Ateistisk dommedagsprofeti

At Europas sekulære er dømt til å tape mot fanatiske religiøse som attpå til får langt flere etterkommere, er et premiss Michel Onfray aldri undersøker holdbarheten til.

Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.

Décadence. Vie et mort du judéo-christianisme

Michel Onfray

Flammarion

Frankrike

De mest fremtredende filosofer i fransk og tysk offentlighet, Michel Onfray og Peter Sloterdijk, har begge utgitt religionskritiske verk i år. Når det gjelder fremstillingen av kristendommens absurditeter, overgår Onfrays fremstilling i Décadanse. Vie et mort du judéo-christianisme («Dekananse. Judeokristendommens liv og død») på mange måter Sloterdijks Nach Gott («Etter Gud»), ikke minst i dokumentasjonen av religionens voldsutøvelse opp gjennom historien. Mursteinen på over 600 sider er en ateistisk pageturner.

500 års retrett. For dem som tror at kristendommen representerer et snilt og demokratisk alternativ til islam, er denne repetisjonen av drap og overgrep i kristendommens navn nyttig: korstogene, masseutryddelsen av urbefolkningen i det nyoppdagede Amerika, inkvisisjonen et cetera.

Fra og med renessansen har kristendommen tapt terreng. Gjenopptagelsen av Lukrets’ naturfilosofiske skrifter tillegges avgjørende betydning av Onfray. Etter at tusenvis av hugenotter ble slaktet ned på ordre fra kongemakten i 1572, begynte protestantene å stille spørsmål om ikke kongen kunne avsettes, og at det ikke var slik at øvrigheten var innsatt av Gud.

Så hopper Onfray til jordskjelvkatastrofen i Lisboa i 1755, som også rystet mange tenkere og fikk en til å spørre om dette virkelig kunne være Guds vilje. Etter opplysningstiden kommer religionskritikken til Marx og Feuer-
bach. Darwin viste etter hvert at verden ikke kunne ha blitt skapt på seks dager og at jorden ikke var 6000 år gammel. Skritt for skritt har religionen vært på retrett siden renessansen og måtte vike for sekulær vitenskap og politikk.

Men er ikke dette å slå inn åpne dører? Kan ikke de som fortsatt tror at Jesus gikk på vannet, omgjorde vann til vin og ble unnfanget ved jomfrufødsel, få være i fred? Hvis noen virkelig tror at Gud ble menneske og døde for oss på korset for at vi ikke skal fortapes, men ha evig liv – så vel bekomme! Dette er galskap, en tro i kraft av det absurde – som Søren Kierkegaard helt riktig kalte det.

Men Onfray viser også hvordan religionen fortsetter i andre former med de samme voldelige midlene hos Marx, Lenin, Mussolini og Hitler. Den ateistiske fanatismen til kommunistene blir en ny religiøs tro på tusenårsrikets komme. Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, så skaper konsentrasjonsleirene orden.

Gjennom unnfallenheten i Rushdie-saken underskrev Vesten sin egen dødsattest.

Konservativ anarkist. Innledningsvis sier Onfray at han politisk hverken står til høyre, med et syklisk historiesyn, eller til venstre, med et lineært og progressivt sådant, når han snakker om dekadanse. I en artikkel i ukemagasinet Le Point 17. august med tittelen «Hvorfor jeg ikke er mer fremskrittsvennlig» kommer Onfrays standpunkt enda klarere til uttrykk. Fremskrittskulten blir bare en ny religion. De som vil revolusjonere alt, ender opp som konservative: Lenin i mausoleet blir nettopp konservert. Onfray oppfatter falsk fremskrittstro som nihilisme. Han plasserer seg selv på venstresiden, men ønsker å bekjempe denne nihilismen. Hans etiske og politiske forbilder er Albert Camus og George Orwell. Onfray betegner seg selv som en «konservativ anarkist» som står i den frihetlige sosialistiske tradisjonen. Han avviser høyreanarkismen til Max Stirner som «egoistisk» og bekjenner seg til Proudhon.

I et intervju med magasinet Marianne hevder han i Nietzsches ånd å ha stilt en medisinsk diagnose i Dekadanse. Når legen konstaterer kreft, betyr det ikke at han selv lider av kreft eller er ansvarlig for pasientens lidelse. Flere har hevdet at Onfray er et symptom på det han beskriver, et kulturindustrielt mediefenomen, en masseprodusent av informasjon. I en alder av 59 år har Onfray skrevet over 100 bøker og er allestedsnærværende i fransk offentlighet. Denne kritikken er for lettkjøpt. Onfray er en sprenglærd tenker, og boken er ikke klippet sammen av Wikipedia-artikler, slik Patrice Bollon hevder i en rasende slakt i aprilnummeret av Le Magazine littéraire.

Samfunnsoppløsning. Onfray konstaterer at limet i samfunnet ikke lenger holder det sammen: «Familien, fellesskapet, gruppen, kollektivet, staten, nasjonen, landet, republikken står ikke lenger høyt i kurs.» Paul Bourgets klassiske essay «Dekadansens teori» fra 1880-tallet – som Onfray for øvrig ikke henviser til – så nettopp individets løsrivelse fra fellesskapet som et dekadent trekk.

Den jødisk-kristne tradisjonen de siste 500 årene har fått så mange skudd for baugen at den ligger nede for telling. Dette kaller Onfray dekadanse: Den religiøse tradisjonens blir erstattet med konsumerisme, dansen rundt gullkalven – Onfrays nihilisme. Onfray skriver om Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie: «I dette øyeblikket hadde Vesten en sjanse til å eksistere ennå en stund.» Men muligheten ble ikke benyttet, man forholdt seg isteden taus. «Dans ce silence, l’Occident est mort»: Gjennom unnfallenheten i Rushdie-saken underskrev Vesten sin egen dødsattest. Dette er mer retorikk enn historieskrivning. Onfrays manglende selvforståelse viser seg i hans naive tro på at de fleste andre franske filosofer opererer med fantasier og ideer, mens han selv, derimot, legger frem fakta.

Onfray reagerer på den moderne konseptkunsten. Nihilismen i kunsten finner han hos Piero Manzoni (1933–63) som laget 90 små hermetikkbokser som hver inneholdt 30 gram av hans egne ekskrementer. Boks nr. 54 ble solgt på auksjon hos Christies i London i 2015 for 182 500 pund. Det var Duchamps pissoar som muliggjorde denne nihilistiske utviklingen. I likhet med kunsthistorikeren Tommy Sørbø i den vittige romanen Søppel (2007), boltrer Onfray seg i slike eksempler. Kunsten er dekadent.

Ensidig demografi. Onfray sier i et intervju med Niels Ivar Larsen trykt i Klassekampen 14.10.14: «Når to sivilisasjoner konfronterer hverandre når den ene er døende, utlevd og materialistisk og bare forstår seg på penger og makt, mens den andre er erobrende og spirituell og har demografien på sin side, så seirer alltid den sistnevnte. Det viser historien.» Det samme argumentet gjentas på slutten av Dekadanse.

Den jødisk-kristne verdensanskuelse har tapt overfor islam. Argumentet er demografisk: Islam oppfordrer til å få mange barn, mens svekkelsen av den jødisk-kristne moral fører til at folketallet synker. Et strengt moralsk regime som holder kvinnene hjemme, forbyr homofili og sex utenfor ekteskapet, får folketallet til å øke drastisk. En tilsvarende undergangsprofet i Tyskland, Theo Sarrazin, brukte liknende demografiske argumenter i Tyskland avskaffer seg selv (2010).

Man dyrker en sønn som også er en far. Ved den hellige ånds hjelp er denne tvitullingen født av en jomfru! 

At den jødisk-kristne tradisjonen er blitt mindre dominerende og fundamentalistisk, er det et tegn på dekadanse? Onfray later til å forutsette at en ikke-fanatisk tilhenger av demokrati, ytringsfrihet og en sekulær stat vil tape mot en fanatiker som krever et religiøst fundament for politikken, får mange barn og vil gå i døden for sin overbevisning. Dette premisset blir aldri undersøkt. De demografiske følgene av integrering/ assimilering over tid, nevnes heller ikke. Slik blir på en måte Onfrays konklusjon en sakprosavariant av Houellebecqs roman: Fiksjonen Underkastelse (2015) fremstår nå som historiefilosofi.

Den merkelige koblingen av demografi og religionens svekkelse som forklaringsmodell, utelater imidlertid en rekke perspektiver: Folketall i seg selv avgjør ikke hvem som dominerer. Det gjør fremfor alt økonomi, teknisk-vitenskapelig utdanningsnivå og politisk og militær makt. Men disse sidene ved samfunnet blir knapt nevnt av Onfray når han vurderer Vestens styrke i forhold til islam. USAs svekkelse som verdenshersker skyldes ikke at det jødisk-kristne verdensbildet er erstattet av en konsumentreligion, men at andre land utkonkurrerer USA økonomisk. Dermed faller egentlig hele grunnpremisset i Onfrays forfallsteori sammen som et korthus.

Onfrays ateistiske filosofi kan hilses velkommen, men det spørs om han ikke, i kjølvannet av de terroraksjonene som Frankrike har opplevd etter Charlie Hebdo-massakren 7. januar 2015, overbetoner religionens rolle.

Som ateist er Onfray en god mann å ha med på laget, men problemet er kanskje at han tar kristendommen for alvorlig. Å kritisere dens absurditeter kan være å hive bensin på bålet: Plutselig får de kristne forestillingen om at de er viktige, siden noen gidder å bekjempe dem.

Å kritisere kristendommens absurditeter kan være å hive bensin på bålet: Plutselig får de kristne forestillingen om at de er viktige, siden noen gidder å bekjempe dem. 

Overser kulturelle fremskritt. Kanskje hadde det vært bedre å holde fast ved Nietzsches forståelse av kristendommen som dekadent i seg selv, mer enn at den forfaller som en historisk prosess: Man dyrker en sønn som også er en far. Ved den hellige ånds hjelp er denne tvitullingen født av en jomfru! Det dypt unaturlige og paradoksale i disse dogmene – den kristne religionenes perverse kjerne – er allerede dekadanse!

Onfray ser ikke hvordan sekulariseringen gjennom teknologisk endring av produksjon og økonomiske og sosiale strukturer, skaper nye bindinger og nytt sosialt lim – disse fenomenene blir bare avfeid som uttrykk for nihilisme, tingdyrkelse og konsumentideologi. Dermed aksepterer Onfray paradoksalt nok de premissene han jo kjemper mot som ateist, nemlig at bare en totalitær religion kan holde et samfunn sammen.

I Le Magazine littéraires temanummer om den jødisk-kristne kulturen fra april i år, skriver da også filosof og tidligere kulturminister Luc Ferry (f. 1951) at den jødisk-kristne kulturen ikke er truet innenfra. Han fremhever tvert imot enorme fremskritt når det gjelder fattigdomsbekjempelse, velstandsutvikling og ikke minst levealder – fenomener Onfray ikke omtaler.

---