Atomkraft på filmlerretet

URANIUM FILMFESTIVAL. Av Hans-Georg Koehler, Berlin

Det er flere gode grunner til at Uranium-festivalen burde arrangeres i Norge. Men ikke med støtte fra Statoil.

Hans Georg Kohler
Fast frilans journalist for Ny Tid. Kunstner, bosatt i Berlin.

Det er vel ikke å ta for hardt i når man påstår at menneskeheten bokstavelig talt står på kanten av stupet. Det får man i alle fall inntrykk av under Uranium-filmfestivalen, som nylig fant sted i Berlin. Hvordan kan fortiden ødelegge for vår fremtid? Det kan fort vise seg at de som prioriterer arbeidsplasser fremfor miljø, til slutt sitter igjen uten fysisk eksistensgrunnlag, foruten tilgang til rent vann og jord. Trolig vil det å skape arbeidsplasser i en slik situasjon være sekundært. Når vår omverden står i fare for å være dødelig forurenset, blir det å skaffe arbeidsplasser en absurd bedrift.

Mye rart har skjedd i Berlin opp igjennom årene. Grunnstoffet uran og Berlin har faktisk noe til felles: I 1789 ble tungmetallet oppdaget av en av byens vitenskapsmenn. I 1938 lyktes andre forskere med kjernespaltning i Berlin-Dahlem. Ryktet om den nye energikilden spredde seg fort, og skulle forandre jorden for alltid. Over hele kloden ble hundrevis av atomkraftverk bygget. Utallige atombomber med en forferdelig ødeleggelseskraft ble konstruert.

Filmfestivalen Uraniums grunnleggere var Marcia Gomes de Oliveira og Norbert Suchanek. I 2008 skapte de dokumentarfilmen The Speech of the Chief om livet til Mbya-folket i Brasil. Flere atomkraftverk ble bygget på Mbyaenes landområder. Regissørene ble oppmerksomme på at det eksisterte mange filmer som omhandlet tematikken, men at det manglet en plattform for visning av filmene. Dermed var Uranium-festivalen et faktum.

Til å begynne med var det bare en liten årlig festival i Rio de Janeiro. To måneder før den skulle åpnes i mars 2011 fant atomkatastrofen i Fukushima i Japan sted. Med ett var en nærmest glemt tematikk atter satt på dagsordenen, påpeker Oliveira: «Totalt uventet ble vi over natten til en global festival. Det kom forespørsler fra USA, Sør-Afrika og Europa.» Festivalen finner nå årlig sted i Portugal, India, USA, Mexico, Canada, Japan og Tyskland. Kanskje snart også i Norge?

Berlin-festivalen. Tematisk befatter filmfestivalen seg ikke bare med atomkraft i seg selv, men prøver også å belyse hele uran-komplekset. «Vi vil utgjøre en påminnelse om alle katastrofer, og problematisere hele atomkjedeforløpet fra urangruvedrift via nukleærmedisin og helt frem til uranavfall-utfordringen,» forteller Suchanek. Over 300 filmer er i festivalens beholdning hittil.

For Jutta Wunderlich, festivalkoordinator i Berlin, var katastrofen i Tsjernobyl den utslagsgivende hendelsen i hennes liv. I 2014 hentet hun festivalen til den tyske hovedstaden. Under denne høstens festival ble 22 dokumentarer og spillefilmer med atom-tema vist på Kulturbryggeriet i Prenzlauer Berg.

Faktum er at 70 prosent av alle uranforekomster i verden befinner seg på landområder til urfolk.

At festivalen, som omtales som «Cannes-atomfestivalen», mottar økonomisk støtte fra det tyske miljøverndepartementet, skapte høylytt protest hos en av de tilstedeværende i Berlin: «Dere er korrupte!» skrek damen til festivalledelsen. Hun mente at arrangementet hadde mistet all troverdighet ettersom miljødepartementet selv driver forurensende atomkraftverk i Tyskland. «Hold festivalen heller i et mindre format,» formanet hun. Ledelsen forsvarte seg med at de sårt trenger all støtte de kan få for overhodet å drive festivalen. De har tross alt klart å stable den på bena for kun 10 000 euro inklusive dugnadstimer.

Filmmediet er best egnet til å synliggjøre usynlige og truende farer, påstår festivalens høye beskytter Jörg Sommer. «Tematikken er ekstremt sammensatt – vi vil gi flest mulig mennesker innsikt i problematikken,» sier han. Den italienske fotokunstneren Pierpaolo Mittica stilte ut sterke fotografier under tittelen «Tsjernobyl 30 år etter» i kinoens foajé.

Løgn og hemmelighold. Først ute var den danske spillefilmen The Idealist, som er basert på en sann, men hemmeligholdt historie om et amerikansk B52-bombefly som styrtet på Grønland i 1968 med flere vannstoffbomber om bord. Vannstoffbomber er fusjonsbomber og kraftigere enn atombomber – faktisk 73 ganger kraftigere enn Hiroshima-bomben. Området ble radioaktivt forurenset med blant annet plutonium. Den amerikanske Air-basen Thule ble bygget i 1951 på nordvestsiden av Grønland, og er den dag i dag en viktig base for USA. Polarinuittene som opprinnelig bodde der, ble tvangsflyttet til Qaanaaq lenger nord på kontinentet i 1953. De fikk en liten erstatning.

Overalt ligger forgiftede rester av kjøretøyer og radioaktivt skrot som barn leker med.

Kort fortalt møter vi radioreporteren Paul Brink fra Ålborg som forsøker å finne ut om danske arbeidere som skulle rydde opp etter flystyrten, ble radioaktivt kontaminert av den plutoniumforurensede snøen på ulykkesstedet. Snøprøvene ble lagret i USA på et hemmelig sted. Brink prøver iherdig å finne bevis, sånn at arbeiderne kan få erstatning fra den danske staten. Det viser seg at det danske demokratiske byråkratiet hele tiden stikker kjepper i hjulene for Brink, og dermed forhindrer at han finner frem til sannheten. Helsedepartementet i København benekter at de har plutoniumprøvene fra flystyrten i 1968. Til slutt avslører Brink at prøvene nettopp har ligget i institusjonen i alle år, og at de var unndratt offentligheten på grunn av den kalde krigen. USA og Danmark hadde en hemmelig avtale. Brink mottar trusler og blir forfulgt av uidentifiserte personer. Den danske befolkningen ble også forbeholdt at det ble lagret atomvåpen på dansk jord. Statsminister H.C. Hansen må til slutt innrømme å ha løyet for det danske folk, og for å ha ført arbeiderne bak lyset. De får til slutt 8500 dollar i erstatning hver, selv om de er skadet for livet – noen har dødd av kreft. Arbeiderne er imidlertid fornøyde, og har i tillegg fått moralsk oppreisning. Brink, derimot, er skuffet over den lave erstatningssummen som han møysommelig har kjempet frem. Filmen konstaterer at demokratiske strukturer i seg selv ikke hindrer løgn og hemmelighold. Befolkningen ble lurt. Det avsløres ellers at Grønland er rik på uranforekomster som skal utvinnes i nærmeste fremtid. Som kjent er urangruvedrift radioaktivt forurensende for omgivelsene.

Forgiftede rester. En annen film verdt å nevne er dokumentaren Hva blir det igjen etter krigene, som er regissert for tyske ARD av Karin Leukefeld. Filmen om Irak er fryktelig deprimerende. I 1991-krigen «Desert Storm» mot Saddam ble det brukt store mengder uranammunisjon for å ta ut bunkere og tanks. Følgene for befolkningen er forferdelige. Vi får se mange vanskapte babyer og misdannelser på det aller verste blant befolkningen. Irakerne må slite med denne radioaktive uranforurensningen i mange generasjoner fremover. Invasjonen i 2003 har ikke forbedret situasjonen. Overalt ligger forgiftede rester av kjøretøyer og radioaktivt skrot som barn leker med. Kontaminert grunnvann, jord og landminer er blitt barnas «naturlige» omgivelser.

Borgerkrigen pågår fremdeles, folk flykter fra en uholdbar og umenneskelig miljøkatastrofe.

Norge og etikken. La oss rette blikket mot oss selv et øyeblikk: Ikke bare i Nord-Dakota vekker norske investeringer motstand. Hva med StatoilHydros involvering i Alberta? Statoil deltar også i det enorme Marcellus-feltet i Pennsylvania. Det måtte et indianeropprør i Dakota til for å vekke norske parlamentarikere. Norske politikere er tydeligvis ikke interessert i etikk eller urfolksrettigheter som de selv har undertegnet gjennom FN.

StatoilHydro kjøpte i 2007 det kanadiske North American Oil Sands Corporation for 12 milliarder norske kroner. I Athabasca-feltet hentes oljesand ut i miljøødeleggende dagbrudd eller ved damp og kjemiske løsningsmidler. Utvinningen spyr ut millioner av tonn CO2 på grunn av gassbrenning. Utslippene har i dag en størrelse på 140 millioner tonn klimagasser, ifølge Greenpeace. Store boreale skoger blir jevnet med jorden slik at det biologiske mangfoldet i regionen forsvinner. Indianerne protesterer høylytt mot miljøvandaliseringen. Utvinningen omtales som den skitneste virksomheten noe norsk selskap er inne i. Olje- og kullindustriens fremvekst de siste tiårene er i ferd med å kvele jorden, først og fremst på grunn av enorme metangassutslipp. Fossile energiressurser er utdaterte og tilhører fortiden, mener mange. Uran utvinnes fra store dyp i jordskorpen, og er svært giftig. Faktum er at 70 prosent av alle uranforekomster i verden befinner seg på landområder til urfolk.

Oppreisning. Et betimelig spørsmål må det være lov til å stille: Er Stortinget sitt ansvar bevisst? Tas ikke paragraf 112 om miljøbestemmelsen på alvor? Og – burde ikke demokratiet ha reagert for lenge siden? Hvem tar ansvaret for miljøødeleggelser, oljespill og radioaktiv forurensing som tar livsgrunnlaget fra urfolk og andre innbyggere?

Ett svar kan man i hvert fall gi: I alle fall ikke Statoil og Oljefondet. Godt at SV og MDG nå er på banen, men det er rimelig sent å si fra når skiferoljeutvinningen har holdt på siden år 2000. Tusenvis av oljebrønner har allerede kontaminert jord og grunnvann, elver og bekker. Alle partier har sittet en stund på Løvebakken – lenge nok til å informere om Bakken-feltet. Dessuten er det ikke bare å trekke Statoil ut økonomisk, selskapet burde også rydde opp etter seg, reparere naturskadene, betale erstatning og oppreisning – om det i det hele tatt er mulig.

Konklusjon: Få Uranium-festivalen til Norge så fort som mulig! Men ikke ta imot støtte fra Statoil, Oljefondet eller DNB – de har antakeligvis mistet sin etiske troverdighet for noen hundre år fremover.

---