AS Norge: En kapitalistisk aktør, uten tilstrekkelig samvittighet

I sin nye bok gjør Svein Hammer seg mange interessante refleksjoner om et grønnere Norge

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Framtidens Norge. På sporet av et grønnere samfunn

Svein Hammer

Vidarforlaget

Norge

Da jeg var liten, digget jeg Edward S. Ellis’ bøker om indianeren Hjortefot. Han var en sann stifinner og en stolt sønn av de store skoger. Han fortolket virkeligheten og forsøkte å bidra til en bedre hverdag for alle. I dag kalles Hjortefot og hans frender for urfolk, uten at det endrer deres situasjon nevneverdig. Ellis’ bøker var neppe av stor litterær kvalitet, men fortellingene ga uansett fantasien vingespenn og stimulerte nysgjerrigheten min overfor «de andre».

I dag er Hjortefot og det livet hans folk en gang levde, for lengst bare tragisk historie. Den amerikanske indianer ble bokstavelig talt hugget ned, av en ustoppelig ekspansiv vekstmaskin. Dette skjer igjen og igjen. Også i vår tid, på sitt vis. Folk blir flyttet på, skogsdekket forsvinner, sjøer, elver og atmosfæren vår forurenses. Vi trenger derfor stadig nye impulser og fortolkninger som kan hjelpe oss til å se og til å forstå, og kanskje bidra til å få oss inn på et bedre spor. Sosiologen Svein Hammer er en slik moderne stifinner. Han fylles med sorg når han tenker på gamle trær og jungler som meies ned av en ustoppelig vekstmaskin. «Hva tenker vi når vi med åpne øyne tillater at våre livsvilkår ødelegges? Bør vi ikke snart klare å lede oss selv mot en vesentlig mer grønn samfunnsutvikling?»

En konfrontasjon

I sin nye bok Framtidens Norge. På sporet av et grønnere samfunn deler Hammer sine tanker om en bedre fremtid med oss. I sin forrige bok, Fra evig vekst til grønn politikk (Vidarforlaget 2016), ga han oss en balansert fremstilling av både den gjeldende vekstpolitikken og den grønne politikkens fremvekst og variasjoner.

Hammer vil konfrontere vår livsform. Han erkjenner at krisen vi står overfor, er kulturell vel så mye som materiell og teknologisk. «Det vi trenger er en mer helhetlig livsforståelse, forankret i økologisk bærekraft, moralsk utvidelse av vårt ansvar, økt solidaritet og vilje til å sette livskvalitet foran materiell veksttvang,» skriver han.

Hammer er sosiolog, og det betyr at han er diskursens mann. Han er læreren som diskuterer åpent med oss. Han tvinger oss ikke til å ta standpunkter, han diskuterer seg frem til posisjoner, han veier og måler, og han viser oss at virkeligheten er kompleks. Det liker jeg. Da kan jeg fint leve med at Hammer stadig referer til sin forrige bok, og at han noen ganger virker vel omstendelig.

Ambisiøst prosjekt

Hammer er ambisiøs. Det er ikke ett tema han ikke er innom i sin analyse. Han diskuterer natur, menneske, stat, økonomi, politikk, solidaritet, kunnskap, teknologi, etikk, kultur, sivilsamfunn, livsform og vår egen selvforståelse. Bokens første del er viet samspillet mellom mennesker, natur og politikk. Hammer berører her de viktigste sidene ved naturfilosofien, og beskriver på bakgrunn av alle disse temaene fremveksten av en norsk miljøpolitikk. Denne deskriptive delen er nyttig for alle som er interessert i historie og samfunn.

Andre del ser på mulige utviklingsveier fremover. Vi er innom kultur for livskvalitet, miljøpolitisk styring, kretsløpsøkonomi, solidaritet samt forholdet mellom det lokale, det nasjonale og det globale. I et siste kapittel forsøker Hammer å se inn i fremtiden, og reflekterer over hvordan både Norge og verden kan komme til å se ut rundt år 2050.

Naturens egenverdi

For meg blir kultur, språk og sansing det viktigste aspektet Hammer diskuterer. Hammer vil forbi det tekniske og det instrumentelle språket, og mener vi mangler bedre begreper om forholdet mellom menneske og natur. Vi må i større grad lære oss å verdsette væren. Kanskje er det da vi klarer å løfte blikket og se oss selv som en del av det vi kan kalle skaperverket, eller helheten, eller universet. Denne tankegangen har mye til felles med pave Frans’ annen encyclika fra 2015, kjent som Laudato si’, med undertittelen Om omsorgen for vårt felles hjem. Dette kortfattede skriftet befatter seg hovedsakelig med miljø- og klimaperspektiv, og er vel verdt noen timers lesning.

Det kan synes som en banal kuriositet at pavekirken, med sine mange svin på skogen, nå åpner opp for en langt mer dypøkologisk holdning til naturen. Men det er viktig. Det er også Hammer inne på når han skriver at vi trenger et språk som rommer skjønnhet og en følelse av forpliktelse overfor mer enn oss selv: «Først da kan vi bli i stand til å se mennesket som noe annet enn en erobrer, hersker og forbruker, og kanskje finne frem til en vilje i oss selv til å søke etter andre verdier enn grådighet.» Da blir det ikke lenger slik at de som ønsker å verne naturen, må begrunne det. Steg for steg snus bevisbyrden, skriver Hammer. Han mener derfor vi må frigjøre oss fra den uroen og misnøyen forbrukskulturen har påført oss.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.