AR: – Hva fikk deg til å starte en støttekampanje for Julian Assange i Tyskland?
GW: – Det var en artikkel i den seriøse ukeavisen Die Zeit som fikk meg til å reagere. Jeg innså at Assange-rettssaken var mer enn bare et tilfelle av internasjonale rettsovergrep. Jeg lyktes med å få hundretalls underskrifter til et opprop som vi så fikk rykket inn som en helsides annonse i den innflytelsesrike tyske avisen Frankfurter Allgemeine. Normalt er avisen en konservativ stemme i Tyskland. Vi fikk rabatt og betalte bare en tredjedel av normal annonsepris. Vi hadde tunge politikere på listen, blant dem en tidligere utenriksminister, en innenriksminister og en partileder for De Grønne. Alle tre ble med på pressekonferansen da vi lanserte oppropet. Og vi fikk med kjente personligheter og journalister. Dette ble et gjennombrudd for en tysk støttebevegelse for Julian Assange.
AR: – Da jeg hørte om initiativet ditt, ringte jeg deg. Vi ønsket å lage en lignende bevegelse i Sverige med hard kritikk av den svenske regjeringens rolle. På en uke fikk vi 72 kjente navn med oss. Vi lagde en hjemmeside, www.setjulianfree.org, og mer enn 3000 internasjonale navn skrev raskt under på oppropet. Men vi fikk ingen respons fra regjeringen på oppropet vårt, som var rettet mot den. Også de svenske mediene valgte å tie, både om oppropet og om regjeringens manglende respons.
«Behandlingen av Assange kan ses som en målestokk, en lakmustest på fremtidige grenser for journalistikk og ytringsfrihet. Det er et skremmende perspektiv.»
Günter Wallraff
GW: – Før vårt initiativ fantes det nesten ingen informasjon om Assange i Tyskland. Når han ble nevnt, var det som regel på en nedlatende måte eller ved at det ble reist spørsmål om motivene hans. Han skulle tydeligvis ties i hjel. Men da vi løftet frem fakta, endret opinionen seg. Vi lyktes med å snu tendensen.
AR: – Slik jeg ser det, sitter Sverige fremdeles fast i de samme fordommene mot Assange som preget Tyskland i begynnelsen av året. Det som nå skjer, er en personlig hevnaksjon fra krefter i det svenske rettsvesenet. Assange er blitt en syndebukk. Det er ubegripelig at en undergraving av rettssikkerheten i et slikt omfang kan finne sted i et demokrati som Sverige.
GW: – Når jeg ble truet av det tyske rettsvesenet etter mine avsløringer, kunne jeg alltid regne med støtte fra landet ditt, Sverige. Det svenske samfunnet var et demokratisk forbilde. Sverige hegnet om demokratiske rettsprinsipper. Og det var ikke bare i teorien! Sverige hadde en statsminister som turte å snakke i klartekst om Vietnam. Olof Palmes uttalelser fikk oppmerksomhet over hele verden. Han legemliggjorde globale rettsprinsipper. Alt dette er nå snudd på hodet både i teori og i praksis!
– FNs spesialrapportør om tortur, Nils Melzer, har gransket rettsdokumentene om Assange i svenske arkiver. Han behersker svensk. Hans konklusjon er at det offisielle Sverige lanserte anklager om voldtekt som manglet rettslig grunnlag. Man skulle ha ventet at en så alvorlig anklage ville skapt stor oppmerksomhet i Sverige. Men den svenske regjeringen kalte Melzer for useriøs. Og de svenske mediene reagerte verken på Melzers konklusjoner eller på at myndighetene avfeide anklagene hans.
– For meg er dette totalt uansvarlig. Melzer er et nøkkelvitne til de mange systematiske overgrepene mot Julian Assange. Da han besøkte Julian i fengselet i London sammen med to spesialister på psykologisk tortur, fikk deres kritikk internasjonalt gjennomslag.
Assange fortjener vår støtte
AR: – Hvordan vurderer du konsekvensene av den svenske taushetskulturen?
GW: – Behandlingen av Assange kan ses som en målestokk, en lakmustest på fremtidige grenser for journalistikk og ytringsfrihet. Det er et skremmende perspektiv. Melzer kaller den pågående behandlingen av Assange i Belmarsh-fengslet for en bevisst form for psykologisk tortur. Vanlige innsatte, inklusive slike som er dømt for mord, får ta imot besøk av barn og slektninger. Og de får ha konfidensielle samtaler med sine advokater. Assange nektes alt dette. Man skaper bevisst vanskeligheter for Assange i hans dagligliv.
– Man forøker å gjøre ham desperat ved en pågående og bevisst form for desorientering. Overgrepene blir stadig sterkere.
– Assange hindres i å delta i sin egen rettssak på normale vilkår. I rettssalen plasseres han bak en glassvegg, omtrent som et dyr som skal observeres og fremdeles holdes atskilt fra andre. Han kan holdes i isolat 11 timer om dagen. Han får ikke engang lov til å klemme barna sine. Han ble nektet kontakt med advokaten sin i flere måneder.
Alt dette dreier seg om å berøve ham verdighet, å bryte ham ned som menneske.
– Alt dette dreier seg om å berøve ham verdighet, å bryte ham ned som menneske. Det er en forlenget form for avlivning. Han fortjener å kalles en martyr. Men en martyr er ikke nødvendigvis en helgen. Assange har hatt et vanskelig følelsesliv, men han har kommet seg gjennom disse problemene.
– Assange fortjener vår uforbeholdne støtte. Men vår medfølelse for ham må også ha en politisk dimensjon. Vi må ikke lukke øynene for den politiske skylden hos dem som kaller ham en forbryter. Hvis han utleveres til USA, betyr det også at vi kaster alle våre demokratiske verdier over bord.
– Konsekvensene av dette kommer til å forfølge oss. Den internasjonale undergravingen av rettsprinsipper er allerede i full gang. En utlevering til USA vil innebære en total kollaps for troverdigheten til det britiske rettsvesenet. Dødsdommen er så godt som avsagt.
– Distriktet i Virginia, der domstolen ligger, er samtidig et sentralt område for den amerikanske etterretningstjenesten. Alle som har blitt fremstilt for denne domstolen, er blitt dømt i henhold til forutbestemte planer. Til og med jurymedlemmene rekrutteres blant CIA-agenter.
Demokratiske motkrefter
AR: – Hvis du sammenligner dine egne arbeidsmetoder med Assanges, ser du likheter og forskjeller?
GW: – Jeg har arbeidet på en annen måte. Mine arbeidsmetoder er også veldig forskjellige fra andres. Alt jeg avslører, må jeg ha opplevd innenfra, på egen hånd. For Assange er WikiLeaks et nettverk der man kan trenge seg inn for å få et overblikk over helheten. Når jeg selv gikk inn mot maktstrukturer jeg ville granske, stoppet jeg like i ytterkanten. Jeg fikk støtte fra folk lenger inne i systemet. De hjalp meg med å lete frem maktmisbruk som foregikk på innsiden.
– I tillegg til å rette oppmerksomhet mot Assange må jeg få frem min store respekt for Chelsea Manning. Begge lever under presset av stadig å bli fordømt. Manning fortjener Nobels fredspris. Journalisten som avslørte Hitlers opprustning, Carl von Ossietzky, fikk Nobels fredspris i 1935. Det var en viktig politisk markering.
«En utlevering til USA vil innebære en total kollaps for troverdigheten til det britiske rettsvesenet. Dødsdommen er så godt som avsagt.» Wallraff
– Selv om jeg ikke vil sidestille USA med Tyskland på 1930-tallet, må vi erkjenne et viktig faktum: Det finnes en amerikansk stat i staten som handler på en måte som ingen kan forutsi: etterretningstjenesten. Legg til en uforutsigbar president (Trump) som kalte all kritikk for «falske nyheter».
– Da er det ikke til å unngå at en slik maktstruktur bruker terrormetoder. I dette inngår manipulering av journalister. Målet er at Washingtons definisjon av «nasjonal sikkerhet» skal påvirke maktstrukturer i alle andre land.
– Carl von Ossietzky sa noe som kan veilede oss i vårt syn på Julian Assange: «Vi kan ikke stole på verdens samvittighet så lenge som vår egen samvittighet sover.» Begge er drevet av sin egen samvittighet.
– WikiLeaks avslørte krigsforbrytelser av verste slag. Som i et dataspill kan vi i den WikiLeaks-lekkede videoen Collateral Murder fra Irak se hvordan mennesker massakreres, og oppleve hvordan morderne viser sin skadefryd i en serie av gledesutbrudd. Barn ble skadet alvorlig, det beskrives i detalj. Men krigsforbryterne får ingen straff. Ingen er holdt personlig ansvarlig.
– Vi trenger nye medier som rapporterer systematisk om krigsforbrytelser, og vi må bygge en grenseoverskridende opinion som sikrer at de skyldige stilles for retten.
– Saken om Julian Assange handler ikke bare om rettferdighet, om skyld eller uskyld. Amerikanske etterretningstjenester arbeider for å utøve global makt. De ønsker å påvirke oss alle. Vi må skape demokratiske motkrefter som ikke lar seg begrense av nasjonale rettsforestillinger som den tyske eller den svenske. Hvis demokratiske prinsipper skal ha en sjanse til å overleve, må vi fremme nye former for folkebevegelser på tvers av landegrensene. Vi må finne allierte også blant aktive politikere. Jeg tror på den muligheten.
