Ateistisk dommedagsprofeti

At Europas sekulære er dømt til å tape mot fanatiske religiøse som attpå til får langt flere etterkommere, er et premiss Michel Onfray aldri undersøker holdbarheten til.

Eivind Tjønneland

Décadence. Vie et mort du judéo-christianisme

Michel Onfray

Flammarion

Frankrike

De mest fremtredende filosofer i fransk og tysk offentlighet, Michel Onfray og Peter Sloterdijk, har begge utgitt religionskritiske verk i år. Når det gjelder fremstillingen av kristendommens absurditeter, overgår Onfrays fremstilling i Décadanse. Vie et mort du judéo-christianisme («Dekananse. Judeokristendommens liv og død») på mange måter Sloterdijks Nach Gott («Etter Gud»), ikke minst i dokumentasjonen av religionens voldsutøvelse opp gjennom historien. Mursteinen på over 600 sider er en ateistisk pageturner.

500 års retrett. For dem som tror at kristendommen representerer et snilt og demokratisk alternativ til islam, er denne repetisjonen av drap og overgrep i kristendommens navn nyttig: korstogene, masseutryddelsen av urbefolkningen i det nyoppdagede Amerika, inkvisisjonen et cetera.

Fra og med renessansen har kristendommen tapt terreng. Gjenopptagelsen av Lukrets’ naturfilosofiske skrifter tillegges avgjørende betydning av Onfray. Etter at tusenvis av hugenotter ble slaktet ned på ordre fra kongemakten i 1572, begynte protestantene å stille spørsmål om ikke kongen kunne avsettes, og at det ikke var slik at øvrigheten var innsatt av Gud.

Så hopper Onfray til jordskjelvkatastrofen i Lisboa i 1755, som også rystet mange tenkere og fikk en til å spørre om dette virkelig kunne være Guds vilje. Etter opplysningstiden kommer religionskritikken til Marx og Feuer-
bach. Darwin viste etter hvert at verden ikke kunne ha blitt skapt på seks dager og at jorden ikke var 6000 år gammel. Skritt for skritt har religionen vært på retrett siden renessansen og måtte vike for sekulær vitenskap og politikk.

Men er ikke dette å slå inn åpne dører? Kan ikke de som fortsatt tror at Jesus gikk på vannet, omgjorde vann til vin og ble unnfanget ved jomfrufødsel, få være i fred? Hvis noen virkelig tror at Gud ble menneske og døde for oss på korset for at vi ikke skal fortapes, men ha evig liv – så vel bekomme! Dette er galskap, en tro i kraft av det absurde – som Søren Kierkegaard helt riktig kalte det.

Men Onfray viser også hvordan religionen fortsetter i andre former med de samme voldelige midlene hos Marx, Lenin, Mussolini og Hitler. Den ateistiske fanatismen til kommunistene blir en ny religiøs tro på tusenårsrikets komme. Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, så skaper konsentrasjonsleirene orden.

Gjennom unnfallenheten i Rushdie-saken underskrev Vesten sin egen dødsattest.

Konservativ anarkist. Innledningsvis sier Onfray at han politisk hverken står til høyre, med et syklisk historiesyn, eller til venstre, med et lineært og progressivt sådant, når han snakker om dekadanse. I en artikkel i ukemagasinet Le Point 17. august med tittelen «Hvorfor jeg ikke er mer fremskrittsvennlig» kommer Onfrays standpunkt enda klarere til uttrykk. Fremskrittskulten blir bare en ny religion. De som vil revolusjonere alt, ender opp som konservative: Lenin i mausoleet blir nettopp konservert. Onfray oppfatter falsk fremskrittstro som nihilisme. Han plasserer seg selv på venstresiden, men ønsker å bekjempe denne nihilismen. Hans etiske og politiske forbilder er Albert Camus og George Orwell. Onfray betegner seg selv som en «konservativ anarkist» som står i den frihetlige sosialistiske tradisjonen. Han avviser høyreanarkismen til Max Stirner som «egoistisk» og bekjenner seg til Proudhon.

I et intervju med magasinet Marianne hevder han i Nietzsches ånd å ha stilt en medisinsk diagnose i Dekadanse. Når legen konstaterer kreft, betyr det ikke at han selv lider av kreft eller er ansvarlig for pasientens lidelse. Flere har hevdet at Onfray er et symptom på det han beskriver, et kulturindustrielt mediefenomen, en masseprodusent av informasjon. I en alder av 59 år har Onfray skrevet over 100 bøker og er allestedsnærværende i fransk offentlighet. Denne kritikken er for lettkjøpt. Onfray er en sprenglærd tenker, og boken er ikke klippet sammen av Wikipedia-artikler, slik Patrice Bollon hevder i en rasende slakt i aprilnummeret av Le Magazine littéraire.

Samfunnsoppløsning. Onfray konstaterer at limet i samfunnet ikke lenger holder det sammen: «Familien, fellesskapet, gruppen, kollektivet, staten, nasjonen, landet, republikken står ikke lenger høyt i kurs.» Paul Bourgets klassiske essay «Dekadansens teori» fra 1880-tallet – som Onfray for øvrig ikke henviser til – så nettopp individets løsrivelse fra fellesskapet som et dekadent trekk.

Den jødisk-kristne tradisjonen de siste 500 årene har fått så mange skudd for baugen at den ligger nede for telling. Dette kaller Onfray dekadanse: Den religiøse tradisjonens blir erstattet med konsumerisme, dansen rundt gullkalven – Onfrays nihilisme. Onfray skriver om Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie: «I dette øyeblikket hadde Vesten en sjanse til å eksistere ennå en stund.» Men muligheten ble ikke benyttet, man forholdt seg isteden taus. «Dans ce silence, l’Occident est mort»: Gjennom unnfallenheten i Rushdie-saken underskrev Vesten sin egen dødsattest. Dette er mer retorikk enn historieskrivning. Onfrays manglende selvforståelse viser seg i hans naive tro på at de fleste andre franske filosofer opererer med fantasier og ideer, mens han selv, derimot, legger frem fakta.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.