Asias tungpustede tigre

Den asiatiske frihandelsorganisasjonen ASEAN er ikke lenger i stand til å opprettholde sin framtredende rolle. Tyngdepunktet er i ferd med å flytte seg nordover – mot Kina, Japan og Korea, skriver David Camroux.

«ASEAN ser ikke lenger ut til å være i stand til å opprettholde sin fremtredende rolle.»

«Organisasjonen var ute av stand til å stå sammen om én løsning på finanskrisen.»

Men resultatet av ASEANs reduserte betydning, kan være en ny asiatisk økonomisk blokk som vil være en reell motvekt til EU og det amerikanske NAFTA. I en slik blokk vil likevel ikke ASEAN være den mest sentrale aktøren, mener Camroux.

Forbundet mellom de asiatiske sør-østlige statene (ASEAN) hadde en rask regional integrasjon som mål, og på sikt var håpet å bli en internasjonal politisk aktør. Men enkelte stater – som Filippinene, der president Estrada ble tvunget til å gå av 20. januar i år – er på randen av et institusjonelt sammenbrudd. Andre stater, som Indonesia, opplever en sterk vekst. Betyr dette at regionaliseringen er lagt død? Det er det umulig si noe sikkert om. Derimot er det hevet over tvil at det er i Nord-Asia, som omfatter Kina, Japan og (et forent?) Korea at en ny internasjonal blokk vil oppstå.

Grunnleggende uenigheter

På den ene siden har man Malaysia som leter etter strategier for å erstatte importen, og på den annen side Thailand som vil åpne opp for transnasjonale amerikanske og japanske selskaper.

Finanskrisen på slutten av 1990-tallet viste med tydelighet de store politiske og økonomiske forskjellene i regionen. Det er disse som ligger til grunn for dagens motsetninger mellom medlemslandene. I 1997-1998 slet både Thailand og Indonesia med en betydelig ekstern gjeld, og med overinvesteringer på grunn av den spekulative og kortsiktige kapitalforflytningen. Den malyasiske økonomien nøt derimot godt av langsiktige utenlandske investeringer, samtidig som gjelden i større grad var intern. Filippinene var den staten som kom best fra det på grunn av landets relative underutvikling, og derfor i mindre grad ble berørt av de spekulative kapitalforflytningene.

Dessuten var landenes løsninger på krisen svært forskjellige. Thailand og Indonesia var nødt til å akseptere IMFs og Verdensbankens strukturtilpasningsprogrammer. Under Mohamed Mahatirs ledelse gikk derimot Malaysia inn for en helt annen politisk løsning. De valgte å kontrollere valutakursene og veksten i etterspørselen ved å bevilge betydelige summer til offentlige fond for å opprettholde de store foretakenes betalingsevne.

Mellom pluralisme og diktatur

I første omgang var gjennomføringen av IMFs anbefalinger smertefulle. I Thailand ble 56 finansinstitusjoner erklært insolvente, selskapenes aktiva ble solgt til spottpris og gjelden ble nasjonalisert. På samme måte som i Indonesia ble subsidiene til viktige forbruksvarer og produkter, som for eksempel bensin, avskaffet. I begge land har den gjennomsnittlige levestandarden sunket kraftig, mens Malaysia på den annen side klarte å trekke seg ut av dette i tide.

én liberal-demokratisk (Thailand, Filippinene), én softvariant av et autoritært styresett ispedd halvdemokratiske elementer (Malyasia, Singapore), og diktatur (Vietnam, Laos, Kambodsja) – for ikke å glemme Myanmars totalitære styre i Burma. Hvor Indonesia passer inn i dette skjemaet er ikke godt å si. Hvorom allting er ville det være en illusjon å anse ASEAN for å være en velordnet politisk enhet.

Organisasjonen var ute av stand til å stå sammen om én løsning på finanskrisen. I Indonesia førte det til massedemonstrasjoner, som i sin tur bidro til Suhartos fall og til valget av Abdurrahman Wahid – den fjerde presidenten siden uavhengigheten. I Thailand ble regjeringen, som hadde mistet all tillit, byttet ut, og i 1997 ble en ny grunnlov kunngjort for å imøtegå korrupsjonen og for å oppmuntre til en større grad av gjennomsiktighet i det politiske system. I Vietnam bremset regimet ned på den økonomiske liberaliseringen, som den burmesiske juntaen på sin side profiterte på fordi de i enda større grad kunne forsterke undertrykkingen og isoleringen. Malaysias politiske problemer ble fremprovosert av landets eget regime.

Filippinene – en statsløs nasjon

Fordi Filippinene har manglet en overgangsperiode er landet blitt en statsløs nasjon – så sant man kan anse et land som er splittet i separatistfraksjoner (med religiøs bakgrunn) for å være en nasjon. Etter Marcos fall i 1986 har ikke de styrende politikere klart å møte entusiasmen for en økt demokratisering. President Aquinos periode (1986-1992) var preget av forspilte muligheter. Det gjaldt fremfor alt i forbindelse med jordbruksreformen, som i andre land (Syd-Korea og Taïwan) la grunnlaget for den økonomiske revolusjonen. Og senere under president Ramos styre (1992-1998) svant håpet om å få bukt med den inngrodde korrupsjonen og det politiske fåmannsveldet.

Svært mange filippinere mente at Estradas styre, som ble anklaget for korrupsjon og avsatt fra embedet, var like dårlig som diktatoren Marcos» styre. Han lot mange av Marcos» medarbeidere gjeninnta sine tidligere maktposisjoner, i tillegg til at hans egne barn på en sjokkerende måte fikk berike seg på en innarbeidet tradisjon som stammet fra prinsen og hans hoff. Til tross for en kritisk og opprørsk presse, har korrupsjonen og maktovergrepene ikke tatt slutt. Dette kan delvis forklares med at landet har et system som beskytter de politiske partiene, og at lokale fremtredende personer lenge har vært de politisk dominerende. Det er også forklaringen på hvorfor senatet avbrøt rettssaken mot Estrada 17. januar i fjor, noe som fikk opposisjonen til å mobilisere folket. Om det var dét som førte til Estradas avgang 20. januar i år, er det likevel for tidlig å se en seier for demokratiet i dette, fordi mange aktører som var interessert i et slikt utfall – og da særlig hæren – hadde en finger med i spillet.

Filippinenes offentlige sektor er en av de minste i Syd-Asia, og i tillegg er trygdekassen privatisert. Rundt omkring i de festningslignende forstedene, som de velstående strøkene rundt Manilla har utviklet seg til, slipper bare de inn som godtas av private vaktselskaper. En viktig del av utdannelsessystemet er også privatisert. Fraværet av den miste antydning til samfunnsinteresse konkurrer med den permanente uroen i samfunnet.

Indonesia – en avmektig stat

Styresmaktene fløt på overflaten av et samfunn som i bunn og grunn var oppdelt og styrt enten av militære eller lokale guvernører, som nøt godt av en utstrakt selvstendighet. Det sivile samfunnet, som allerede under Sukarnos styre hadde visnet hen, hadde veldig lite det skulle ha sagt – for ikke å si ingenting – i den politiske debatten.

Suhartos avgang kom like plutselig som hans maktovertagelse tredve år tidligere. Den usedvanlige aktiviteten i pressen, fremveksten av et parlament som kjente sine rettigheter og som ville måle krefter med de utøvende myndigheter, og et juridisk apparat som både oppdaget og befestet sin uavhengighet, var alt sammen tegn på at demokratiet ville seire. Men dette kartet stemte ikke helt med terrenget, for visse elementer fra det gamle regimet hadde ikke sagt sitt siste ord, selv om de holdt en lav profil. De mest pessimistiske observatørene i Djakarta – flere av dem er med i Wahids regjering – hevder at attentatforsøkene i hovedstaden høsten 2000 har forgreninger inn i hæren. Dette er krefter som forsøker å skape kaos, for på den måten å ta tilbake sin politiske innflytelse. De 18 overfallene mot katolske og protestantiske kirker i desember samme år, ser også ut til å stamme fra den samme strategi.

Mens mange indonesiere ser nostalgisk tilbake på tiden med Suharto, er utfordringene som møter Wahids regjering, som mer og mer får preg av å være en overgangsregjering, enorme. Det som haster mest er å finne en løsning som passer hele føderasjonen, og som kan kontrollere de mektige sentrifugalkreftene som alltid har preget det indonesiske samfunnet, men som etter Suhartos fall plutselig og med uventet styrke dukket opp til overflaten igjen. Akkurat som på Filippinene, er det statens avmakt som utgjør den største hindringen for å få gjennomført de reformer som må til for å sikre politisk stabilitet og økonomisk utvikling.

Kina-trusselen

I begynnelsen av oktober i fjor falt Thailands valuta til sin laveste kurs på 28 måneder, det vil si siden den økonomiske og finansielle krisen tilsynelatende var over. Vesten begynte derfor seriøst å vurdere muligheten for at landet igjen skulle oppleve en økonomisk tilbakegang og en repetisjon av den smittsomme finanssyken fra 1997-98. Faktum er at landenes eksportresultater, som er den viktigste motoren i den fornyede, men svært sårbare økonomiske veksten de to siste årene, igjen har begynt å sakke farten av to grunner. Først og fremst har de økte bensinprisene vært uheldig for alle landene i ASEAN, bortsett fra Indonesia. I tillegg anses Kinas mulige medlemskap i Verdens Handelsorganisasjon(WTO), som en trussel for deres konkurransevne. Begge disse utviklingstrekkene har fått økt betydning på grunn av de fallende investeringene i Malaysia og Indonesia.

ASEAN, som på grunn av regionens historiske bakgrunn har visst å utnytte sin sentrale geografiske posisjon i Asia for å befeste sin politiske tyngdekraft, ser ikke lenger ut til å være i stand til å opprettholde sin fremtredende rolle. Organisasjonen ga næring til håpet om at en sterk regional enhet ville stimulere utviklingen og komme medlemslandene til gode. Men paradoksalt nok er det de interne politske stridigheter og regionens handlingslammede tilstand som truer både nasjonale prosjekter og visjonen om et regionalt samarbeid. Likevel, er det mulig å se omrisset av en større enhet som – bortsett fra ASEAN – omfatter Kina, Japan og Syd-Korea. Grunnen til det er de mange uformelle møtene, større kooordinering mellom de forskjellige sentralbankene, gjentatte forslag om at det skal dannes et asiatisk monetært fond og drøftelsene omkring en mulig yensone.

En motvekt?

Hvis denne utviklingen fortsetter, vil resultatet kunne bli en asiatisk blokk som vil være en motvekt til den nordamerikanske frihandeksavtalen og til Den europeiske union. ASEAN vil i en slik sammenheng ikke være den mest sentrale aktøren, fordi organisasjonens innflytelse allerede er under press på grunn av Kinas entré i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og fordi japanerne også har store ambisjoner om større politisk betydning.

Uansett er dette en sannsynlig utvikling, i tillegg styrker en mulig forening av Syd- og Nord-Korea ideen om et asiatisk makttriangel med sentrum i nord-øst.

---
DEL

Legg igjen et svar