Assad or We Burn the Country er skrevet av Wall Street Journals Sam Dagher, den eneste vestlige journalisten som var bosatt i Syria da den arabiske våren slo ut i full blomst. Boken er den første som peker på Assad som den ansvarlige for krigen i Syria gjennom vitnemål fra innsiden av regimet: Det er ikke aktivistene som anklager Assad i denne boken, men Manal Tlass – Bashar al Assads nære venn og rådgiver og hittil den med høyest offisielle posisjon som avslører regimet.
Jihadistene møter vi først på side 314 (i en bok på 463 sider). Dette er ikke bare fordi de er en konsekvens av krigen i Syria og ikke dens årsaken til den, men minst like mye fordi 91,6 prosent av de sivile ofrene i Syria er blitt drept av Assads hær.
Ambassadene og femstjernershotellene åpner nå dørene igjen i Damaskus. Og i Saydnaya – byen hvor Assad-regimets mest brutale fengsel fortsatt er i drift; Amnesty International hevder at 17 723 fanger er blitt torturert til døde her – tar våre europeiske parlamentsmedlemmer selfier og hever glass med fransk hvitvin til en skål for de modige forretningsmennene som ikke lar seg skremme av embargoen. Like fullt forteller alle bøker om Syria historien om en krig som riktignok er svært kompleks, men som har én hovedansvarlig: Bashar al Assad.
Klamt grep om makten
Tlass slåss for dialog og reformer, men blir satt på sidelinjen. Bilder av syriske lik ruller over tv-skjermene verden over, og Asma, Bashars kone, stiller seg uforstående til bildene: «Her finnes det da ingen døde?» Det amerikanske magasinet Vogue omtalte nylig Asma som «en rose i ørkenen» og hyllet hennes innsats for å hjelpe de fattige, som fremdeles utgjør hele to tredjedeler av landets befolkning. Samtidig sitter Bashars fetter, Rami Makhlouf, på pengesekken med kontrollen over 65 prosent av Syrias økonomiske midler.
Hafez solgte den eneste verdifulle ressursen Syria er i besittelse av – landets
geografiskeposisjon.
Tlass er general i den republikanske garden og sønnen til Mustafa Tlass, forsvarsminister og på mange måter svært lik Hafez al Assad, Bashars far. Mannen som – til tross for 500 000 døde, 5,6 millioner flyktninger og 6,2 millioner internt fordrevne – allment anses som Syrias legitime president, er egentlig bare «kronpresidenten»: Assad-familien har sittet med makten i landet siden 1970. Helt siden Nixon var president i USA. Og da makten ble gitt videre til neste generasjon, fikk Bashar samtidig en håndbok i hvordan han skulle beholde denne makten – beholde den for enhver pris.
«Assad ved roret, ellers setter vi fyr på landet» var slagordet de Assad-lojale bøllene sprayet på ruinene etter raidene sine. For mens FN satt på gjerdet og vaklet (som vanlig), gjorde Bashar alt annet enn å vakle: Han slo kort og kontant tilbake mot den arabiske våren. Her fikk han bruk for to viktige lærdommer fra farens tid i presidentstolen, først og fremst den om hvordan man håndterer opprør, som i Hama i 1982, der opprøret ble knust på brutalt og blodig vis. Ren og vill voldsutøvelse for å gi en tydelig advarsel til andre opprørere. Men også, og kanskje enda viktigere, den strategiske lærdommen regimet fikk i Libanon: Siden Syria er et land med begrensede naturressurser, bestemte Hafez seg for å selge den eneste verdifulle ressursen de er i besittelse av – landets geografiske posisjon – til høystbydende. Først i maktspillet som foregikk under den kalde krigen, deretter i krigen mellom Israel og Palestina, og så under krigen mot Saddam Hussein, da USAs president George Bush skulle «eksportere demokrati». Og i dag i «krigen mot terror». I Libanon ga Hafez sin støtte til Arafat og de palestinske frihetskjemperne, før han i neste omgang vendte seg mot dem. Denne strategien er fremdeles ryggraden i Assads regime, skriver Sam Dagher. Regimet kaster bensin på konflikter som allerede står i full brann, for så å framstille seg selv som den eneste løsningen på problemet.
En kynisk strateg
Det var denne strategien Bashar også anvendte overfor jihadistene: Da Assad jaktet på sekulære aktivister, løslot han alle islamistiske opprørere fra fengslene. Og han gjorde aldri noe for å motvirke framgangen til IS. Faktisk tvert imot. Jeg var den eneste vestlige journalisten i IS-styrte Aleppo, og jeg husker den tiden som en tid med få luftangrep. Assad trakk raskt sine styrker ut fra Raqqa, deretter fra Palmyra, og fra alle områder som ble spist opp av kalifatet. Skritt for skritt forvandlet han seg selv til det minste ondet. Og han lyktes.
Jihadistene er en konsekvens av krigen i Syria – ikke årsaken til den.
Det har derimot vist seg at det verken var Iran, Russland eller Hizbollah som var hans beste allierte; de var bare de mest synlige. Splittelsen i og svekkelsen av opposisjonen har vært helt avgjørende. Den ble brutt ned av indre feider skapt av motstridende påtrykk fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater på den ene siden og fra Tyrkia og Qatar på den andre. I tillegg til det nølende Vesten som er så livredde for å vikle seg inn i et nytt Irak. Amerikanerne og europeerne har forsynt opprørerne kun med lettere våpen; de ville ikke at opprørerne skulle bli overlegne og vinne, bare forhindre at Assad gjorde det, og dermed tvinge ham til å være kompromissvillig. Men Vesten oppnådde ingenting, siden FN samtidig ga nødhjelp, og med det i bunn og grunn støtte til Assad: Mens sikkerhetsrådet ble blokkert av den russiske presidenten Putin, delte FN ut mat og medisiner gjennom organisasjoner valgt av Assads regime. Uten at de noen gang sjekket hvor maten og medisinen endte opp. Og på denne måten hjalp FN Assad å sulte ut områdene opprørerne hadde kontroll over, og å fortelle verdenssamfunnet at han var den eneste som var i stand til å sørge for et normalt Syria. Et Syria hvor man får servert fransk vin.
Assad or We Burn the Country er overbevisende lesning fordi den er først ute med å ta for seg Assads regime. Og, enda viktigere: fordi den tar for seg oss.
Oversatt av Vibeke Harper