevel insisterer på å stå for anrikingsprosessen selv.

Hvis målet aldri har vært å framskaffe uran og plutonium av våpenkvalitet, hvorfor handler ikke bare Iran brensel som andre fredelige atomkraftnasjoner? Og hvorfor holdt landet da sine anrikingsanlegg skjult i 18 år? For ytterligere å øke skillet mellom atomvåpen og fredelig kjernekraftproduksjon ser man i framtida for seg en internasjonal avtale der brukerlandene leaser brenselet fra noen få produsentland.

Thorium.

Det som imidlertid virkelig kunne gjort kjernekraft til det helt store var om noen hadde slengt på bordet de 4-5 milliardene det ville kostet å få bygget og testet ut et såkalt akseleratordrevet thoriumkraftverk. I et slikt kraftverk vil faren for ukontrollert kjedereaksjon elimineres. Med thorium, og ikke uran, som brensel vil biproduktene være helt ufarlige.

Ifølge professor Egil Lillestøl har man gjennomført svært positive forsøk i Cern, og flere av verdens ledende vitenskapsfolk på området, blant dem nobelprisvinner Carlo Rubbia, skal være villige til å kaste det de har i hendene og reise hvor det måtte være for å gi teknologien liv. Blant verdens land som har både rike thoriumforekomster og mer enn nok penger framhever Lillestøl ett, Norge.

Løsningene på klimafloken.

Vi vet godt hvordan klimafloken kan løses. Teknologien og kunnskapen som trengs er ikke science fiction. Det enkleste blant tiltakene er naturligvis at folk i rike land lærer seg hvordan man enkelt og effektivt reduserer sitt energiforbruk. De fleste andre tiltakene går på ulikt vis ut på å erstatte den svært forurensende kullkraften. Flertallet blant miljøvernerne fortsetter å framheve fornybare kilder, og da spesielt sol- og vindkraft.

Blant tiltakene som virkelig monner, synes det imidlertid vanskelig å komme utenom atomkraften. Og som James Lovelock så ettertrykkelig poengterer i sin siste bok, er timeglasset i ferd med å renne ut.

Mange mener nok det hadde vært greiest om Einstein aldri hadde forklart oss at E = mc2. Kanskje hadde det vært greiest om mysteriet kjernekraft aldri hadde blitt løst. Men kunnskapen er der altså, og den kommer neppe til å forsvinne. Og da er det kanskje like greit å forsøke å utnytte den på best mulig måte?

Av:Kjetil Mygland, idéhistoriker, kmygland@gmail.com

---
DEL

Legg igjen et svar