Kevin Kelly har nettopp kommet ut med en uvanlig stor 3-binds fotobok, Vanishing Asia, som veier i overkant av 12 kilo og rommer over 9000 bilder med bildetekster. Folk flest kjenner ham likevel ikke så mye som fotograf, men heller som forfatter og redaktør for pionerutgivelser som hippietidens øko-tech-bibel The Whole Earth Catalog (1968) samt Co-Evolution Quarterly og Wired magazine, som han grunnla på begynnelsen av den digitale revolusjonen. I bøkene til Kevin Kelly, som What Technology Wants (2011) og The Inevitable (2016), skriver han også en del om Asia og sammenligner ulike teknologiske kulturer. Men hvordan har reising og interessen for teknologi vært forbundet i hans eget liv?
«Selve grunntanken i The Whole Earth Catalog var at du kunne finne opp og forme ditt eget liv, og dette ble også en inspirasjon for reisene mine – en slags utdannelse. Det livlige gatelivet, utendørsverkstedene, menneskelivet i all sin kaleidoskopiske overflod, slik jeg opplevde det i Asia, ble også litt som en katalog over muligheter: alternative måter å gjøre hverdagslige ting på, slik som å kle seg, bygge et hus, utføre et lite ritual eller lage mat», svarer Kevin Kelly.
Han begynte å reise i Asia for 50 år siden – en 20 år gammel amerikaner fra forstedene som aldri hadde brukt spisepinner. Det var som å lande på en annen planet – eller å tre inn i en tidsmaskin! Den gangen levde folk langt på vei i middelalderen, på måter som ikke hadde forandret seg i det hele tatt på flere århundrer: «Gjennom disse samme 50 årene bestemte hele kontinentet seg for å ta spranget inn i fremtiden, og i løpet av tiden jeg har reist der, har de skapt verdens mest avanserte og futuristiske byer.»
Det som forsvinner
Vi har vært vant til å vende blikket mot vest, mot Amerika og California, for å se fremtiden. Føler Kelly at vi nå heller må vende blikket østover mot Asia?
«Når du beveger deg vest for California, kommer du jo også til Asia! Silicon Valley, der jeg selv sitter nå, vil nok fortsette å være et slags sentrum for den nye verden i noen årtier, siden dette fremdeles er stedet med minst motstand mot nye ideer. Men jeg har en mistanke om at dette sentrumet vil flytte seg til Asia, der de har en sterkere fremtidsoptimisme og større vilje til å prøve nye ting. Asiatisk kultur endrer seg raskere enn de fleste er klar over.
Fotobøkene mine prøver å fange det som forsvinner, men ikke på en nostalgisk måte der jeg går inn for å bevare dem eller hindre at de viskes ut. Disse tingene er ikke like nyttige som før, men de har også en egen skjønnhet. Terrassene du finner i Sør-Kina og rundt om i Asia, kan for eksempel ha forsvunnet om 50 år. Det manuelle arbeidet med å pleie dem er ekstremt tidkrevende. Å pløye et stykke land som er en meter bredt, der veggene er to meter høye, er vanskelig og det er så vidt de klarer å navigere der med trekkdyrene. Det er ikke plass til maskiner, og selv om du kanskje kunne laget en robot som gjorde jobben, ville det ikke være lønnsomt sammenlignet med en høyteknologisk moderne vertikal plantasje. Mange av disse terrassene vil kollapse i tiden som kommer, så den som vil se dem, burde reise nå.»
Det livlige gatelivet, utendørsverkstedene, menneskelivet i all sin kaleidoskopiske overflod.
Bokens kollasjer blir som rene bilder på mangfold og variasjon, eksempelvis serien med bæresekker for småbarn – som også er på vei ut. Likevel er Kelly opptatt av at noen av disse tingene kan gjenoppfinnes og inspirere til nye oppfinnelser?
«Ja visst, mange av disse løsningene kan være verdifulle for fremtidens designere. Bæreanretninger for småbarn er fra Vietnam og Kina, og jeg var fascinert av hvordan de alle er unike, med forskjellige broderier. Overalt der ting er laget for hånd, finner vi et stort mangfold på grunn av variasjoner i lokalmiljøet og materialene de har. Slikt forsvinner med en gang vi får maskiner til å lage ting.»
Modernisering
En fortelling om modernisering som går igjen i globaliseringskritikken, er at vi går fra lokal variasjon til en homogen standardisering: Alle lever på samme måte og bruker de same produktene: «Her har jeg en helt motsatt tolkning: Moderniteten går fra rigiditet til mangfold. Vi ser dette i yrkeslivet, hvordan folk tilbringer tiden sin. Uansett hvor du levde i Asia for hundre eller to hundre år siden, ble du bonde hvis du var gutt, og husmor hvis du var jente. Kanskje du kunne bli smed eller finne et annet håndverk, men de fleste var jordbrukere. Så mens det var mer variasjon i klesdrakter, arkitektur og kulturelle uttrykk, var måten du levde og tenkte på, sterkt kontrollert av omstendighetene.
Det vi ser i moderne byer i dag, er et nytt mangfold i folks identitet, interesser og yrkesliv. Du kan bli kryptograf, ballerina eller rådgiver innen organisk kosthold. På det øverste nivået av behovspyramiden ser vi en enorm knoppskyting og forgrening, mens i bunnen der primærbehovene ligger, for eksempel når det gjelder husly og arkitektur, konvergerer løsningene til en veldig enkel ting: Det folk vil ha og synes de trenger, er en boks med innlagt vann, strøm og internett.
Det folk vil ha og synes de trenger, er en boks med innlagt vann, strøm og internett.»
Som jeg også ofte påpeker, er det mye å lære i tradisjonell og rent kulturell forstand, for eksempel fra festivaler og feiringer, som jeg har fotografert mye av. I Sørøst-Asia har de festivaler på stranden med hundretusener av deltagere, og i India samles ofte millioner av mennesker samtidig. Hvordan får de til dette?»
Teknologisk utvikling
I et land som Norge er alt planlagt ovenfra og ned, i et hierarki av ansvar og planlegging. I India kan man derimot få inntrykk av at ting skjer mer nedenfra og opp. Hvis noe må ryddes, bygges om eller repareres, er det nesten alltid noen som vet råd. Kanskje det simpelthen er tilbud og etterspørsel, men det virker også som noe annet, en improvisasjonskunst, spontant samarbeid. Minner ikke denne «grasrota» om det beste fra hackerkulturen som Kelly har skrevet så mye om, spør vi ham:
«Det finnes fortsatt ulike kulturelle stiler, stereotypiske trekk. Du vet, den indiske måten å forholde seg til fremtiden på er veldig annerledes enn den kinesiske, for de har en helt annen kulturell karakter. Den typen nedenfra-og-opp-tilnærming er veldig effektiv for visse ting. Inderne er uovertrufne her. Men det er også veldig klart at i vår karakter skjuler det seg også svakheter. Dette kaoset, som kan være kreativt, er også noe India alltid vil slite med, helt enkelt fordi det stort sett ikke er så effektivt.»
Samtidig merker man også i India at ting blir mer organisert og moderne, og stedene forandrer seg ofte til det ugjenkjennelige. Har Kelly besøkt mange steder der han har sett endringene utfolde seg gradvis i løpet av det halve århundret han har reist omkring?
«Jeg prøvde å unngå det, for opplevelsene var som oftest skuffende. I Shanghai forandrer byen seg enormt på bare to år, hele nabolag forsvinner, og alt er flunkende nytt og perfekt. Og det opplever jeg som spennende. Men de små bortgjemte avkrokene der jeg har besøkt nomadefolk og den slags, de stedene prøver jeg å unngå, så jeg slipper å se alt som er forsvunnet. Jeg velger heller noe nytt, siden det er så mye jeg ikke har sett.»
«For meg handler det mest om erfaringen i seg selv. Jeg tar for det meste bilder av mennesker.»
Steder som Shanghai prøver bevisst å påkalle fremtiden og få tiden til å akselerere. Men i Asia finnes det også rester av en tenksom skepsis til det nye, som i kongeriket Bhutan, som lenge ikke hadde biler. Jeg leste at de nettopp begynte å bruke smarttelefon, så det kan virke som den teknologiske utviklingen virkelig er uimotståelig?
«Til og med amish-folket i USA har tatt i bruk mobiltelefonen, men de holder seg til små flipp-modeller. Når det gjelder teknologi, er du nødt til å velge uansett, så du kan like godt ha veldig klare kriterier for hva du velger og hva du vil optimalisere. Bhutanerne har det de kaller brutto nasjonal lykke, men amish-folket prøver ikke å optimalisere lykke. De vil optimalisere fellesskapet. Så amish-folket sier de vil bruke en teknologi hvis det gjør dem i stand til å spise frokost, lunsj og middag med hele familien rundt bordet. Noen ganger er det å bremse ned teknologien det beste du kan gjøre – for å stanse, undertrykke eller forby den lykkes sjelden uansett. I min familie er det ting vi ikke liker, så vi har ikke TV-apparat, for eksempel. Jeg ønsker at samfunnet begrenser seg til et maksimum av ting som jeg så kan velge fra på en minimalistisk måte.
Turisme
I pandemiens tid har vi fortsatt tilgang til alt mulig over nettet, men reising i den fysiske verden har blitt veldig begrenset. Turismen, som kanskje begynte med pilegrimsreiser og ble fulgt opp av dannelsesreiser, før masseturismen, er kanskje på vei inn i en ny fase. Kelly reiste til Asia i backpackingens første fase, men hvordan har reisingen forandret seg – og hva er reisingens fremtid?
«Min magefølelse sier at reising og turisme vil fortsette å vokse, og at det er positivt. Jeg synes vi her i USA og andre steder burde hatt en to års plikttjeneste for unge mennesker under 21, et slags fredskorps, der du også kunne velge hvor du ville reise – og der du kunne jobbe sammen med andre unge mennesker fra hele verden, på helt nye steder. Reising er en god medisin mot så mangt, så unge mennesker burde få statlige midler så de kan komme seg ut.
Slik samfunnet er blitt, er vi alle logget på og knyttet sammen 24 timer i døgnet, og dermed blir det stadig vanskeligere å tenke annerledes. Samtidig er det å tenke annerledes selve drivkraften i økonomien, så her er reising en god investering. For meg dreier det seg mest om erfaringen i seg selv. Jeg tar for det meste bilder av mennesker, så det blir en reise der du møter mennesker på din egen ferd gjennom livet. Jeg håper at folk som ser bildene mine, kan føle noe av nærværet til disse menneskene som kan virke så langt borte – for eksempel i Sentral-Asia – og i et glimt se at det er vi som er langt borte, mens de er i sentrum. Jeg tror at det å se ansiktet deres i deres eget liv og verden kan hjelpe oss til å fatte hvordan alt henger i hop – at vi faktisk er sammen her på denne planeten .
