Athen: På sletten innenfor de fire fjell

Siste nummer av det filosofiske tidsskriftet Agora presenterer en samling tekster skrevet av blant andre Freud, Derrida og Heidegger, under tittelen Athen. Det er et meget ambisiøst og interessant prosjekt.

Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.

FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Agora – Journal for metafysisk spekulasjon

Diverse

Aschehoug

Siste utgave av Agora, som bærer tittelen Athen, er et meget ambisiøst prosjekt, noe som ikke er uventet fra den kanten. Ideen er å gi et overgripende bilde – eller motbilde – av Athen fra klassisk tid og frem til i dag. For å oppnå dette presenteres en vev av tekster med svært ulik datostempling, fra Sigmund Freuds lille sjeldenhet om Akropolis fra 1936, og Martin Heideggers Athen – Hellasreisen fra 1962 – til nyskrevne tekster fra nålevende, norske Hellas-kjennere som Jorunn Økland.

Det er en variert og svært sammensatt meny redaksjonen varter opp med denne gang. Som i et typisk gresk måltid serveres en serie med småretter, tilpasset tid, sted og atmosfære, men også tyngre retter, langkokte måltidsinnslag som gjerne kan nytes i flere omganger, eller i et eget taffel.

Palimpsest

I det imponerende innledningsessayet, skrevet i fellesskap av redaksjonsmedlem Kaja S. Mollerin og Mari Lending, gis et sveipende, til dels storslått utsyn over tematikken og innholdet i utgivelsen, samt hovedperspektivet som ligger til grunn. Med fortettede referanser og kommentarer til de mange enkeltartiklene tegnes et broket, og ikke minst skiftende, bilde av Athen. Skulle en gi en kortfattet karakteristikk av det fikserbilde som dermed fremkommer, likner det mer på en palimpsest enn på en systematisk og oversiktlig plantegning. Fortellingen om Athen skrives på ny og på ny, eller mer presist: overskrives og korrigeres, utviskes og framkalles igjen. Slik sett kunne en få for seg at Athen i seg selv slett ikke eksisterte, men var en idé eller fantasi assosiert frem i et borgesiansk speilbibliotek.

Fortellingen om Athen overskrives og korrigeres, utviskes og framkalles igjen.

Men slik er det likevel ikke. Athen handler om diskontinuitet, gjentakelse og forskyvning/fortrengning, skriver innlederne, men først og fremst er Athen en kamparena der ulike parters tidsbestemte behov og interesser, kikkert- eller brilleutrustning bidrar til å forme byen rundt Akropolis i sitt tiltrengte bilde, byen ved Agoraen (det mildt sagt fragmenterte, antikke torget) eller – i et annet topografisk perspektiv – på sletten innenfor kretsen av de fire fjell.

Århundrers tyngde

Sigmund Freud skriver i sin artikkel – om en erindringsforstyrrelse på Akropolis – om en merkelig foreteelse i kjølvannet av en ønsket Korfu-reise, men som i stedet ender opp med en sjøreise til Athen. Psykoanalysens far hevder innledningsvis at hans oppdagelser faktisk skal kaste lys over både eget privatliv og andre mennesker så vel som hele menneskeslekten, så her snakker en om århundrers tyngde. Foreteelsen det berettes om handler om, en erindringsforskyvning i det mytologiske førstemøtet med selveste Akropolis og dermed byen Athen(e). Synet er rett og slett «too good to be true». Forskyvningen består i at minner og fortrengninger fra egen personlige historie smitter over på og farger møtet med (by)gudinnen så til de grader at han implisitt setter spørsmålstegn ved selve stedets eksistens, et slags negativt déja-vu. Reisen, og alt det den symboliserer, knyttes hos Freud særlig til oppbruddet fra familie/farsforholdet og de visjoner om nyvunnen frihet som forflytning til eksotiske, ofte myteomspunne områder representerer i vår forestilling. I førstemøtet med disse føler man seg «som en helt som har utført usannsynlig store bragder».

En ytterligere filosofisk forklaring ligger, stadig i følge Freud, i forventningshorisonten, som dypest sett har med vårt ubevisste, pessimistiske forhold til skjebnen å gjøre, og for hovedpersonen, en ervervet underliggende tvil på om han noen gang skulle få se Athen.

Aletheia

I Jacques Derridas fortettede artikkel «Forbli, Athen», som følger i fotsporene til Heideggers «Athen – Hellasreisen», fremkalles en slags fotografiets og visualitetens metafysikk, der selve billedtakingen som handling knyttes til en eksistensiell erfaringsfylde. Denne betraktningen står i rak motsetning til Heideggers insisterende portåpning av fraværet, og illusjonen av autentisitet – som er drivkraften for turistenes fotografering. Likevel ender disse tekstene på sett og vis med å likne hverandre i sin omsorgsbetoning, men muligens skyldes disse likhetsassosiasjonene noe tredje, nemlig mine egne ur-Akropolis-erfaringer fra en forbudt, men magisk overnatting der på 70-tallet.

Derridas tekst etablerer, på magisk vis og via fortellingen om Sokrates’ henrettelse, en mytisk-metaforisk bro mellom billedtakingens tidsforskyvning og et memento mori, som melder seg ved starten på oldstidsveien og som legger grunnlaget for ydmyk eksistenserfaring.

Heidegger ender på sin side med følgende lakoniske konstatering, helt i tråd med aletheia, hans sannhetsbegrep, en samtidig visning og bevaring av det skjulte: «Med henblikk på det som viste seg (for eksempel som objekt for turistenes fototaking), var det derfor en fordel at trengselen i nasjonalmuseet nede i byen hindret oss i å besøke det.»

Samtidens Odyssevs

Jeg vil avslutte med en kommentar til instituttbestyrer for det norske institutt i Athen, Jorunn Øklands, tankevekkende artikkel om Odysseens ulike lesninger, og hva disse kan lære oss om samtidens flyktningediskurs.

Båtflyktningene er samtidens sanne Odyssevser.

Det arkeologiske museet i Athens 150-årsjubileum og den greske stats nasjonsbygging er utgangspunkt for Øklands tekst, som tematiserer Odysseens rolle i ulike aktualiserende diskurser, som del i de symbolske kampene om å legitimere ulike makt-, frigjørings- eller integreringsprosjekter. Sentralt i fremstillingen står de radikalt forskjellige posisjoner og beskrivelser helten Odyssevs – og hans sentrale relasjoner til andre viktige karakterer i Odysseen – har vært gjenstand for. Disse fremstillingene veksler mellom de konvensjonelle, store fortellingene, med helten Odyssevs i hovedrollen, henimot alternative versjoner med et annet karakter-  og plotfokus.

Basert på en variant av disse fortellingene, der usikkerheten ved selve utreiseprosjektet aksentueres, lanserer Økland en slags allegorisk tolkning av diktet. I denne tolkningen viser hun også relevansen av grunnleggende hendelser i verkets fortelling for en myteformidlet nærværendegjøring av dagens flyktningeproblematikk. Via en hverdagssosiologisk observasjon av syriske båtflyktninger, hvis hang-out er en tradisjonell og pyntet båtinstallasjon på torget i bydelen Omonia, makter hun å bringe det hele hjem. Båtflyktningene har, som samtidens sanne Odyssevser, adoptert skulpturen som sitt felles symbol og samlingssted. Dermed skriver de seg inn en samtidig mytologi om sjøens helter.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.