At droyma. At hugsa.

Hva er de sanne eventyrene fra Færøyene?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det begynner allerede på flyet. Følelsen av eventyr. Ikke det vanlige reiseeventyret, men øysamfunn-eventyret, Den-brysomme mannen-eventyret og mininorge-eventyret langt ute i havet. Og så språket selvsagt, en eventyrblanding av innenlands hardangerdialekt, nederlandsk og islandsk. Et humpetitten-språk. Amerikabløte r-er, ir- og ur-avslutninger på en mengde ord, og et hoppende, lystig tonefall. Flyvertinnene ønsker oss vælkomin om bord på Atlantic Seaways, på språket som kan kalles skandinavisk – færøysk tilpasset Skandinavia, offisielt kalt gøtudansk. Gratis alkohol, gratis minimat, te og kaffe – med uppiaftur. En liten drøm for oss som er vant med Norwegians dyre menykart, og for alle de tørste færøyske mennene som flyr hjem fra norsk sokkelarbeid denne fredagskvelden. Det er vikuskifti! En gin tonic-boble, en språklek-boble som omslutter oss hele reisen, helt fra vi forsvinner inn i et tykt, bomullstett tåkelag, brått lander på en bane – et asfaltert Atlantis inni tåkemuren – videre inn i taxfree-butikken, inn i taxien og videre gjennom et stadig tåkebelagt, brungrønt og treribbet månelandskap på veien til Torshavn. Færøyene er et eventyrøyrike. Og på bannere rundt Torshavn står det «Vælkomin til DAGARNAR: Nordic Performing Arts Days 2016». Vit spæla finskar, svenskar, norskar, danskar, islendskar leikir. Og vi er også kommet hit for å leke!

Screen Shot 2016-06-15 at 14.55.57Færøyene har endelig begynt å satse på kultur, sier Merda, den færøysk-danske regissøren av festivalens åpningsstykke Veitslan eller Festen. Merda bor til vanlig i København, men har samlet en gjeng nordiske aktører til å lage forestillingen. Islandske, danske, grønlandske og færøyske skuespillere, en dansk komponist, en dansk lysdesigner, og en norsk scenograf – som også er min billett inn i eventyret. I to dager før festivalåpningen, mens den nordiske familien øver på familiedramaet Festen i de beskjedne lokalene til Tjodpallur – nasjonalteateret – går jeg rundt i Torshavn og gomler på færøyske ord. Vit tyda nordurlendskar leikir til føroyskt. Jeg tyder færøyske ord og leker med tanken om hva teateret egentlig er: At droyma. At hugsa stort. Og smátt, langt og breitt, står det i programmet til festivalen. Kan teateret være inngangen til et ukjent samfunn og fortelle noe grunnleggende om det?

Veitslan byggir á filmin Festen av Thomas Vinterberg sum i 1999 vann gyltu pálmarnar. Festen er et familiedrama i ibsensk tradisjon: Faren fyller 65 år og skal feire stort, og den eldste sønnen, Christian, holder talen som avslører en stor hemmelighet, farens seksuelle overgrep mot ham og tvillingsøsteren Linda, som har begått selvmord noen år tidligere. I et alkoholisert virvar av skåling, sang, vitsing og rop, moren som i en ny tale forklarer at Christian alltid har hatt vanskeligheter med å skille mellom virkelighet og fantasi, utkastelse av Christian og deretter mer skåling og sang, fortsetter festen, helt til den yngste søsteren leser Lindas selvmordsbrev som forteller sannheten om farens handlinger. Skrålingen går over i melankolsk færøysk folkesang og deretter grønlandsk sjamanistisk helbredelsessang. Festen er over. Maskene har falt. Da Festen ble satt opp første gang i høst, var det over 5000 som så det – et overveldende tall i færøysk sammenheng, sier Merda. En teatersuksess! Hvorfor slår en fortelling som Festen an i et øyrike som Færøyene? Betyr det at denne fortellingen er typisk for Færøyene? Hva med alle de andre fortellingene? Jeg blir nysgjerrig på hva mer som gjemmer seg bak den vindsterke masken i dette øyriket, og begynner å undersøke, det vil si jeg begynner å drømme: Hvilke eventyr er typisk færøyske?

Kanskje hvalfangsteventyret – grindhval som jages inn i bukter, slaktes på kaiene og brukes for eksempel i en hvalgryte som Merdas mor serverer til hele kompaniet etter premieren, eller lakseeventyret: I motsetning til Vestens sanksjoneringer mot Russland de siste årene, eksporteres store mengder oppdrettslaks til handlevillige russere eller blir til laksetartar på den gode sushirestauranten i Torshavn. Eller splitter-nye-biler-eventyret – alltid trafikk, alltid nypolerte, ripefrie SUV-er på hovedveiene ut av Torshavn til naboøyene, hvor nordlandshus-bygder klynger seg fast i en vik eller en dal. Eller rabarbraeventyret – så og si den eneste hardhausen av en plante som kan vokse i dette ukultiverte landet; gourmeteventyret – Koks, kanskje, en Michelin-restaurant som ligger på høyden ovenfor Torshavn og tilbyr føroyskar rávørur av streymsveipta havbotninum og ur taraskógi, rávørur sum smakkar av árstidunum og Føroyum, men er bare en dyr drøm for en poet; dansk-design-eventyret – det arkitekttegnede 70-tallshuset til Merdas foreldre hvor ikke en eneste kjøkkendørknott er tilfeldig og samtlige lamper er Louis Poulsens; eller hva med 2000-manglende-kvinner-eventyret – færøyske kvinner som reiser til Danmark og fordansker seg, og deretter thailandske kvinner som færøysker seg. Er dette de sanne eventyrene om Færøyene? Men hvilket skal jeg fordype meg i, og hvilket fortelle videre? At droyma. At hugsa. Hva er det jeg vil huske fra Færøyene?

Det er nå, på toppen av fjellet, at det klarner helt, og et sant eventyr brer seg ut foran meg.

Vi tar fri noen timer, fra teater og tenking, for å drømme videre på det færøyske eventyret. Båttur ut til Nólsoy, en liten øy rett utenfor Torshavn. 250 innbyggere, en vei på 200 meter, fire biler, 100 får og én kafé med rugvafler og rabarbrasyltetøy. Vi vandrer over torvbakkene, lavtvoksende lyng og mose som dekker så å si hele øyriket, forbi gressende får og rykkediende killinger, oppover fjellet. Vi er heldige: Tåka har lettet for lengst, himmelen er enorm, landskapet spektakulært. Og vi ser. Vi ser Færøyene. Vi ser klipper, fuglefjell, grotter, fjorder, hav. Vi ser det treløse, forblåste, havsaltherjede landskapet. Og det er nå, på toppen av fjellet, at det klarner helt, og et sant eventyr brer seg ut foran meg, uforfinet og bart, et eventyr som fortelles rakt inn i øynene mine, uten pynt eller ironi, uten moral eller psykologi, det er nå eventyret blir virkelighet – for det er dette som er det færøyske ureventyret: naturen. Et øyeblikk er det glassklart. At naturen både er eventyret og sannheten om Færøyene. Og så drømmer vi videre. Vi leier bil og kjører gjennom naturen. Over fjellene, forbi daler, små bygder, stopper ved utsiktspunktene langs veien og det gamle nedlagte NATO-bygget på toppen av Sornfelli. Og vi drømmer ikke lenger, vi ser utover: et virkelig drømmelandskap. Et bart land, et barhodet land. Når begynte fjellene å miste håret? Fins det virkelig ikke et eneste tre her? Den tynne fjonvegetasjonen danner et bløtt slør over landskapet. Fra toppen av Sornfelli er fjellene myke og organiske, brune og varme mot det blå havet, noen steder med markante spisser eller en skarp ryggrad. Fjellene er dyr. Store kveilende dinosaurer som har lagt seg for å hvile, med hodet og halen under vann. Vi ser bare ryggen på dem, pustende tungt i takt med havet. Vi ser den typiske trappestrukturen i fjellene; dype inngraveringer som danner stripemønstre, helt fra havnivå og opp til de høyeste toppene på rundt 800 meter, særegne linjer som markerer øyrikets årtusenlange periodiske stigning opp av havet. Hvor mange øyer kan vi se? Vi ser havet som omringer alle øyene. Er det det samme havet som for åtte millioner år siden? Vi ser bølgene som dundrer inn mot stupbratte klipper, igjen og igjen, vi hører smellet fra havmusklene som graver ut grotter. Som sukker seg innover i fjellet, spiser av steinene. Færøyene blir mindre, forteller Merda. Havet er i ferd med å ta Atlantis tilbake.

Vi kjører videre. Gjennom en lang undervannstunnel til Streymoys naboøy, Vágar, og den ytterste lille bygda Gásadalur, som man helt frem til 2006 bare kunne nå til fots. 12 hus og 50 får. Seks benker til turister som vil sitte en stund og stirre. På utsikten. Havet. Øyformasjonene. Kanten ved klippene. Ingen gjerder. Suset fra vinden. Slagene fra bølgene. Den underfundige sangen fra tjelden. Dette er at droyma. Og et dragsug fra havet langt der nede forplanter seg oppover klippene, forbi fugleredene, opp til gresset, føttene mine, og røsker meg voldsomt i magen. Dette er virkelighet. Og dette er at hugsa: Én lyngplante som jeg graver opp med røttene og tar med hjem til hagen.

---
DEL